Alle som kjenner meg vet at jeg foretrekker vinteren, det er da det skjer, det er da man kan gå korte randoturer, lange randoturer, finne fersk løssnø, nyte blåtimen i Jotunheimen, kjøre helt ned til fjorden i Sunnmørsalpene, ikke stoppe allerede på 500 høydemeter fordi all snøen under 500 høydemeter har smeltet, og slik tror jeg mange av oss har det, jeg har ingen vitenskapelige bevis, kun en magefølelse,
men mange av oss sier at sommeren er favorittårstiden vår, selv om vi innerst inne vet at vinteren tar kaka, og så sitter vi i saksa, og så raller vi i vei om alt sommeren skal by på, vi skal tilbake til stranda, vi skal være mye på beachen, som svenskene sier, og folk i Oslo,
og vi skal alle bli avfotografert bakfra, med brun ryggtavle, i en shorts med diffus logo i årets farger, samtidig som vi bærer et kolossalt SUP-brett i retning sjøen, og himmelen er høy,
og sola er en popsang av The Smiths, «There is A Light That Never Goes Out» fra 1986,
og så spiser vi to kuler med is i kjeks, ikke beger, alltid kjeks, og sjokolade og vanilje er et konservativt valg, sjokolade og vanilje skuffer ikke, jeg tør ikke velge noe annet enn sjokolade og vanilje, og sjokolade og vanilje smelter nedover fingrene, sjokolade og vanilje drypper ned på en shorts med diffus logo i årets farger, sjokolade og vanilje drypper ned på tærne, og på den hvite t-skjorta med subtile kulturreferanser, og havner til slutt på det mørke solbrilleglasset,
og noen snakker om å grille, «kan vi ikke grille i kveld?»
Og vi griller, vi har grilla før, det grilles igjen, grillen røyklegger hele hagen, vi står inne i en stor sky og spiser salte sommerkoteletter, potetsalaten velter over på shortsen med diffus logo i årets farger, HP-saus overføres til den hvite t-skjorta med subtile kulturreferanser, noen snakker om å stupe, «kan vi ikke stupe litt fra klippene der borte?»,
og vi stuper, vi har stupt før, det stupes igjen, noen er gode, de dødser, de har dødsa før, det dødses igjen, det blir aldri nok dødsing i et moderne velferdssamfunn, og jeg ønsker mest av alt å hoppe, ikke gjøre noe farlig, gjerne hoppe forsiktig ut fra en litt lavere hylle enn alle de andre,
gjerne fra maks fire meter, med føttene nederst, hodet øverst, kanskje holde for nesen, kanskje ikke, kanskje få saltvann inn gjennom nesen, kanskje treffe en brennmanet, kanskje stå på land og kjenne saltvannssmaken i munnen, og svie fra brennmaneten, og se på de andre som er gode til å stupe, og dødse,
og noen sier plutselig noe om klatring, «kanskje vi skal stikke og klatre på det klatrefeltet dere vet?»,
og vi klatrer, vi har klatra før, det klatres igjen, og noen klatrer vanskelige ruter, vi andre klatrer lettere ruter, noen har nerver til å akseptere en lang run-out, altså hvor langt ned det er til forrige sikring, andre av oss har ikke nerver til å akseptere en lang run-out, livet er på mange måter en eneste lang run-out,
og noen snakker om å sykle stier i morgen, «kan vi ikke sykle tekniske stier i morgen?»,
og vi sykler, vi har sykla før, det sykles igjen, og jeg tenker ofte at denne stien var da veldig teknisk, er den ikke litt for teknisk?, er den ikke litt for vanskelig?, er den ikke egentlig helt på grensen til den menneskelige yteevne?,
og så faller jeg, ikke et alvorlig fall, bare et helt vanlig fall, ingen ser fallet, jeg faller alene, jeg får skrubbsår på siden av kneet, og to blåmerker på venstre lår, og et hull i shortsen med diffus logo i årets farger,
og akkurat når jeg ligger der, i det varme gresset, like ved ei maurtue, tenker jeg på korte randoturer, lange randoturer, fersk løssnø, blåtimen i Jotunheimen, å kunne kjøre helt ned til fjorden i Sunnmørsalpene, ikke stoppe allerede på 500 høydemeter fordi all snøen under 500 høydemeter har smeltet.
Eivind Eidslott er fast spaltist på utemagasinet.no. Tekstene finner du også i papirmagasinet til Fri Flyt.
