De gjennomførte tiltakene synes å ha møtt den økte tilstrømmingen på en god måte. I det store og hele var turgåerne fornøyde med turen over Besseggen i 2019, selv om halvparten av de spurte var misfornøyde eller bare middels fornøyde med antall folk på stien. Antall henvendelser om redningsoppdrag har gått ned.
Tiltakene ved Gjendeosen viser også at det er mulig å regulere tilgjengeligheten til slike ikonpunkter, uten at det går vesentlig ut over de besøkendes tilfredshet.
Parkeringen er nå flyttet nesten to kilometer fra utgangspunktet, og et shuttlebuss-tilbud er opprettet. 80 prosent av de besøkende i 2019 var fornøyde med denne ordningen; bare en tidel var direkte misfornøyde.
Hovedparkeringen og skyttelbussen driftes av lokale næringsaktører og gir dermed lokale inntekter. Om de besøkende i utgangspunktet nok ønsker enklest mulig tilgjengelighet til ulike naturattraksjoner, er det altså ikke sikkert at det å åpne for en kjappest mulig tur ut og inn av et område, er det som gir de største lokaløkonomiske effektene.
Verken reiselivsnæringen eller nasjonalparkforvaltningen er tjent med at trengselen blir så stor at omdømmet til Besseggen svekkes.
Resultatene fra Besseggen viser at besøksforvaltning virker. Aktørene i området kan likevel ikke slå seg til ro med de tiltak som er gjennomført. Med 54 registrerte nasjonaliteter i Jotunheimen i 2019, vil informasjon bli en stor utfordring i åra framover, både i forhold til å spre trafikken over sesongen og uka, i forhold til sikkerhet og i forhold til sporløs ferdsel.
Verken reiselivsnæringen eller nasjonalparkforvaltningen er tjent med at trengselen blir så stor at omdømmet til Besseggen svekkes, og de besøkende finner andre og mer uberørte turmål. En ser allerede en slik uønsket utvikling i Gjende-området, med økning av trafikken på nabotoppen Knutshø, der naturverdiene er mer sårbare.
Utviklingen ved Besseggen viser mest av alt at naturarven krever aktiv forvaltning ikke bare passivt vern.
Ingen ville finne på å foreslå å holde Maihaugen åpen med to bestyrere og en vaktmester, med ekstrahjelp fra en venneforening og et lokalt turistkontor, og litt innkjøp fra et vaktmesterkompani.
Skal nasjonalparkene i framtida bidra til at naturmangfoldet opprettholdes, at de gir oss de opplevelsene vi har drømt om under korona-karantenen og bidra til at vern blir et reelt distriktspolitisk virkemiddel, kan vi heller ikke fortsette å drifte nasjonalparkene på denne måten.
Tiltakene på Besseggen og i Gjende-området har vært prosjektfinansierte, fra mange ulike kilder. Samarbeidet mellom ulike lokale, regionale og nasjonale aktører har vært viktig og nødvendig, men mangel på finansiering og overlappende ansvarsområder har gjort at arbeidet har tatt unødvendig lang tid og at helheten har blitt skadelidende.
Besøksforvaltningen ved Besseggen har vært det muliges kunst: Hvor har en kunnet skaffe midler til ulike tiltak på gitte tidspunkt? I debatten om fellesgodefinansiering er det derfor interessant at mellom 40 og 50 prosent av de spurte på Besseggen aksepterte en avgift på 50 kroner, som skulle brukes til tilrettelegging og sikkerhetstiltak. Dette til tross for at mange allerede hadde betalt for parkering og båtturen over Gjende. Aktørene på Besseggen arbeider nå for å bli autorisert som nasjonal turiststi, men dette vil ta tid. Både reiselivsbedriftene i området og kommunen har sviktende inntekter og uforutsette utgifter på grunn av korona-smitten. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad disse vil ha mulighet til å bidra i sommer. Er det på tide å løfte besøksforvaltning av naturarven til et nytt nivå?
Marit Vorkinn, Fylkesmannen i Innlandet, Birgitta Ericsson, Østlandsforskning, Kari Sveen, Nasjonalparkforvalter i Jotunheimen, Rigmor Solem, Statens naturoppsyn, Jotunheimen og Mai Bakken, Norsk fjellsenter, Lom
