Packrafting i Oslo

Punktere? Ikke når duken er utviklet av NASA, tror jeg. 

Vi kommer ikke til å tippe over heller, ingen sjans, og vi er uansett like ved land om det skulle skje noe. Utelatt det faktum at jeg aldri hadde vært ute med packraften i byen før.. 

Men etter råd fra naboen min, en selverklært dating-guru for borettslaget, ble jeg oppfordret til å tenke «annerledes». 

– Kafé er avleggs, sa han, finn på noe spennende. Hva med den oppblåsbare båten du alltid prater om? 

Tipset ga avkastning. 

Lysakerelva ble det første av mange urbane packraft-eventyr i månedene som fulgte.

Men etterhvert kom vinteren.

Ting utviklet seg. 

Jeg sa opp hybelen, flyttet ut av byen og båten ble igjen en følgesvenn i skogen og på fjellet. Men utfluktene i sentrum står fremdeles igjen som noen av de mest minneverdige jeg har hatt i båten.

Så når jeg nå setter meg på Gjøvik-banen og drar innover til Oslo med packraften for første gang på to år, så er det for å finne tilbake til den samme eventyrlysten. Og for å oppleve det kjente og det kjære fra en ny vinkel. 

Denne gangen starter jeg i Bjørvika.

Jeg blåser opp båten med en elektrisk pumpe, sjøsetter i kanalene mellom Bispevikas boligbygg og padler ut på baksiden av det nye Munchmuseet.

Har hele bukta for meg selv. Ingen båttrafikk, ingen ferger. Bare meg og måkene på vannet nå som sommersesongen er over.

Jeg padler mot Sørenga, forbi gangbroen til operaen og videre under bryggene.

Verden her nede står i sterk kontrast til de eksklusive borettslagene over hodet mitt.

Det drypper fra vannrør, halvveis spist opp av rust og slim.

Kabler henger i tjukke klaser fra taket.

En rotte svømmer foran båten på leting etter fast grunn.

Det er på steder som dette, plasser som aldri var ment til å bli utforsket eller beundret, at den samme begeistringen jeg først kjente for to år siden sprer seg gjennom mellomgulvet. 

Det er også et sted hvor båtens fordeler blir tydelige.

For det første er angsten for å tippe i en packraft nærmest ikke-eksisterende.

Jeg kommer tett på detaljene, og smetter enkelt mellom båter, brygger og andre steder hvor en kajakk ville vært kronglete – om ikke umulig – å manøvrere.

For lengre distanser på åpent vann er packraften et dårlig valg, men i tettpakka bymiljøer er mangelen på fart og retningsstabilitet et distinkt fortrinn.

Et hardt åretak er nok til å dreie båten 180 grader rundt sin egen akse, som gjør det lett å snike seg rundt hindringer eller presse seg under et lavt tak.

Ikke minst er packraften en lek å ta med videre seg på offentlig transport, og får til slutt plass i sengeskuffen når padleturen er over.  

Jeg går etterhvert i land ved operahuset, ruller sammen båten og hopper på 54-bussen til Tjuvholmen – akkurat i tide for solnedgang.

Igjen har jeg hele området for meg selv. Padler bedagelig på de skjermede vannveiene rundt Astrup Fearnley-museet, videre mot Kongeskipet og til kanten av fergeterminalen, hvor lukten av dagens kaffebrenning fremdeles henger igjen.

I pandemi-tilværelsen er det lett å drømme om hva packraften kan gjøre for oss når reise igjen blir mulig.

Hva kunne for eksempel en oppblåsbar båt som får plass i trillekofferten gjort med en tur til Venezia?

På kanalene i Bangkok?

Eller for å utforske de historiske havnene i Stocholm eller København? 

Koseturer i Bjørvika er en ting, men for urbane padleeventyr av den heftigere sorten har Akerselva blitt en folkekjær arena for packrafting.

Langs breddene ved Stillatorget på Kjelsås, en solrik morgen etter fire dagers drittvær, møter jeg packrafting-guide Kjell Jonsson.

I kontrast til min egen paddeflate «all-rounder» har Kjells kirsebærrøde whitewater-modell et hevet baugparti, fastmontert spruttrekk og lårstøtter.

Slike packrafter skal tåle det meste opptil klasse fem-stryk, noe som kan komme godt med på en dag som dette.

Vi blåser opp båtene i den fuktige skyen fra Brekke Foss, hvor Kjell observerer de enorme vannmassene med et smil om munnen. 

– Dette er kanskje den sterkeste vannføringen jeg noensinne har sett i Akerselva, sier han.

25 kubikkmeter og fulle magasiner i Maridalsvannet. Det er noen ganske heftige krefter som flyter nedover mot sentrum akkurat nå.

Gjennom selskapet Fjellboms har Kjell padlet guidede turer på Akerselva mange ganger med packraft.

Den urbane padlesesongen er kanskje over for i år, men med slike forhold er det vanskelig å motstå én siste tur. 

– De roligere partiene av Akerselva kan normalt padles av alle, uansett erfaringsnivå, men med vannstand som dette kan selv enkle partier være krevende, sier han.

Vi setter båtene på vannet, dytter oss ut og kjenner umiddelbart strømmen gripe tak. Så snart vi har passert broen under Stillatorget faller alle lyder og lukter fra storbyen vekk.

Vinteren er i anmarsj, man kjenner det i nesa og i lungene. En siste krampetrekning av farger henger igjen på de halvnakne trærne.

– Når du padler på deler av Akerselva er det lett å glemme at vi egentlig er midt i storbyen. Spesielt på sommeren, når solen varmer og fuglene kvitrer, er det skikkelig Amazonas-følelse flere steder, sier Kjell. 

På utkikk etter spisse gjenstander titter jeg fra tid til annen nervøst over baugen, men han forsikrer om at bunnforholdene på denne delen av Akerselva er fine og packraft-vennlige.

Når vannet flyter roligere her kan du få øye på både ørret, kreps og rødlistet elvemusling langs bunnen.

Det samme kan ikke alltid sies for mer «urbane» deler av elva. 

– Når vi etterhvert går løs på Nydalen, hvor den kanskje morsomste padlinga er, flyter du ofte på toppen av sprengt stein med skarpe kanter. Her ligger det også masse armeringsjern og klumper med sandpapir-lignende betong.

Det er viktig å huske at vannveier som renner gjennom urbane strøk byr på helt andre forhold under overflaten enn de snille og avrunda steinene du finner i elvene på fjellet.

Før packrafting ble populært i Norge var padlere på Akerselva et svært sjeldent syn.

Kjell sier at de lette, men robuste farkostene på bare få år har åpnet opp mulighetene for å oppleve Oslo mest folkekjære elv på en ny måte. 

– Jeg kjenner noen padlere som har prøvd seg her i elvekajakk, men de er få. Du trenger veldig mye vann for å få det til, og selv da er sjansen stor for at du kan sette deg fast i strykene.

I en elvekajakk må du også kunne rulle om du tipper, og det er ikke alltid mulig her i Akerselva. Det er på slike steder at packraften er i sitt rette element.

Du trenger ikke mange centimetrene med vann for å bruke båten effektivt. Og når strykene blir for sterke eller om du setter deg fast er det bare å plukke opp og bære videre til det blir dypere.

Før vi treffer styrkene over Nydalsdammen (i overkant viltre med denne vannmengden) går vi i land og frakter båtene nedover elven.

Like etter Nydalen Strandbad er vi tilbake på vannet.

Etter noen morsomme bølger under Kristoffer Aamots gate flyter vi etterhvert over i et frodig, kilometerlangt strekke til Bjølsendumpa, hvor nysgjerrige turgåere tar bilder av oss fra bredden.

På denne delen av Akerselva er det sjeldent å se padlere, forklarer Kjell, men lengre nede i byen har packrafter etterhvert blitt et vanlig syn.

Den snilleste og mest populære strekningen starter fra Mathallen.

Her flyter du rolig gjennom kultursenteret Blå, under Nybrua, forbi legevakta og videre ned mot sentrum.

Det er en uforglemmelig og timelang kosetur, forteller Kjell, en som best gjøres i et tempo som lar deg beundre omgivelsene.

Ved Mathallen er det veldig enkelt å legge ut båten, med både trapp og sandbunn.

Etter Hausmanns Bru kommer man etterhvert inn i en opplyst padletunell som løper noen hundre meter under bussterminalen, før man går i land på Sørenga eller ved operahuset.

Det er en utrolig kul og enkel tur, enten du padler alene eller i gruppe. 

Dessverre er vannstanden for høy for padling i tunellen, og vi avslutter derfor turen vår like ved Grønland.

Men før Kjell kaster båten i bagasjerommet og drar videre til fjells for helgen understreker han at det finnes mange gode alternativer til Akerselva.

Alt du trenger er et kart, en packraft og en god dose utforskertrang.  

– Mulighetene er mange, uansett hvor du bor. Alt du trenger er noen centimeter med vann. Det er dette som er så morsomt med packrafting. Du kan komme deg til steder hvor kanskje ingen har padlet før deg, sier han.