Er outdoor recreation et godt synonym for vårt friluftsliv?

Har du tenkt over hvem som eier utmarka hvor du gikk på ski i påsken, der du plukket sopp i høst, og det fjellvannet du badet i sist sommer?

Jeg tenker sjelden over hvem som eier utmarken jeg beveger meg gjennom på fottur, skitur, padler eller slår leir i for natten. Allemannsretten fra 1957 er så dypt innebygd i norske kultur- og tankesett at vi til tider tar friheten til å nyte utmarken for gitt. 

Få nordmenn vet at allemannsretten gir oss tilgang til 94 prosent av det norske landarealet, som blant annet inkluderer både private og offentlige landområder. 

Tett relatert til og tilrettelagt for av allemannsretten, så finner du vårt elskede friluftsliv, som på mange måter gjenspeiler norsk kultur og verdisyn. Selv om friluftsliv ofte oversettes som free air life, er outdoor recreation mer brukt i engelsk oversettelse.  

Friluftslivet har alltid vært en stor del av mitt liv, både som barn og voksen.

barndommen gjennom speideren, fisketurer med venner og fot- og skiturer på Vestlandet eller på hytten. 

Som voksen har jeg også fått muligheten til å dyrke friluftslivet gjennom jobben min som økolog. Hver gang jeg ser at friluftsliv oversettes til outdoor recreation, er det noe inni meg som grøsser.

Klarer outdoor recreation å fange den kulturelle, historiske og filosofiske dybden som vi legger i vårt elskede friluftsliv? Er outdoor recreation egentlig et godt synonym? 

Friluftsliv – nasjonal identitet

Friluftsliv er ikke bare utendørsaktivitet, «friluftsliv fusjonerer ideer av utendørsaktivitet, naturopplevelser, filosofi og livsstil». Friluftsliv ble først omtalt av forfatter Henrik Ibsen i diktet «På vidderne» i 1860: 

I den øde Sæterstue

Al min rige Fangst jeg sanker;

Der er Krak og der er Grue,

Friluftsliv for mine Tanker.

I diktet møter vi en mann som ved å utforske naturen, også forbedrer sin mentale helse, sanker verdifulle livserfaringer og perspektiver, finner seg selv og sin identitet.

 Etter at Norge ble uavhengig i 1814, stod identitet svært sentralt, og norsk kultur og friluftsliv ble på mange måter den nye norske nasjonalidentiteten. Friluftslivet ble en møteplass for både byfolk og landsbyfolk, fra alle sosiale lag. Ikke nok med det, mange opplevde friluftslivet som en dannelsesreise som formet personlig identitet. Fridtjof Nansen var muligens den første som virkelig tok i bruk friluftsliv som begrep og som promoterte friluftsliv som den viktigste formen for aktivitet for folket. Lenge leve folkehelsen!

I 1921 holdt Nansen en tale til ungdommen hvor han oppfordret til å tilbringe mer tid alene i naturen, borte fra det hektiske og sosiale bylivet.

Ifølge Nansen kunne friluftslivet hjelpe folk med å tenke, få sjelero, uavhengighet, selvstendighet, samt finne lykke og balanse i livet.

Friluftsliv – en livsstil

Både Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen mente at friluftsliv er mer enn en aktivitet, og at folk gjør et aktivt og personlig valg når de søker ut og ønsker å leve i harmoni med naturen.  Friluftsliv er en livsstil.

Professoren, filosofen og grunnleggeren av dypøkologi, friluftsliv handler om hvordan du behandler og oppfører deg i naturen, og at kraften i friluftslivet kan få «noe i din personlighet til å endre seg – kanskje ikke for alltid, men for øyeblikket».

Kanadieren Bob Henderson er en av de første engelskspråklige forfatterne som skriver om hvordan friluftsliv i Skandinavia skiller seg fra utendørsaktiviteter i Nord-Amerika.

I boken Nature first: Outdoor life the Friluftsliv way skriver Henderson at en vesentlig forskjell på outdoor recreation og friluftsliv er at folk som praktiserer friluftsliv «utvikler en tilknytning til det å bare være tilstede i naturen». Tilstedeværelse er altså vel så viktig som utendørsaktiviteten i seg selv. 

Friluftsliv er fortsatt vår nasjonale identitet. Selv i vårt moderne og hektiske samfunn, bidrar denne livsstilen til at folk oppsøker naturen, og søker aktiviteter som gir oss nærhet og harmoni med naturen.

Den norske stat definerer friluftsliv som «opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse».

Visste du at ett av målene i Lov om Friluftsliv er at alle i Norge skal ha rett til å drive med friluftsliv som helsefremmende og trivselsskapende aktivitet? 

Norsk friluftspolitikk ønsker å fremme «det enkle friluftslivet» og legger hovedvekten på «en kjerne av ikke-konkurransepregede, ikke-motoriserte fritidsaktiviteter» som ikke krever «store private investeringer».  

Friluftslivet og allemannsretten er ikke bare konstituert i norsk lov, politikk og velferd, de er konstituert i det livet de fleste nordmenn aktivt velger å leve. Friluftsliv er ikke en holdning til naturen, det er en personlig livsstil og et aktivt valg. Er vi ikke privilegerte?

Statlig land i USA

Etter flere feltsesonger i Midtvesten for å innhente data, fortsetter de mange nasjonalparkene og skogene i USA å imponere meg. 

Statlige naturområder i USA er ikke bare en nasjonal og internasjonal destinasjon, de har blitt en nasjonalskatt; en stolthet. Yellowstone nasjonalpark ble verdens første nasjonalpark i 1872, og i dag spenner statlig land i USA seg fra travle byparker med få restriksjoner, til uforstyrret villmark med høyeste grad av restriksjoner.

Formålet med statlig land er tydelig; statlig land skal forvaltes for folket, av folket, samt skal gagne folket.

Ikke overraskende er mottoet til US Forest Service «caring for the land and serving the people».

Kanskje statlig land kan regnes som en del av USAs kultur og verdiarv? 

Outdoor recreation

Statlig land utgjør ca. 27 prosent av det amerikanske landarealet, og brukes i dag til en rekke ulike aktiviteter, som fottur, jakt, høsting, beite og skogbruk.

Selv om amerikansk natur ikke ble regnet som en nasjonalressurs for turisme før på slutten av 1800-tallet, har naturen alltid vært en viktig del av amerikansk kulturhistorie (fra innfødte amerikanere, europeisk kolonisering, og moderne tider) [14].

Sett bort fra jegere, gjetere og skogsarbeidere, betraktet de aller fleste tidlige europeiske innvandrerne villmarken i USA som noe skummelt – noe som måtte temmes.

Utendørsaktiviteter ble ikke vanlig før religiøse bevegelser på midten av 1800-tallet begynte å promotere fysisk aktivitet som en del av deres praksis, og da gjerne aktiviteter som gåing, roing og skøyter.

Akkurat som Norge, gikk det amerikanske samfunn også gjennom en periode med romantisering av natur, hvor natur ble «a cultural and moral recourse and a basis for national self-esteem».

Høres det kjent ut?

Natur og bevaringsforkjempere, forfattere, og filosofer promoterte viktigheten av bevaring av natur og åpent landskap.

Filosof og bevaringsforskjemper Henry David Thoreau skrev at bevaring av villmark var en essensiell del av det å bevare det ville i folk, og at «all good things are wild, and free».

Byparker slik som Central Park (etabl. 1850-tallet) i New York city er et resultat av kampen som natur og bevaringsforkjempere gjorde i sitt arbeid med å insistere at byfolk i lik linje med bygdefolk trenger nærhet til åpent landskap og natur. 

Nasjonalparker etablert på 1800-tallet hadde som formål å bevare natur og legge til rette for utendørsaktiviteter, mens nasjonalskogene som ble etablert skulle sikre tilgang til naturressurser, som trevirke og vann for det amerikanske samfunnet. Statseide tog og et voksende marked for private biler på 1900-tallet gjorde naturen enda mer tilgengelig for millioner av amerikanere. Den økende interessen for utendørsaktiviteter bidro også til etableringen av et omfattende stinettverk. 

Same, same, but different?

Friluftsliv og outdoor recreation oppfordrer til de samme utendørsaktivitetene. Forskning gjort på outdoor recreation på 1960-tallet avslører derimot et fokus på å utvikle individuelle ferdigheter, mestringsfølelse, logistikk rundt tilgang på natur, økonomi, og forbrukertilfredstillelse.

Forståelsen av outdoor recreation har utviklet seg, og nyere forskning på området viser mindre fokus på folks bruk av naturen, forbrukeropplevelser og naturressurser. Outdoor recreation oppfordrer i dag amerikanere til å i større grad utvikle takknemlighet og relasjon til naturen.

 Selv om aktivitetene innen friluftsliv og outdoor recreation overlapper, ser det likevel ut til å være en mer dyptgående mellommenneskelig kulturell forskjell på hvordan nordmenn og amerikanere utforsker og knytter seg til naturen på et personlig plan: «The way of friluftsliv is for nature to seep under one’s skin, solidifying in our being, and not for nature to be worshipped outside ourselves». Hva kommer dette av?

Felles for friluftsliv og outdoor recreation er at begge praktiseres på fritiden (eng. leisure time).

Fritid kan forstås som tid designert til å slappe av, nyte livet, og ikke tenke på jobb. Selv om fritid ofte forbindes med utendørsaktiviteter, er ikke fritid begrenset til en aktivitet eller å tilbringe tid i naturen. I overført betydning kan fritid også være en mental tilstand (state of mind), hvor en unngår å tenke på jobb, samt unngår å være i aktivitet.  

Forskjellen på hvordan vi definerer friluftsliv og outdoor recreation er mindre enn noen gang.

Likevel er det fortsatt store forskjeller på aktiv deltagelse i utendørsaktiviteter. I en stor studie om utendørsaktivitet blant nordmenn og amerikanere på 1990-2000-tallet, ble det anslått at 84 prosent av den norske, og 24 prosent av den amerikanske befolkningen deltar i turgåing (hiking).

Forskning gjort på outdoor recreation på 1960-tallet avslører et fokus på å utvikle individuelle ferdigheter, mestringsfølelse, tilgang på natur, økonomi, og forbrukertilfredstillelse.

Forståelsen av outdoor recreation har utviklet seg, og i dag oppfordrer den amerikanere til å i større grad utvikle takknemlighet og relasjon til naturen.

Selv om forskjellen på friluftsliv og outdoor recreation er mindre enn noen gang, ser det likevel ut til å være en mer dyptgående mellommenneskelig kulturell forskjell på hvordan nordmenn og amerikanere utforsker og knytter seg til naturen på et personlig plan. Gjennom friluftslivet blir naturen en del av mennesket og mennesket en del av naturen: «The way of friluftsliv is for nature to seep under one’s skin, solidifying in our being, and not for nature to be worshipped outside ourselves».

Hvorfor er friluftsliv fortsatt så ulikt outdoor recreation?

Tilgang på natur

De tidlige europeiske samfunnene i USA var i stor grad sentralisert til byene. Dagens USA er mer desentralisert enn når nordmenn immigrerte til Midtvesten på slutten av 1800-tallet. I kontrast ser vi motsatt trend i Norge. I 1875 levde 87 prosent av den norske befolkning på landsbygda.

Det er med stor sannsynlighet at de aller fleste nordmenn praktiserte en eller annen form for friluftsliv som en del av hverdagslivet på 1800-tallet. 

Deltagelse i friluftslivet er avhengig av tilgang på natur, og allemannsretten er derfor en viktig brikke i nordmenns mulighet til å praktisere friluftsliv.

Mesteparten av USA er privateid. Selv om noen landeiere i USA tillater det amerikanske folk å bruke deres eiendom til outdoor recreation, foretrekker landeiere flest å holde folk unna.

USA har 245 års erfaring med vern av private eiendomsrettigheter, og utendørsentusiaster blir ofte møtt med store skilt som «Private property – trespassers will be prosecuted/shot».

Dette skaper en klar linje mellom statlig eid land (land for the people), og privat land (land for a selected group of people).

Kan den svært regulerte og begrensede tilgangen på natur i USA ha påvirket folks forhold til natur? Kan dette ha forhindret at et tilsvarende konsept som friluftsliv har utviklet seg, og muligens forhindret at friluftsliv ble praktisert av norske immigranter? 

The land of opportunity var et håp, fascinasjon og besettelse for mange europeere. Mellom 1836 og 1915, immigrerte 617 071 nordmenn til Nord-Amerika. 

I dag anses 4,3 millioner amerikanere som norsk-amerikanere, og disse holder i all hovedsak til i Midtvesten. Med på flyttelasset tok immigrantene med seg sine kulturelle verdier, tradisjoner og nasjonale identitet. Hva skjedde med friluftslivet når nordmenn etablerte seg i Midtvesten?    

Kan outdoor recreation erstatte friluftsliv? 

Selv om andelen naturområder i Norge og USA, og den geografiske fordelingen av disse, er ulik, har både nordmenn og amerikanere tilgang på store naturområder. I tillegg har myndighetene i både Norge og USA nedfelt lover om bevaring av natur.

Deltakelse i både friluftsliv og outdoor recreation vil med høy sannsynlighet øke i fremtiden. Selv om andelen deltagelse er størst i Norge, er det åpenbart at både nordmenn og amerikanere som tar del i friluftsliv eller outdoor recreation verdsetter og finner stor glede ved å være i naturen.  

Folks ønske og forståelse av friluftsliv og outdoor recreation varierer nok på et dypere kulturelt, filosofisk og historisk plan, men sett bort ifra det har natur åpenbart en verdi for både nordmenn og amerikanere. Uavhengig av om vi kaller det friluftsliv eller outdoor recreation, gir naturopplevelse folk personlig verdi og livsmening, og det er trolig viktigere enn hva jeg legger i en oversettelse.

Så lenge våre utendørsaktiviteter gir oss glede, ro og ikke skader miljøet, spiller det egentlig så stor rolle om vi velger å dyrke naturen på avstand, eller om vi velger å dyrke naturen som en del av oss selv?