Mye taler for at vi kan takke den sveitsiske filosofen Rousseau for bølgen av naturbegeistring som vokste seg sterk på Kontinentet i løpet av 1800-tallet. Med hans svermeri for «de edle ville» som han møtte på sine vandringer i Alpenes fjelldaler, utløste han intet mindre enn en grønn vending i tidens kunst: Romantikken – som også rommet en protestbevegelse mot den brutalitet industrialiseringen utsatte arbeidsfolk og fri natur for. Oppkomlingene bak den industrielle revolusjonen – borgerskapet – lot seg begeistre av ord og bilder inspirert av ‘sublim’ natur.
I Sveits, Østerrike og Tyskland organiserte man i 1863 ‘alpe-foreninger’. Utrolig nok fulgte fremsynte nordmenn eksemplet og stiftet Den Norske Turistforening (DNT) bare fem år senere. Hensikten var å lette adkomsten til fjells – en nye variant av borgerskapets dannelsesreiser. Begrepet Tourist har tydeligvis endret innhold siden 1868. Fra å vise til en beundrende gjest fra det velhavende borgerskap som ville gå i lære hos kjennere av sitt foredlende hjem – den storslagen fjellnaturen – har utviklingen gått i retning av kommersialisert underholdning i tilrettelagt natur som dermed er redusert til arena og kulisse for mas(s)eturisme.
Begavede, norske landskaps- og folkelivsmalere (I. C. Dahl og kolleger) som slo gjennom på Kontinentet fra 1820- til 1850-årene, bidro vesentlig til at det europeiske borgerskapet, og snart også aristokratiet, oppdaget attraksjonsverdiene til fjellandet med fjordene: Norge.
Den dag i dag står noen av de staselige, hvitmalte turisthotellene på Vestlandet som minnesmerker over en fremragende vertskapskultur som var vel tilpasset tidsånden. Men katastrofer som to verdenskriger og økonomiske krisetider i 1930-årene førte til nedgangstider for vår en gang så blomstrende turistnæring.
Under gjenreisningen av Norge prioriterte man innbringende virksomheter. Det førte til at turistnæringen måtte greie seg uten stimulering fra tidsmessig forskning og høgere utdanning. I den gitte situasjonen valgte bransjen å kopiere modernitetens gjengse forretningsidé: ‘pengemaskiner’.
Typiske eksempel er skianlegg og ‘turistmagneter’ som bunkeren i Nordkapp. Man henter langreiste ideer og lager dårlige – og gitt kostnadsnivået i Norge – dyre kopier. Et ferskt eksempel på slik ‘innovasjon’ som degraderer norsk høgfjellsnatur, er den italienske importvaren via ferrata.
David mot Goliat: Den øko-filosofiske tenkemåten vant frem til slutt. Alta-utbyggingen ble det siste, store vannkraftanlegget i Norge (tidlig 80-tall). Våre politikere reagerte da med satsing på turisme i distriktene. I kretsen rundt høgfjellsskolen tok vi dette som et varsel om ny, tung tilrettelegging i fjellet. Vi rustet oss ved å oppsøkte det ledende forskningsmiljøet for turistnæring i Europa: Universitetet i Bern.
Våre motforestillinger kom på trykk i mestre fjellet og var tema på flere konferanser på 90-tallet. Vi satset også på lokal kultur og naturvegledning gjennom Stiftelsen for Natur og Kultur i Hemsedal, basert på vår erfaring fra vegledning i friluftsliv i den norske tradisjonen. Ti års iherdig arbeid rikket imidlertid ikke på det herskende ‘turist-industrielle kompleks’. Eller?
Denne teksten ender likevel optimistisk: Norges nye reiselivsdirektør Bente Bratland Holm erklærer i omtale av ny handlingsplan for Innovasjon Norge: «Målet er ikke lenger mengden turister (…) fremtiden er en turistnæring som ivaretar norsk natur, folk og kultur på best mulig måte».
Nils Faarlund er fast spaltist på utemagasinet.no
