Prisen ble hentet av en familie med to barn på henholdsvis 10 og 12 år. Mannen var introvert, så det var kvinnen som måtte gripe mikrofonen og snakke. Hun holdt en lang monolog om betydningen av «fysisk fostring i en tid med stadig mer stillesitting foran fjernsynet». Mot slutten av monologen la hun inn noen praktiske tips. «Hvis du for eksempel setter steika inn i komfyren før du legger ut på søndagsturen», sa hun, «kan du komme tilbake til en nesten ferdig middag når turen er ferdig!»
1989: «Fjellskituren»
Prisen ble delt ut til en mager mann i førtiårene som innrømmet at han samlet på slake fjellrygger mellom 1000 og 1500 meter («det er ganske mange av dem»), ubetjente DNT-hytter, ulike typer reinlav og sveitsiske frimerker fra mellomkrigstiden.
1994: «Teltturen»
Prisen ble tatt imot av mann (61) iført dongeribukse, solbleket anojakke og en ubeskrivelig hockeysveis. Det var så vidt han kom fram til scenekanten – for han bar på en 37-kilos pakkrammesekk med 10-liters sidelommer.
1997: «Speiderturen»
Speiderne nektet å stille med kun én representant for å ta imot prisen. Dermed måtte prisen deles ut til 19.372 speidere, samtidig, på en nasjonal speiderleir i Nord-Trøndelag. Det regnet. Noen snakket om at over 10.000 soveposer var blitt våte og at kiosken var utsolgt for paprikapotetgull. Likevel var alle i et forunderlig godt humør.
2004: «Randoturen»
Juryen skjønte tidlig at «Randoturen» ville vokse inn i himmelen. Til å ta imot prisen valgte man en mann fra Sunnmøre som fortalte at han hadde sverget til telemarkssvingen helt fram til 2002, men at det nå var «rando for alle pengane». Han kom til prisutdelingen iført salopette-bukse og uttalte senere samme kveld at «dei som ikkje veit kva salopette gjer med eit menneske, kan berre ha det så godt».
2010: «Blåturen»
Dette året hadde juryen fått med seg en voldsom økning i såkalte blåturer i det private næringsliv – turer hvor alle ansatte ble plassert ombord i en buss og kjørt avsted, som en voldsom overraskelse, og ved enden av bussturen måtte alle gå en tur, og drikke boblevann, og snakke med kollegaer man vanligvis ikke snakket med, og på en stubbe satt en trubadur med en kassegitar med mange klistremerker på. Prisen ble hentet av en kvinnelig mellomleder, pent kledd, fra et større konsern i Oslo. Hun fortalte at hun så på seg selv som et «oppkomme av gode ideer» og «godt likt av alle».
2016: «Langturen»
Man fikk dessverre ikke kontakt med noen til å ta imot prisen på grunn av dårlig mobildekning på store deler av den 350 kilometer lange Massivruta mellom Sota Sæter og Haukeliseter.
2018: «Den raske hytte-til-hytte-turen»
En spretten mann spratt opp på scenekanten for å ta imot prisen iført tights, teknisk t-skjorte, pannebånd, raske briller, drikkevest og «bare ei litta historie om en fersk Strava-rekord mellom Gjendebu og Fondsbu».
2019: «Nærturen»
Den er miljøvennlig. Den er Instagramvennlig. Noen kaller den bare «fotturen». Andre karakteriserer det som «kortreist friluftsliv». Uansett: den bittelille turen er tilbake med et smell. Men hvem skal hente prisen? Juryen leter etter en person som har satt opp et telt i hagen.
LES OGSÅ: Lofoten for syklisten
LES OGSÅ: Vår test av termokopper
