JOTUNHEIMEN-AKADEMIKEREN
En hytte-til-hytte-fiksert professor emeritus i glasiologi vandrer i slow motion mellom Fondsbu og Gjendebu. Han ser på mose, han ser på stein, han ser på breer som har skrumpet inn. Han røyker pipe – «men kun 1200 meter over havet» – og kjøpte sin forrige anorakk sommeren ´77. Han har gitt livsvarig medlemskap i DNT til alle barn og barnebarn i dåpsgave, han samler på gamle DNT-årbøker, han satt en gang i styret i en lokal turistforening. Han inntar alltid en dominerende rolle på DNT-hyttene han besøker og kan plutselig spørre om du kjenner den politiske historien bak utviklingen på norsk sokkel. Hvis du ikke kan svare på stående fot, må du høre ham dosere resten av kvelden mens han spiser fruktcoctail til dessert (sparer de røde bærene til slutt). Og ja: han snorker verre enn et damplokomotiv på den transsibirske jernbanen.
«Han røyker pipe – «men kun 1200 meter over havet» – og kjøpte sin forrige anorakk sommeren´77.»
NORDMARKAROMANTIKEREN
Se, en veldig blid dame går inn i resepsjonen på Kobberhaughytta og kjøper kaffe og bolle. Hun har plukket sopp, hun har plukket bær, hun har sett ekorn, hun har vært lærer på en barneskole så lenge at hun kjenner 27.000 ulike personer på det sentrale Østlandet. Nå lurer hun på hvor du skal, hvor du har vært, om du er gift, om du har barn, om du er enig i at Nordmarka er det beste turområdet «i hele verden». Hvis du nøler med å svare ja fordi du synes det er fint andre steder også, kan du få et spørrende blikk rettet mot deg og utsagnet «men kjære vene, det fins da ikke bedre boller enn bollene på Kobberhaugen?»
HARDANGERVIDDAKAMERATENE
Ser du fluefiskeren i grønne kamoklær i horisonten? Ikke? Han og en kamerat har nistirret på Google Maps og nilest Harvest hele vinteren.
Nå har de pakket hver sin 38-kilos sekk og gått i 11 timer for å komme ut av alt som heter mobildekning.
Her, ved noen små pytter i 1000-meters høyde, skal de leve som Helge Ingstad.
Ikke forstyrr dem – da kan du bli straffet med lange leirbålhistorier fra Forsvaret, Handelshøyskolen og den første trainee-stillingen de fikk på Aker Brygge.
STØLSHEIMENVANDREREN
Hun sier ingenting. Følger ikke merkede stier. Overnatter i telt. Dette er alt vi vet.
RONDANEVENNINNENE
De er fire. De har kjent hverandre siden studietiden i Trondheim. Nå sitter de i en peise-stue på en betjent hytte og ler.
Ler de på grunn av den italienske rødvinen? På grunn av menn? På grunn av eks-menn? Eller på grunn av det du svarte da en av dem spurte om du kunne forklare forskjellen mellom røde og grønne luer i fjellet?
Det er umulig å vite – og det er nesten ikke til å holde ut.
LYNGENPARET
De har kjørt nordover i en gammel VW-buss med en ombygget motor som går på tran. Nå har de slått leir i «en hemmelig bukt uten navn» – som de skriver på Snapchat – og surfer på dagtid, klatrer 6+ på naturlige sikringer på kveldstid, løper på smale stier i midnattssola og forsøker å dyrke poteter i en jordhaug litt øst for fylkesvegen. Har de tysk aksent? Har de plutselig forlatt ingeniørstudiene i Düsseldorf, sagt farvel til forbrukersamfunnet, satset alt på luft og kjærlighet og klistremerker fra Patagonia? Det kan nesten virke slik.
SUNNMØRSALPEBESSERWISSEREN
Han har lette fjellstøvler, litt for stor høydemålerklokke, isøks fra 1996 og tung førtiårskrise. Han kan de fleste fjellnavnene rundt Hjørundfjorden på rams – og ramser de gjerne opp for deg (selv om du ikke har bedt ham om å gjøre det). Han har utvannet Ålesundsdialekt etter 20 år i Oslo og sier «Zenmøre» istedenfor Sunnmøre. Påstår at han klatret mosete nordvegger i gamle dager. Padlet Geirangerfjorden «allerede i 2000» – med vekt på ordet «allerede». Nå går han helst trygge turer med familien og legger ut Instagrambilder i hytt og vær – noen ganger ironiske, noen ganger inderlige, oftest ironisk-inderlige. Han sier entusiastisk «hei» når du kommer gående på stien opp mot Molladalen. Og han elsker friluftslivs-smalltalk. Beklager. Du har støtt på forfatteren av denne teksten.
