Scene fra Skarvheimen, vinteren 2008: Jeg går med taktfaste skritt innover vidda.
Jeg har syre i lårene, svett ullskjorte og blikket festet på et punkt langt der framme.
Bak meg dingler en pulk tung som bly.
Jeg vet det er en overdrivelse, men jeg føler meg som Robert Scott.
Og hva er den lyden?
Er det en storslått opera, soundtracket til en tv-dokumentar om polarhelter? Eller er det..? Å nei, å nei. Det er barnegråt.
Tusenvis, kanskje hundretusener av nordmenn, har blitt stappet ned i ei plastbalje, stroppet fast og dratt rundt i grisgrendte strøk av landet vårt.
Hva tenker de små, der de sitter og ser fjell og vidde fare forbi gjennom det gule vinduet i pulken?
Gjør det noe med en nasjon når så mange barn studerer skikultur fra en mobil observatørpost noen meter bak mammas eller pappas rumpe?
Får de små et forvrengt verdensbilde av å se såpass mange menn i femtiåra med kondomdresser rase forbi?
La oss ikke spekulere mer i det. La oss heller vende tilbake til Skarvheimen.
Jeg har gått turer med pulk før. Absolutt. Men denne dagen går jeg med tvillingpulk for første gang.
Den er stor som et hangarskip og rommer mine to yngste døtre.
Vi som er ute og drar tvillingpulk kjenner at vi lever: Det knirker ikke bare i seler, kroker og lange metallstenger. Det knirker også i store deler av kroppen: rygg, nakke, triceps, biceps, lår og legger.
Tvillingpulkturer er rett og slett en underkjent ekstremsport med voldsomme påkjenninger – både fysisk og psykisk.
Mye avhenger selvsagt av humøret til de to der bak, og hør, nå våkner treåringen min med et skrik, og hun vekker lillesøsteren sin, og nå ligger de der, med eksistensielle spørsmål kvernende rundt i hodet: Hvor er vi? Hvorfor er vi her? Hvor skal vi?
Min kjære iler til. Hun har trøstende ord og brødskiver med leverpostei.
Det oppstår et øyeblikks harmoni. Men vi skal videre, vi må ned en bakke, jeg setter utfor, tvillingpulken presser på bakfra, den presser noe inn i granskauen, og nå skjer det noe her, nå er det noe som går galt, ja, nå skjer det noe dramatisk!
Tvillingpulken velter, kjæresten min roper, og jeg ligger i en krøll med snø inn i neseborene.
HELT UTE
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her
