Polarnomaden

Noen kjenner kanskje til Ronny etter å ha hatt han som skiseilinstruktør, eller vært med på en brevandring over blåisen. Et par andre kjenner ham kanskje hvis de var på det toget til Bergen som ble stoppet på Finse stasjon i natten, og forsøkt ranet av en gjeng med cowboyer og indianere, etter en vel fuktig fest på hotellet. Til konduktørens store fortvilelse og søvnige passasjerers forbannelse.

Ronny Finsås kom med nattoget til Finse en gang på våren i 1997. Siden har han blitt.

Ronny er Norges mest erfarne ski- og ekspedisjonsseiler. Han hadde en stund verdensrekorden i langdistansekiting med 503 kilometer på ett døgn. Han har fortsatt den rekorden i Antarktis. Han har seilt fra Sydpolpunktet til kysten på fem dager. I ti sesonger har han jobbet som kokk og guidet i Antarktis. Det er Ronny du ringer hvis du har tenkt deg ut på ekspedisjon med ski og seil. Han har også fått æren for å ha brakt kjøkkenet på Hotell Finse 1222 opp på det nivået det har i dag, etter å ha jobbet som kokk og kjøkkensjef på hotellet i mange år. Første gang han kom til Finse, var ikke planen å bli. Seksten år senere har han blitt en institusjon på Finse, og jobber som både skiseilinstruktør og brefører. Nå har også suget etter de lange turene gitt seg. Så lenge han føler for det, er han kokk, skiseilinstruktør og altmuligmann for gjestene som kommer til Steinboligen på Finse. 

Les også: Asle T. Johansen – umulighetenes mester

Les også: Fjellgeita Odd

Etter en rask runde som privatsjåførfor hytteturistenes bagasje, er han klar for intervju.

Spesielt komfortabel er han ikke. Han snakker om vindseil, om hvor mange kiter som bør være med på langtur, og han kan spå været på Finse med en lokalkjents skråsikkerhet. Selv om det sjelden stemmer. Men når han skal snakke om seg selv, blir det stille.

Vi sitter i Steinboligen på Finse, et nybygg med store panoramavinduer ut mot Finsevatn, og vi kan se ovenfra og ned på alle som forsøker å temme kitene ute på vannet.

– Jeg kom til Finse i 1997 med en plan om å seile vidda på kryss og tvers. Og jeg kom jo hit fordi jeg visste det var bra. Jeg hadde kart, og skulle ta det derfra, jeg skulle sove ute i snøhule og på DNT-hytter. Første dagen seilte jeg fra Finse til Tuva, og sov i en skavl der. Så seilte jeg til Ustaoset, og tok toget til Finse, men da hadde det blitt vindstille. Jeg måtte vente på vinden, og før jeg reiste hadde jeg fått jobb som vaktmester på hotellet på Finse. Kokken var ikke noe særlig som kokk, men bedre som vaktmester. Jeg var bedre som kokk, så vi byttet etter et år.

En dag ringer Martin Burton. Et nytt kapittel starter.

Han vil lære seg å skiseile for å bruke det i Antarktis.

Han kommer til Finse en helg og lærer seg det grunnleggende.

Han skal reise med to andre, men i juni ringer han til Ronny:

– Jeg satt på toget til Bergen, og Martin lurte på om jeg ville være med til Antarktis. Jeg rakk ikke svare før toget gikk inn i en tunnel, men jeg tenkte bare, shit, dette blir kaldt. Jeg fikk summet meg litt før han ringte opp igjen og fortalte at en hadde trukket seg, og at det var en ledig plass. Jeg kunne jo ikke si nei. Vi brukte 24 dager på den turen, og vi er vel de som har brukt lengst tid på den ruta med skiseil og kite. Det var rekord for lengste tid, på første forsøk.

De andre ekspedisjonsmedlemmene dro hjem, mens ble Ronny ble igjen for å instruere en malaysisk dame i skiseiling. Hun kom til basen Antarctic Logistics and Expeditions driver i Antarktis og ville gå på ski til Sydpolen. Hun hadde tenkt til å leie ski når hun kom frem og legge i vei, men fikk beskjed om at det ville bli vanskelig. Dermed fikk hun tilbud om å lære skiseiling av Ronny isteden.

– Hun skjønte fort at det var en mer behagelig måte å komme seg frem på enn å dra pulken selv. Jeg var ansatt i noen uker, men det er en lang historie. Hun hadde samlet store summer sponsorpenger og vi kom tilbake året etter, for å seile samme ruta som jeg hadde seilt året før. Jeg hadde sagt til henne at det ikke kom til å gå særlig bra, ettersom hun verken hadde evne eller fysikk til å skiseile Det endte opp med at jeg slepte henne 80 prosent av tiden, og de siste 300 kilometerne satt hun i pulken. Hun hadde solgt inn dette som et soloprosjekt i hjemlandet, og skrev bok om det etterpå, uten at jeg er nevnt som annet en kvinnelig malaysisk fotograf, sier Ronny og flirer.

Men du fortsatte å jobbe i Antarktis?

– Jeg jobbet der i ti sesonger, litt som kokk og litt som guide. Kiteturen har jeg gjort fire ganger etterpå. Jeg har vært på litt andre turer også, pingvinturer med kinesere, og vært kokk på en campingvogn bak en tråkkemaskin, med noen ganske rike folk som ville på campingtur fra Sydpolen og østover i Antarktis. De skulle til et punkt som heter Pole of Inaccessibility. Det er det punktet som er mest utilgjengelig i Antarktis. Han som arrangerte det var en skikkelig polnerd, han samlet på sånne punkter, så han var villig til å bruke et par millioner dollar på den turen.

I England har han fått legendestatus, etter at han «banka gjennom Antarktis ganske fort», som han sier. De kaller ham for Yoda. Mesteren. Det passer jo bra. Deler av den andre Star Wars-filmen ble nemlig filmet på Hardangerjøkulen.

Trener du mange til ekspedisjoner?

– Ja, noen, men skal du på langtur selv, må det være nok driv i gruppa til at den ikke trenger instruktør hele tida. Jeg prøver å fortelle folk at det viktigste de gjør er egentrening. De må ha guts og pågangsmot til å drive mye research på egenhånd. Man må gjøre en god del feil, ellers bli man ikke god. Man må lære av egne feil og se på hvilke erfaringer andre har gjort.

Er du bevisst på at du er en ledende person innen skiseil og kiting?

– I det siste har det blitt mange som driver med dette, og som er gode. Det er mange som kjører hardere og fortere enn før. Det er jo bare å ville det, så klarer du det. Men du må kite mye for å kunne kite hardt i et helt døgn. Du må være sterk i hodet, du må tørre det og ha flyt, så du bruker lite krefter.

– Hvordan føles det når andre kjører langt og fort?

– Neei, jeg skulle jo gjerne vært der og kjørt enda lengre og enda fortere. Da jeg kjørte 503 kilometer på et døgn i Antarktis, var det for å slå rekorden på Grønland. Men det er ingen prestasjon. Er du god på kite, god på ski og satt på riktig plass på kloden, kan du bare gjøre det. Vi som har prøvd har hatt muligheten. Det er mest plassen du er på som gjør deg til verdens største kiter. Man må ha litt flaks for å være først. Det er noen andre som har kjørt lengre enn meg på Grønland nå. Men jeg har fortsatt rekorden i Antarktis, Antarktis er dyrere enn Grønland.

 Et typisk år jobbet han i Antarktis fra oktober til januar. Så ventet Finse frem til mai. I mai guidet han på Grønland, før han tilbrakte sommeren på Finse og jobbet med brevandring, før det var ny Antarktis-sesong.

– I 2009 og 2010 var jeg mye på Grønland. Da følte jeg virkelig at jeg flyttet fra en stor bre, til en litt mindre bre, og til en liten bre, jeg var en brenomade. Men nå frister det ikke lengre. Jeg kjente det veldig godt i Antarktis i år. Magien å reise dit er ikke der lengre.

– Har du blitt voksen?

– Nei, men det har blitt rutine etter ti sesonger. Når det er for mye rutine, forsvinner litt av godfølelsen.

– Og det er den du ser etter?

– Ja, Finse er litt rutine, men her har jeg fremdeles godfølelsen og sesongene som endrer seg. I Antarktis lengter jeg tilbake til Finse. Det tar ikke mange ukene på isen før jeg vil hjem til ordentlig snø, ordentlig vind, og litt godseiling her. Det er nok  snø der nede, men ikke fin snø. Det er litt ørkenaktig, stein med is og snø, og ikke så mye mer.

– Hva er det som er så bra med Finse?

– Det er det at sesongene skifter, og så er det ikke så isolert, det er masse folk. Når skiseilingen er over, er det fantastiske skiturer ned til Simadalen i mai. I juni begynner så smått fotturer, padling og seiling. Da begynner vi å gå på ski langs Rallarveien for å se hvor lenge det er til vi kan sykle. I juli kommer den første breturen, og syklingen starter, så kommer reinsjakta.

Han bor i halve delen av det gule huset i det de kaller sentrum på Finse, på andre siden av jernbanelinja. Finse er ifølge Ronny stedet å være hvis du skal drive med skiseiling.

Han er kjent for å ha tatt grundig for seg av livets fruktfat, en riktig fjellforfører. Men det var før.

Ronny mener det er tilfeldig at han har endt opp på Finse. Har mulighetene dukket opp har han tatt tak i dem. Noen har han kanskje også flyktet fra.

Før jeg utdannet meg til kokk, hadde jeg tenkt til å bli ingeniør. Helt til jeg møtte en mattelærer som var utrolig nerdete. Han sa jeg måtte begynne å studere matematikk, fordi jeg hadde talent. Det var nesten den viktigste grunnen til at jeg droppet ut av det utdanningsløpet og begynte på kokkeskole. Jeg var livredd for å bli som ham.

– Før jeg utdannet meg til kokk, hadde jeg tenkt til å bli ingeniør. Helt til jeg møtte en mattelærer som var utrolig nerdete. Han sa jeg måtte begynne å studere matematikk, fordi jeg hadde talent. Det var nesten den viktigste grunnen til at jeg droppet ut av det utdanningsløpet og begynte på kokkeskole. Jeg var livredd for å bli som ham.

– Føler du at du har forsaket andre ting for å leve så nomadisk?

– Ja, det gjør jeg jo. Jeg sitter her og er toogførti, og har veldig få voksenpoeng. Ingen leilighet noen plass, ingen bil, og boden full av randoutstyr og kiter, som sikkert er verdt en ganske stor bil. Jeg tenker jo det at hvis jeg hadde vært fornuftig, hadde jeg fortsatt å studere den veien jeg gikk. Hadde jeg vært fornuftig, hadde jeg tatt helt andre valg. Men da hadde jeg sikkert sittet en helt annen plass og tenkt at søren heller, det hadde jo vært fint å være litt mer på fjellet. Uansett hva du gjør vil du jo tenke «hva hvis». Men selv om jeg har veldig få voksenpoeng, vil jeg absolutt ikke klage på det.

Ronny er mett av de lange guideturene. Der det er andre typer mål som styrer turen enn å gjennomføre i god stil, enn å gjennomføre en bra tur etter evne. Å dokumentere turen har blitt viktigere enn å gjøre turen. Turen er sjelden bare det du ser i media og på Facebook. Da blir det en skeivhet mellom opplevelsen du har på turen og det glansbildet som blir fremstilt.

– Ofte går det kanskje helt greit, kanskje er det nesten en kjedelig tur, men da blir man opptatt av å fremstille det som dramatisk, ja, alle dør nesten hele tiden.

– Har du drømmejobben nå?

– Ja, å jobbe med Steinboligen er det morsomste jeg har gjort. Det er en god kombo med å lage mat, guide og drive med logistikk. Det er Antarktis i miniatyr. Forskjellen er at det ikke er noe stort russisk jetfly, men NSB, som kommer med kundene og varene.

– Blir du på Finse?

– Jeg kom jo veldig tilfeldig til Finse, så jeg har alltid sagt at hvis jeg skal dra så skjer det like tilfeldig. En dag tar jeg kanskje toget til en annen plass, man vet aldri.

Men ser ikke for meg at jeg flytter herfra med det første, da skjer det noe jeg ikke har kontroll på. Men det var jo slik jeg havnet her for så vidt, det var jo ikke noe jeg hadde kontroll på.

Jeg kom jo veldig tilfeldig til Finse, så jeg har alltid sagt at hvis jeg skal dra så skjer det like tilfeldig. En dag tar jeg kanskje toget til en annen plass, man vet aldri.

– Dette ble mye meg, meg, meg. Skal jeg gi deg et lite kurs i skiseiling? Vi kan ta et halvtimes kræsjkurs. Men klarer du ikke seile innen en halvtime setter jeg deg i båsen «not able»!

Ronny trer inn i komfortsonen igjen, jeg trer ut. Rollene er byttet. En halvtime senere seiler heldigvis et nytt lite seil ustødig bortover vannet. 

Seks kjappe

• Sist leste bok: 1Q84. Bok 3, av Haruki Murakami

• Lytter til: Mye forskjellig, mest jazz. Topp 5 akkurat nå: The Thing, Eivind Aarset, Helge Lien, Needlepoint, Elephant9

• Beundrer: Gode jazzmusikere. Evner å prestere super kvalitet og energi nesten uten lønn eller publikum. De gir aldri opp.

• Stolt av: Å være med på å bringe skiseiling til folket.

• Redd for: Store folkemengder. Småkryp. Vindstille.

• Favorittsted: Finse og Demmevasshytta.