Preikestolen og Kjerag er sammen med Trolltunga blitt natur-ikoner som trekker til seg hundretusenvis av turister, og antallet er raskt økende. Situasjonen er blitt så tilspisset at manglene ved infrastruktur, beredskap og strategisk tenkning blir eksponert på flere nivå. Erfaringene ved Lysefjorden er relevante for naturdestinasjoner over hele Norge, med typiske pressområder som Jotunheimen, Lofoten og Romsdal i første rekke.
I en slik situasjon er det mange som skyver allemannsretten blindt foran seg, og glemmer at med allemannsretten følger det allemannsplikter, inkludert å etterleve fjellvettreglene. Gode norske friluftstradisjoner er verd å holde i hevd, men tilstandene i Lysefjorden og på Trolltunga er så ekstraordinære nå at vi må trekke nisselua av hodet og se på naturforvaltningen med nytt blikk. I det minste må vi tørre å diskutere regulering av turisttrafikken med et maks antall fotturister i døgnet, kanskje produktpakker der guide og løpende beredskap er inkludert i prisen, kanskje billettinntekter som dekker tilretteleggingstiltak som dessverre tvinger seg fram. Ingen ønsker å bygge et servicebygg med toaletter, redningsdepot og kanskje kiosk halvveis til Preikestolen, Kjerag og Trolltunga, men det kan tvinge seg fram. Hittil i planleggingen ser vi ut til å ha glemt at folk må på do, og når det er snakk om hundretusenvis av mennesker i løpet av korte sommermåneder, blir det fort grisete langs stien.
«Vi nordmenn må godta at vi kanskje har noe å lære av naturforvaltningen i for eksempel Alpene, New Zealand og Nord-Amerika.»
I tillegg tror jeg vi må fri oss fra tanken på at norsk naturforvaltning er best i verden og at vi alene har sett lyset. Allemannsrett, fri ferdsel og gratis redningsberedskap er tradisjoner som har opphav i et folk som vokste opp i eller nær naturen, og som vet å bruke den. Invasjonen av uerfarne turister vi ser nå er noe helt helt annet. Jeg vet ikke alle svarene, men jeg tror det kan være verd å skjele til erfaringer fra andre land. Vi nordmenn må godta at vi kanskje har noe å lære av naturforvaltningen i for eksempel Alpene, New Zealand og Nord-Amerika.
Dette er et forsøk på å oppsummere sommerens hendelser i Rogaland, sett fra mitt ståsted. Jeg har ikke alle svarene, men jeg har stilt en del spørsmål og påpekt noen mangler. Tilfeldigvis har jeg på denne måten bidratt til en offentlig debatt som har vakt et kolossalt engasjement på grasrota. Økt press mot sårbar natur, frivillighet og dugnadsånd rører åpenbart ved folkesjela, og beskjeden til myndigheter og reiselivsnæring er klar: Frivillig redningsarbeid må få bedre betingelser, og turistenes sikkerhet bør prioriteres høyere.
Som friluftsliventusiast ser jeg gjerne at flere mennesker får oppleve verdien av å ferdes i naturen, men ikke for enhver pris. De norske fjellvettreglene er oppdatert, men redningsstatistikken viser at svært mange nordmenn ikke etterlever dem. For utlendinger som kommer til norsk natur er fjellvettreglene stort sett komplett ukjente. De trenger vår hjelp til å ferdes i naturen, og det krever sterkere inngripen enn vi har vært i stand til hittil.
Norske myndigheter – i vid forstand – har ikke tatt denne virkeligheten godt nok innover seg. Alt fra statlige etater som dimensjonerer det norske redningsapparatet til offentlige reiselivsselskaper som Innovasjon Norge til Fjord Norway og Norwegian Centres of Expertise: Dere markedsfører ikke et bærekraftig reiseliv. Dere promoterer norsk natur massivt, men tar ikke høyde for tilstrekkelig HMS og beredskap. Det er et paradoks at et lite firma i sin tid ble dømt for grov uaktsomhet etter en dødsulykke i Sirdal (Dorgefoss-dommen), mens AS Norge i flere år har pushet all verdens turister inn i den norske fjellheimen uten å ta informasjonsansvaret som loven pålegger dem seriøst nok. Er ikke det også uaktsomt?
I tillegg kommer et tema som er like viktig for mange av oss: Naturvern. Jeg elsker å være på tur og jeg har et bankende hjerte for naturen rundt Lysefjorden. Derfor har jeg et sterkt ønske om å bevare disse naturområdene mest mulig uberørt, og bidra til en villmarksturisme som er bærekraftig i betydningen både miljøvennlig og trygg. Jeg har ingenting imot kommersielt reiseliv, tvert imot mener jeg at det er mulig å drive forsvarlig og miljøvennlig reiseliv – og samtidig tjener penger. Firmaet Outdoorlife Norway ved Lysefjorden er et eksempel på det.
Preikestolen er Norges i særklasse mest populære naturdestinasjon, anslagsvis 300.000 mennesker tar turen dit i år. Preikestolen ligger i Forsand kommune, men atkomsten skjer gjennom Strand. Norske Folkehjelp-gruppa i disse kommunene har stått for den frivillige beredskapen der i over 30 år, og driver på profesjonelt høyt nivå, selv om de er glade amatører. I flere år har vi opplevd at ressursene til Folkehjelpa blir tøyd fordi utenlandske turister trasker i vei mot Preikestolen uansett vær og vind, og følgelig kommer i nød eller går seg vill.
«Fordi jeg vet hva det vil si å være frivillig redningsmann, så klarer jeg ikke å holde munn når jeg ser det jeg vil kalle unødvendig rovdrift på frivillige krefter.»
Da dette skjedde på ny i juni/juli skrev jeg et hjertesukk på Facebook som endte som en kronikk i Stavanger Aftenblad, som igjen førte til en redaksjonell artikkel i samme avis og deretter svært mange delinger, møtevirksomhet i reiselivsnæringen, nye kronikker fra ulike hold, mer redaksjonell omtale og til slutt en lederartikkel i Aftenbladet. Da historien gjentok seg nå i august – i den verste sommerstormen over Lysefjorden på flere år – oppsto det en ny storm i offentligheten: Fordi jeg vet hva det vil si å være frivillig redningsmann, så klarer jeg ikke å holde munn når jeg ser det jeg vil kalle unødvendig rovdrift på frivillige krefter.
Denne gangen gikk spredningen over alle støvleskaft, og mitt lille utbrudd fikk en eksplosiv respons jeg aldri hadde forutsett. Hele uke 32 gikk med til å kommentere, følge opp, besvare mediehenvendelser og forfatte nye innlegg i debatten som etter hvert fikk nasjonal oppmerksomhet. Fra hele landet har jeg fått støtteerklæringer fra folk som har samme oppfatning: Den ukritiske promoteringen av norsk natur får kritiske konsekvenser når turistene strømmer på i en slik grad at infrastruktur og beredskap blir presset til bristepunktet.
Spesielt interesserte kan skrolle i min åpne Facebook-profil fra slutten av juni og fram til i dag. Der finnes mye lesestoff for alle som er interessert i friluftsliv og reiseliv, enten i form av linker eller kommentarer, og fra langt flere enn meg. Også for undertegnede har denne sommeren vært lærerik, og jeg er takknemlig for alle innspillene som har kommet inn og løftet debatten til nye nivå. I tillegg vil jeg nevne dyptgående reportasjer i Aftenposten Innsikt og DN/D2 om konsekvensene av overdreven og uregulert turisme – verd å lese!
«Det som skjer langs Lysefjorden og på Trolltunga er å utnytte det beste i oss: Dugnadsånden.»
Essensen i min og andres kritikk av reiselivsbransjen, myndighetene og beredskapen er blitt demonstrert gang på gang over hele landet denne sommeren, etter hvert som den ene redningsaksjonen etter den andre har gått sin gang. Det er flott med dugnad og frivillighet, men det er pinlig at «den nye oljen» – som reiselivet er beskrevet som – støtter seg på frivillige folk uten å bidra til bedre betingelser. Det som skjer langs Lysefjorden og på Trolltunga er å utnytte det beste i oss: Dugnadsånden.
Innsatsen til de frivillige hjelpemannskapene er fantastisk, men også fantastisk unødvendig. Svært mange av de turistene som bæres ned i forkommen tilstand, burde aldri vært inne på fjellet. Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre redningsgrupper løper rundt og slukker branner i stedet for at de ansvarlige hindrer at de oppstår.
Et grelt eksempel: Da stormen over Lysefjorden herjet som verst i august, kjørte lokale busselskaper utenlandske cruiseturister inn til Preikestolhytta på oppdrag fra guidefirma i Stavanger. Sjåføren ble intervjuet på tv og uttrykte hvor dårlig forberedt disse turistene var, og han var ikke langt i fra å latterliggjøre sine egne kunder. Ved Preikestolhytta sto de frivillige fra Folkehjelpa og forsøkte å stanse turistene fra å gå inn i dårlig sikt, kuling og regn – forgjeves. Dermed var det bare å følge etter dem og vente til de segnet om av utmattelse, for deretter å bære dem ned igjen.
«Ved Preikestolhytta sto de frivillige fra Folkehjelpa og forsøkte å stanse turistene fra å gå inn i dårlig sikt, kuling og regn – forgjeves. Dermed var det bare å følge etter dem og vente til de segnet om av utmattelse, for deretter å bære dem ned igjen.»
Situasjonen var helt absurd: Reiselivet pushet turistene inn av gammel vane, i stedet for å avlyse turen når været er for dårlig selv for fjellvante nordmenn. Å ta betalt for slik turer er etter min oppfatning uforsvarlig og forkastelig næringsvirksomhet. En redelig løsning ville vært å arrangere en alternativ tur eller kansellere og gi pengene tilbake til passasjerene.
Det gikk så langt at den lokale lederen for Folkehjelpa ved Preikestolen, Espen Brekke, ba politiet om ferdselsforbud. Dagen før hadde politiet stengt stien, men i oppfølgingen sviktet det. Da måtte nemlig politiet prioritert ressurser. For meg framstår dette som en fallitterklæring. Politimesteren er øverste ansvarlige leder for Hovedredningssentralen. Hvorfor må han vente til folk er i livsnød før han kan redde dem, i stedet for å hindre at de kommer i nød?
Det er noe fundamentalt galt med norsk naturforvaltning hvis ikke vi kan stanse folk fra å gå inn i naturen når de åpenbart ikke er godt nok forberedt. Allemannsrett og norske friluftstradisjoner er vel og bra, men skal vi bare stå og heise på skuldrene når tynnkledde turister trasker inn i infernoet? Fins det ikke en lov som hjemler folkevett? Skal ikke politietaten beskytte folk, både mot naturen og mot seg selv? Har ikke politiet dette som formålsparagraf i henhold til politiloven?
I tillegg har andre med mer juridisk kompetanse enn meg påpekt at Produktkontrolloven pålegger arrangører av turer, kurs, events et cetera et klart HMS-ansvar, samt at Friluftsloven gir muligheter til å regulere trafikken inn i norsk natur. Problemet er at intensjonen med dette lovverket langt i fra etterleves.
På den store Landskonferansen i friluftsliv i sommer holdt reiselivssjefen i Odda et oppsiktsvekkende foredrag om hvordan turistmassene ved Trolltunga håndteres, og hvordan de burde håndteres. Et hovedpoeng for henne var: Vi må ikke bruke Trolltunga som profil i markedsføringen lenger, den promoteringen går av seg når titusenvis av turister deler bilder på sosiale medier. Spredningseffekten er helt vanvittig og sørger for mangedobling av nye turister. Samme budskap kommer fra reiselivssjefen i Stavanger-regionen: Vi må spre trafikken. Preikestolen og Kjerag trenger ingen markedsføring lenger, den går utmerket av seg selv.
I møte med framtidens turistmasser trenger Norge å tenke nytt om en naturforvaltning som henger igjen fra fortiden. Direktøren for Fjord Norway, Kristian B. Jørgensen, sa i NRK-intervju at næring og myndigheter har en vei å gå for å holde tritt med utviklingen, selv om han også har rett i at mye godt arbeid er gjort.
Vi må innse at det som er en søndagstur for oss, oppleves som skummelt og farlig for utlendinger. Dessverre er tiden inne for å tenke radikalt nytt, kanskje til og med å bryte med norske friluftstradisjoner. Se til Alpene: Dersom du trenger helikopterredning fordi du har skadet deg eller på andre måter vært uaktsom, så kommer det en regning. Kostnaden for en skikjører på villspor kan bli titusenvis av kroner. Det er helt greit å forholde seg til. Vi blir mer forsiktige enn vi ellers ville vært. Naturen får en terskel, og for mange turister er det bra. Norge er ett av få land der alle alltid blir reddet kostnadsfritt (i praksis), men en slik beredskap hadde aldri gått uten innsatsen fra de frivillige redningsgruppene.
Dersom vi skal opprettholde «fri ferdsel alltid og alle blir reddet gratis»-prinsippet må myndigheter og reiseliv bla opp. Kunnskapen, infrastrukturen og beredskapen er god nok for den trafikken som var i går, men knapt nok for den som er i dag og definitivt ikke for den som kommer i morgen. Personlig ønsker jeg ikke dette, men i framtiden kan vi bli nødt til å plassere profesjonelle redningsfolk ute i felten i døgnberedskap i høysesongen. Alternativt må vi begrense menneskestrømmen inn i naturen også i Norge.
«De reelle kostnadene er alle timene, dagene og ukene med øvelser, utstyrssortering, møter og planlegging hvor vi setter familie og fritid til side for å holde beredskapen oppe. Dette er felles for alle frivillige redningsgrupper, vi gir dette til fellesskapet og vi gjør det med glede fordi det føles meningsfylt.»
Til sist, et hjertesukk til statssekretær Gjermund Hagesæter som kommer med noen hjelpeløse kommentarer i Dagbladet 11. august: De reelle kostnadene i frivillig redningsarbeid er ikke målbare i kroner og øre. De reelle kostnadene er alle timene, dagene og ukene med øvelser, utstyrssortering, møter og planlegging hvor vi setter familie og fritid til side for å holde beredskapen oppe. Dette er felles for alle frivillige redningsgrupper, vi gir dette til fellesskapet og vi gjør det med glede fordi det føles meningsfylt. Det er poenget med hele frivilligheten. Dette er ikke disse kostnadene vi ønsker å få dekket, for de er uerstattelige.
LES OGSÅ: Forslag: Nasjonale turiststier
LES OGSÅ: Reinebringen får sherpasti
LES OGSÅ: Kronikk – Kritisk til Via Ferrata
Staten – og reiselivsnæringen – må avlaste de gruppene som strever med å finansiere utstyret sitt og driftsutgiftene. Disse ildsjelene burde heller bruke tiden på å øke kompetansen, øve seg bedre og hvile mellom slagene, framfor å jobbe dugnad for å skaffe penger til utstyrskjøp. Og dette er utstyr hvor de på toppen av det hele må betale moms til samme stat. Hvor meningsløst er det ikke at de frivillige redningsgruppene på denne måten betaler staten for å jobbe gratis for den?
Et annet paradoks som folk flest neppe er klar over: Hvis en person i nød i naturen dør eller blir funnet omkommet, og ligger på et utilgjengelig sted, så er det politiet som har ansvaret for å hente ut denne personen på en verdig måte. Dette er en tjeneste som politiet betaler for, og den er ofte svært ressurskrevende. Staten betaler gjennom politiet 200 kroner per mann per time for å hente døde personer, og dette er penger vi aldri har bedt om.Ironien er at staten ikke vil betale kostnaden for å bruke frivillige til å hente ut levende mennesker, men den betaler for å hente ut døde. Det er et tankekors.
Kronikk
Sindre Bø er aktiv fjellklatrer i Bratte Rogalands Venner og medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe gjennom 20 år. Han har deltatt på flere større redningsaksjoner på Kjerag. Mastergrad i samfunnssikkerhet (beredskapsarbeid) og konsulent innen risikostyring og krisehåndtering.
