Berit, Mads og Cato: Ekstremvær som øker skredfaren

Det å leve og ferdes i det norske, snødekte fjellandskapet krever kunnskap om når man kan forvente økt skredfare – og hvordan skredfaren utvikler seg i et framtidig klima.

Mer ekstremt vær gir usikker konsekvens for skredfaren. Så det vi spør oss som skredforskere, og som har likt betydning for friluftsentusiaster, beslutningstakere og forvaltning, er om hvor hyppig store skredsyklus er – og om vi klarer å varsle dem. 

Skredvintre er et produkt storskala værforhold 

Som vi alle vet er skredaktivitet et produkt av hvordan atmosfæren påvirker snødekket som dekker bratt terreng. Hele prosessen fra skred-utløsning til akkumulasjon av skredmassene i dalen skjer i løpet av noen få minutter.

Men prosessene involvert i utløsning av et skred er avhengig av været som var dager eller til og med måneder før selve skredet gikk.

Særlig været som utvikler seg over flere måneder og fører til spesielle snøforholdene i fjellet. For eksempel danning av vedvarende svake lag om senhøsten, som fører til skredaktivitet i dette svake laget en gang i våren. 

Spesielle værforhold fører til vintre med økt skredaktivitet. Vi kaller dem gjerne skredvintre med enten noen katastrofale skred, eller mange ulykker blant friluftsfolk i fjellet. Disse spesielle værforholdene må skyldes atmosfærens spesielle sirkulasjonsmønster i løpet av disse vintrene.

Når vi snakker atmosfærisk sirkulasjon, så snakker vi om værfenomener som foregår på en synoptisk skala, det vil si for eksempel sykloner (område med lavt trykk hvor vinden på den nordlige halvkulen blåser mot klokken i en spiral inn mot senteret) med en størrelse av flere tusen kilometer.

Når sørvesten treffer Norge

En skredforsker fra New Zealand, Blair Fitzharris, har sammen med Steinar Bakkehøi fra Norges Geoteknisk Institutt (NGI) publisert en vitenskapelig studie i 1986 hvor de har klassifisert 12 av 130 vintre som skredvintre med mer enn 20 skreddøde i Norge.

De sjekket også hvilke atmosfæriske sirkulasjonsmønstre (såkalte ‘Grosswetterlagen’) som fantes i disse 12 skredvintre.

De gjorde dette ved å se på kart over Europa og Nordatlanteren med lufttrykk visualisert som isobarer (kjent fra værkartene vi ser hver dag på TV, hvor linjene viser områder med konstant trykk) på havnivået.

Disse isobarer er knyttet opp til vindfelt og viser retning og styrke (kalles for en vektor) av vinden på overflaten. Hvis samme trykkmønster oppstår i flere dager, kalte de det da en ‘Grosswetterlage’.

Til slutt sammenlignet de disse ‘Grosswetterlagen’ som fantes i skredvintre med gjennomsnitts synoptiske værforhold i alle vintrene for å se på avvik fra normalen (som vi kaller anomali).

Det er situasjonen tidlig om morgenen den 19. desember 2015, og man ser et stort lavtrykksystem som har nådd Norges-kysten med flere lavtrykk som er i Atlanterhavet og på veg mot Norge. 

Det var også et lavtrykksystem over Svalbard som førte til mye vind og snø i Longyearbyen og løste ut et skred på Sukkertoppen som ødelagte flere hus og drepte to mennesker. 

Som resultat fikk Fitzharris og Bakkehøi bekreftet som de eldre blant oss vet av erfaring. Vintre med mye skred-aktivitet er ofte unormalt kaldt i desember og januar, som fører til lite snø og danning av svake lag som ble etter hvert nedsnødd og til vedvarende svake lag som lager problemer senere i vinteren.

Disse vintrene er gjerne preget av atmosfæriske sirkulasjonsmønster som medbringer meridional luftstrøm, for eksempel fra nord til sør. Det kan føre til ekstremvær med stormvær og også utbrudd av kald luft.

Det skjedde for eksempel i de første to måneder av 2021 hvor kald luft strømmet fra de arktiske strøkene i Sibir til Skandinavia og Europa. En ant mekanisme som er ansvarlig for økt skredaktivitet i Norge er for eksempel et blokkerende høytrykksystem over de britiske øyene som bygger en kanal for lavtrykkene inn mot vestkysten, noe som fører til økt nedbør og kraftig vind og dermed skredproblemer med nysnø og fokksnø. 

Typisk skredvær på Svalbard

Vi har tatt utgangspunkt i beskrevet studie og en rekke studier som bygget på ideen fra Fitzharris og Bakkehøi fra 1986 og gjort lignende for Svalbard.

Vi har mistet både turfolk og fastboende i sine hus i skred i de siste årene og ser dermed behov for å styrke kunnskap om skred på Svalbard.

NVE har også sett behov for forbedret risikovurdering og initiert både regional skredvarsling på Nordenskiöld land og lokal skredvarsling i Longyeardalen.

Vi antok at økt skredaktivitet på Svalbard styres også i stor grad av synoptiske værfenomener.

Samtidig var vi også bevisst på at Svalbard ligger på et klimatisk høyt komplekst og dynamisk sted, som gjør at Svalbard er både varmere og våtere enn andre steder på samme geografisk høyde.

Det er særlig den havstrømmen som går fra Atlanterhavet forbi Svalbards vestkyst og opp til Polarhavet (West Spitsbergen Current eller en del av Golfstrømmen) og havis-dynamikken på østkysten som gjør området klimatisk interessant.

Vi hadde bare fire vintre med skredobservasjoner rundt Longyearbyen fra www.regobs.no for å klassifisere tidsperioder med økt skredaktivitet. Etter vi identifiserte dager med økt observert skredaktivitet i varslingsregionen Nordenskiöldland  i regObs sin database, sjekket vi atmosfærisk sirkulasjonsmønstre i området rundt Svalbard på disse dager.

Vi brukte composite analysis (hvor man tar gjennomsnittet av for eksempel sirkulasjonsmønstre på alle dagene med økt skredaktivitet) for å vise hvordan atmosfæriske forhold i synoptisk skala førte til økt observert skredaktivitet i vintrene 2016 – 2020.

Da sammenlignet vi disse composites med «normalt» atmosfærisk forhold – definert som gjennomsnittlige forhold over de fire vintrene vi analyserte – for å sjekke hvordan disse værmønstre avviket fra normalt forhold.

Forskjellen mellom gjennomsnittet mean sea level pressure (MSLP) og nedbør fra vintrene 2016-2020 og «composite» for dager med økt tørrsnøskredaktivitet kalles for en anomali.

Det vi fant ut er at atmosfærisk sirkulasjon som førte til varme, våte vindfulle forhold, førte også til økt skredaktivitet.

Det er vanligvis sykloniske luftmasser relatert til lavtrykk systemer som krysser Atlanterhavet fra sørvest til nordost langs det nordatlantiske stormsporet.

Det er et resultat som er ganske sterkt, siden dager uten skredaktivitet har i gjennomsnitt lavere vindhastighet, nedbør og lufttemperatur.

Mens sykloniske luftmasser kontrollerer skredaktivitet generelt, så kontroller hvor luftmassene strømmer til Svalbard hvilken type skredaktivitet vi ser.

Våtsnø-skredaktivitet resulterte primært fra sør til sørvestlige luftmassene, mens tørrsnøaktivitet resulterte fra nord til østlige luftmassene.

Betydning av forskning på værmønstre

Resultatene kan umiddelbart brukes av skredvarslinger for å varsle økt skredaktivitet og dermed skredfare i god tid.

Værmodellene, også i arktiske strøk, har betydelig redusert usikkerheten i å varsle synoptiske værfenomener opp til 10 dager per forhånd.

Samtidig er arbeidet også en første skritt mot et langtidsperspektiv av skredvarsling i forhold til klimaendringene.

Særlig på Svalbard har endret seg klimaet mye mer enn på fastlands-Norge, og vil også endre seg mer i framtiden (arktisk amplifikasjon). Ved bruk av regionale klimamodeller prognostiserer Norsk Klimaservicesenter en økning i lufttemperatur, nedbør og forandring i stormsporene.

Særlig sistnevnte gir oss mulighet til å se på endringene i synoptiske sirkulasjonsmønstre og dermed økt skredaktivitet.

Synoptiske værmønstre utøver en viktig kontroll på regionalt skredaktivitet ved å påvirke utvikling av snødekke og dermed skredutløsning.

Vi hevder at det å koble observert skredaktivitet til synoptiske atmosfæriske sirkulasjonsmønstre hjelper med å ramme inn skredprosesser i større sammenheng med miljøendringer som følge av klimaendringener. Men for å levere nøyaktige prognoser om framtidig skredaktivitet på Svalbard, er vi avhengig av lengre tidsserier med skredobservasjoner.

Det er derfor viktig at den nasjonale dugnaden med å bidra med observasjoner til regObs skal fortsette også i de neste årene.

Markus Eckerstorfer er seniorforsker hos NORCE og Holt Hancoc er doktogradsstipendiat i snøforskning ved Universitetet på Svalbard (Unis)