Har du lest romanen «Animal farm»? George Orwells dyriske oppgjør med stalinismen, hvor herskesjuke griser utvikler doktrinen «alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre». Et perfekt slagord for det famøse Bygdedyret til dikteren Tor Jonsson, unnfanget og døpt i vår nye nabobygd Lom. Men i et Norge kollektivt ruset på ublu selvrealisering har heldigvis også bygda vært gjennom et hamskifte: Her i Vågå er både kommunister og bygdetroll henvisst til rødlista over utryddingstruede arter.
Dyr derimot, hopper mot oss hvor enn vi går.
RASE UKJENT. Du vet du har bosatt deg på bygda når hovedpremien på juleavslutningen i barnehagen er en lys levende «Halvt år gammel hane. Rase ukjent». Du vet du bor tett på naturen når en av bursdagsgjestene dine tar seg en luftetur for å skyte rev på tunet. Du vet at bygdelivet leverer når du første juledag våkner til 17 utagerende rådyr i snøen utenfor vinduet.
Du vet du har et problem når alle andre unger i bygda har minst ett kjæledyr med store øyne og lodden pels – og du selv må forklare ungene dine at du er skikkelig allergisk.
FAST FISK. Nylig innflyttet og fortsatt helfrelst har jeg i Vågå innsett at jeg aldri vokste opp på bygda. Min oppvekst var på Otta, en asfaltert og bilbasert bygdeby – med dyreliv begrenset til livstrøtte bikkjer, gatesmarte katter og overvektige undulater. I min verden var sau noe jerven drepte – i Vågå er ulldotten like hellig som kyr i India. I min oppvekst var vilt noe jegerne skjøt – her i fjellbygda hilser vi høflig når firbeinte passerer hushjørnet. Sannheten er at vi tidvis føler oss som statister i Animal Farm. I Vågå hører vi når sauene har kommet ned fra fjellet på høsten. Her lukter vi på soverommet når bonden har spredt kumøkk. Her undret vi oss da høsten hadde gått uten at ei eneste fjøsflue tok kvelden i suppa. Overgangen fra asfaltert og sterilisert oljeforstad til en jungel av fjær og føtter, finner og fertilitet har tidvis vært til å få hakeslipp av. Som da nabogutten på fire år kom hjem og fant gårdshesten slaktet på tunet. Andre ganger har vi ledd oss skakke av situasjonskomedien vi har fått roller i. Som da datteren vår på første sommerskoledag fikk en kilosørret i garnet:
– Hun ble veldig begeistra, kremtet aktivitetslederen unnskyldende:
– Først ga hun ørreten en skikkelig omfavnelse, så fortsatte hun å klemme og klappe på ruggen. Dere bør nok kjøre en klesvask i kveld.
«Nå som snøen har lagt seg ser vi spor av hare, rev og rådyr på vei til postkassa – en forsiktig forsmak på hva som møter junior etter frokost: I Vågå lukter det fjøs når du går inn i barnehagen, og barnehage når du går inn i fjøset.»
NATURBARNA. Nå som snøen har lagt seg, ser vi spor av hare, rev og rådyr på vei til postkassa – en forsiktig forsmak på hva som møter junior etter frokost: I Vågå lukter det fjøs når du går inn i barnehagen, og barnehage når du går inn i fjøset. I Tytingen vet ingen hvor frilynte kaniner hopper, klukkende høner har det åpenbart som plommen i egget, hester er for kollektivtransport å regne, og ingen er ivrigere på vinteren enn bikkja i akebakken. Her er firbeinte lekekamerater en like stor selvfølge som tobeinte, og den naturen vi mennesker så desperat må prøve å ta bedre vare på, en eventyrlig ramme rundt oppveksten. Så får det heller være at det tidvis er vanskelig å skille fjøs fra lekeplass: Da mellomstemann en dag kikket seg over skuldra så han rett inn i de tomme øynene til en fullvoksen sau. På uanmeldt inspeksjon i sandkassa.
DYRERIKET. Men tro ikke at bygdedyra holdes kun for kos og hygge – i barnehagen er uttrykket «fra jord til bord» alt annet enn fine ord i en årsplan: Femåringen fantaserer fortsatt om smaken av bålstekt reinsdyrkjøtt toppet med havsalt – fortært et kvarter etter at han matet Rudolf i levende live. Da jula nærmet seg sto «gris» selvsagt på ukeplanen, og sylte på menyen: Der andre femåringer baker pepperkaker i barnehagen, parterte og presset våre bygdeunger grisehoder til julesnadder.
Da sønnen vår på liv og død ønsket seg kanin til jul, var det likevel med nød og neppe at nissen klarte å levere: Pedagogisk leder i barnehagen hadde iverksatt impulsiv storopprydding i kaninkullet – med rifle.
«Da jula nærmet seg sto «gris» selvsagt på ukeplanen – og sylte på menyen: Der andre femåringer baker pepperkaker i barnehagen, parterte og presset våre barn grisehoder til julesnadder.»
MATFATET. I ei tid der hipstere, foodies og mannen i gata kappes om å fylle magen med mest mulig økologisk og kortreist mat, er det et paradoks at ikke flere av dem har flyttet til fjellbygdene der maten (les: dyrene) er aller reinest. Her i matfatet Vågå er beitesesongen lang, klimaet tørt, soldagene tallrike og jordsmonnet suverent for dyrking av rå varer. Hvem trenger matkasse på døra når innovative bønder og ihuga lokale jegere byr på vilt, kjøtt, melkeprodukter og grønnsaker så ureist og usprøytet at merkelappen "økologisk" blir banal? Hvem trenger personlig trener eller kostholdsveileder når nye innflyttere er garantert jaktkort på den unike villreinen? Hvem trenger utvikle spiseforstyrrelser når lokalkokk Arne Brimi setter tilværelsen i perspektiv:
– Godt smør kan bare erstattes med enda mer godt smør.
DYR LÆRDOM. I et resonnement som nå løp like løpsk som de egenrådige kvigene på gården oppi veien, er dette poenget jeg vil fram til: Lenge leve bygdedyra! I et stresset og strømlinjeformet Norge i så sprøtt spinn at selv småbarn suges inn i prestasjonspress, kjøpepress og sosialt krysspress er jeg evig takknemlig for at våre tre små har fått en solid motpol: Bygdedyra. Uten unntak enkle, stødige og varme typer som kan gjøre nytten som både lekekamerater, bestevenner, samtalepartnere og mental trøst hvis tilværelsen en dag er litt røff.
MER FRA SIGURD
Misforstå meg rett: Det er begrenset hvor mye vettugt det er å hente ut av laverestående vesener med fire bein, lite utviklet hjerne, tomt blikk, sterk seksualdrift og overdreven hårvekst. Men alle dyrene og naturen vi har kloss innpå oss, gir bygdeungene suverent selskap, ypperlig mat, fysisk aktivitet, masse moro og forhåpentligvis en anelse om at i livet de skal leve er normalen faktisk å være både ulike og uperfekte. I en tid hvor selvbekreftelse søkes på flate skjermer og sosiale medier er jeg dypt takknemlig for hvert eneste bygdedyr ungene våre brått har fått i omgangskretsen.
Det er heldigvis ikke få.
BYGDA 2.0
Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.
