«Det har jeg aldri gjort før - så det kan jeg helt sikkert». La oss kalle det Pippis manifest.
Jeg lever ganske godt etter det.
Jeg krysset tross alt Atlanteren uten å ha seilet før, og krysset Lofoten på rulleskøyter uten å ha trillet en meter tidligere.
Når pappa og jeg nå skulle på kajakktur ville jeg selvsagt starte på Svalbard, selv om jeg kun hadde en times kajakkerfaring i bagasjen. Pappa syns jeg var litt overambisiøs, og mente vi kanskje skulle starte med Sørlandskysten først.
Det blir som pappa sier. Sammen med guiden Roar Laugerud i Wannado drar vi ut fra Hamresanden i Kristiansand.
Flyene over oss flyr så lavt at man nesten kan ta på dem, før de lander på Kjevik. I dette området herjet jeg mye som barn. I et bittelite eggeskall av en båt med 2- hesters påhengsmotor dro vi på oppdagelsesferder og fantaserte om alle de rare skapningene under overflaten. En megladon kanskje?
Det er fint å være tilbake i min barndoms lekeplass. Å starte her føles veldig riktig, selv om det ikke finnes noen isbjørner. Fra himmelen regner det katter og hunder.
Jeg var glad for at pappa overtalte meg til å ha på meg tørrdrakt. Dog, jeg forbanner den tørrdrakten hver gang jeg er skikkelig tissetrengt og bruker halve dagen på å få den av meg.
«Det er rensefiltre fra renseanlegg av kloakk som egentlig har som jobb å sørge for at avfall ikke havner i havet. Du kan jo si de har feilet.»
I starten bruker jeg mesteparten av tiden på ikke å velte. Som sagt har jeg en times kajakkerfaring fra før, og ikke akkurat lært meg noen eskimorulle.
Etterhvert får jeg inn litt rytme og teknikk, og klarer å nyte naturen rundt meg.
I en av vikene vi hadde lunsj i finner vi en flaskepost. Flasken inneholder noen lakrispastiller og en barnetegning av en rev. På baksiden av arket står det «Thor Einar skjøt denne reven». Nemlig ja, sånn er det med den saken.
Selv om jeg jobber med marin forsøpling til daglig syns jeg nesten flaskeposter er innafor. Det er i allefall den artigste marine forsøplingen. Og søppel ser vi mye av. Tusenvis av rensefiltre dukker opp i fjæra langs hele strekket vi padler.
Det er rensefiltre fra renseanlegg av kloakk som egentlig har som jobb å sørge for at avfall ikke havner i havet. Du kan jo si de har feilet.
Første dagen krysser vi Kvåsefjorden. Alle småbåters skrekk. Kvåsen er kjent for å være værhardt med store bølger. Før vi dro sa mamma sa at det var dette hun var mest redd for. Magen kribler før vi legger utpå.
Pappa ligger et stykke foran meg. Hjertet banker litt ekstra når han forsvinner bak en bølge. Tenk om han har veltet? Men han dukker alltid opp igjen på toppen av bølgen etterpå.
Skutene med mast gjør det samme. Plutselig forsvinner de bak bølgene. Det eneste man kan se var toppen av masta. Bølgene er altså ganske store, men vi kommer oss over.
Padleteknikken min er det ikke noe skryte av, og pappa korrigerer meg flere ganger. Jeg blir irritert. Selv om Roar gir meg akkurat de samme tipsene, så er det pappa jeg blir irritert på om han sier det samme.
Lunta er kortere mot dem man er glad i. Pappa har mye mer padleerfaring enn jeg har, og er selvsagt mye flinkere. På land er det jeg som er flink. Jeg er mye flinkere enn pappa til å sette opp telt.
Da irriterer sikkert jeg ham når jeg korrigerer. Slik oppnår vi en slags terrorbalanse. Ellers er det lite terror, altså. Pappa og jeg er gode venner.
Den første natten velger jeg å sove i hengekøye. Køya er rosa og ikke særlig god å ligge i, men har jeg bestemt meg så har jeg bestemt meg.
Om morgenen våkner jeg med seks glupske flått som har forsynt seg av blodårene mine. Makan!
Dagene går fort og langsomt på samme tid. Slik er det ofte på tur. Stedene vi er innom har jeg vært flere ganger før, men det er noe helt annet å se dem fra en kajakk.
Om kveldene etter middag forteller Roar om sine ekspedisjoner på Grønland. Både pappa og jeg drømmer oss bort til nye eventyr. Far og datter deler nok noen eventyrergener.
«Tilbake i kajakkene sitter fremdeles kvalmen i kroppen, og jeg spør Roar om man kan bli sjøsjuk i kajakk. Det er visst veldig uvanlig.»
Den nest siste dagen sitter vi på en flytebrygge i Grimstad. Jeg er sliten og dehydrert. Bevegelsene i flytebrygga gjør faktisk at jeg blir sjøsjuk. Sjøsjuke er dog ikke et ukjent fenomen for meg.
Da jeg krysset Atlanteren var jeg sjøsjuk fem dager i strekk. Tilbake i kajakkene sitter fremdeles kvalmen i kroppen, og jeg spør Roar om man kan bli sjøsjuk i kajakk. Det er visst veldig uvanlig. Kanskje har jeg bare en dårlig dag.
Den siste dagen padler vi mot Tromøya like utenfor Arendal. På veien besøker vi Jerkholmen, en øy som er en del av Raet. Et ra er en endemorene fra istiden. Raet strekker seg fra Finland gjennom Sverige og Norge til Kola-halvøya. Landskapet er merkelig. Stein på stein på stein.
Toppen av øya ser mest ut som et steppelandskap med små merkelige busktrær. Jeg utforsker øya og finner et helt saueskjelett.
Siste etappe inn til Tromøya. Jeg vil besøke et fyr. Det er to flotte fyrtårn utenfor Arendal, Lille og Store Torungen. Rundt oss seiler titalls av gamle seilskuter.
De er majestetiske der de skjærer gjennom bølgene. Det er ganske mye vind og bølger. Av og til er jeg redd for at de skal seile over meg.
Omtrent akkurat når vi er ved turens ende føler jeg at teknikken min er bra. Kanskje ikke bra, men iallfall ikke ræva. Men – vi er ferdig.
Pappa og jeg diskuterer hvor vi skal videre. Det blir visst en tradisjon, det her. Tur med pappa. Og jeg.
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå skal hun jakte drømmen litt, og blogger hos oss. Malin er en av grunnleggerne til gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside.
