Det var tidlig morgen på Velleseter, Ålesund-Sunnmøre Turistforenings vesle datsja, omringet av eksentriske pinakler på alle kanter. Jeg satt ved kjøkkenbordet. Foran meg lå restene av en god frokost. Rundt meg satt gode venner. Diskuterte vi Aristoteles´ teori om at virkeligheten ikke er statisk? At alle ting har i seg helt bestemte muligheter, helt bestemte potensialer, og når én ting forandrer seg betyr dette at den virkeliggjør disse potensialene? Eller diskuterte vi differansen mellom randonneebindingene Dynafit TLT Radical FT og Skitrab Attacco TR-Race? Jeg husker ikke. Det jeg imidlertid kan erindre, er bølger av muskelsammentrekninger i tykktarmens vegger.
Jeg måtte på do.
På utedo.
I ynglingesagaen – den første sagaen i Heims-kringla – måtte Fjolne, sønn av guden Frøy, ut «et visst sted». Flere middelalderkilder bruker betegnelsen «heimlihus». I nyere litteratur: «hemmeligheten». «Utedo», eller «utedass», er relativt nye ord som forutsetter at det også fins en innedo. Ordet «dass» har vi hentet fra det tyske «das Häuschen», det vil si «lillehuset», der kun det første ordet, den bestemte artikkelen «das», eller «det», ble beholdt i det norske språket. «Do» er på samme måte avledet av det neder-
tyske ordet «Donhaus» – et hus for «å gjøre noe».
I 1900 hadde Oslo 18 vannklosett – alle andre husstander hadde utedasser. Nå har snart samtlige norske boliger og privathytter vannklosett i porselen.
Det er kun Den Norske Turistforening som tvinger folk ut i stiv kuling for å bæsje.
Jeg prøvde å utsette det. Jeg forsøkte å holde igjen. Det gikk ikke. Jeg begynte å grue meg. Jeg startet planleggingen. Påkledningen. Jeg sa høytidelig farvel til de andre. Jeg åpnet ytterdøra, kjente minusgradene bite meg i ansiktet, stabbet sørover gjennom dyp nysnø, snublet, reiste meg igjen. Endelig kom jeg fram til utedoen. Jeg åpnet opp døra, lukket den bak meg, glemte å holde for nesen. Uten å tenke meg om dro jeg inn litt luft. Aromaen var rå, på grensen til bestialsk.
I et øyeblikk så jeg mannen med ljåen.
Jeg sto og svaiet på gulvet i noen lange sekunder før jeg maktet å fjerne lokket over ragnarokk. Til slutt dro jeg ned buksa og plasserte bakenden over juvet.
Så satt jeg der, alene, i en skodde av molekyler, og syntes synd på meg selv.
Før jeg tenkte: Dette er karakterbyggende. Dette er bra.
Nå påstår relativt usikre kilder at Turistforeningen er i ferd med å endre strategi innen utedopolitikken. Det går rykter om at flere nye selvbetjeningshytter skal bygges med innvendig toalett.
Med andre ord: Dovre faller.
Verden står ikke til påske.
Hvis ikke noen protesterer, vil vi snart kunne risikere å være et land uten utedasser. Det vil være et feilsteg for det norske samfunnet, et forlis, en katastrofe. Her må det mobiliseres. Her må alle midler tas i bruk: folkeaksjoner. Facebook. Instagram. Snapchat. PR-byråer. Reklamefilmer. Boards. Nettbannere. Regionaviser. Etermedier. Og – ikke minst – DNTs egne, demokratiske kanaler. Jeg er freidig nok til å foreslå følgende resolusjon til neste landsmøte: «Den Norske Turistforening tar ansvar for den generelle samfunnsutviklingen og vil heretter aktivt tilrette-legge for at våre medlemmer – og andre gjester som velger å bo på våre hytter – må forlate varmen og kosen foran peisen hver gang de må lette på trykket. Vi mener at dette avbruddet, denne reisen i tid og rom, både er karakterbyggende på mikronivå og nasjonsbyggende på makronivå.»
Jeg håper bunadskledde landsmøtedeltakere vil reise seg og vedta resolusjonen ved akklamasjon.
Les også: Eventyret om Birgit
Les også: Fjellet - En pratmaker
