Padling i Geiranger

Jeg våkner av et durabelig horn som lyder gjallende mellom fjellene. Inne i teltet begynner solen å varme. Jeg smetter ut av soveposen og lar glidelåsen til ytterteltet gli opp. Morgenfrisk luft slår imot. Lange armer blir enda lengre i det de strekkes loddrett. Noen lyder av velvære slipper ut gjennom talerøret. Jeg myser mot himmelblå og erklærer at solfaktor er et must i dag. Frokostknekkebrødene blir smakende litt Syden.

Jeg er dårlig på å dosere solkrem, og glemmer rekkefølgen lett. Først frokost, dernest solkrem. Sånn skulle det vært. Ikke omvendt. Med knasende knekkebrød under oppmyking i magesekken rusler jeg forbi de andre teltene og campingvognene som ligger litt nedenfor min utvalgte flekk i ytterranden av campingplassen.

Over brua som krysser det vernede vassdraget og ned til en ny ansamling campingvogner. Tre av dem står i ring. De skiller seg ut fra de andre. Her henger flytevester i ytterteltet. En kontoranordning bestående av et campingbord med noen brosjyrer og en campingstol står på plattingen. Kajakker er stablet i høyden utenfor.

– Hi there. Good morning!
En bred australengelsk aksent lyder bak meg. Jeg snur meg og rister never med en klassisk solbrun og sprek strandløve. Bare den klassiske stranden mangler. Og de klassiske omgivelsene for strandløver.
– Jeremy. Minnesota.
– Spica. Thought you where Australian?
– Så! Der tok du feil. American. Er du klar for en tur i kajakken?

Jeg har sjelden vært mer klar. Flytevest, spruttrekk og kajakk tres på. Padleåren plasseres i nevene. Årebladene skyver sine første lange drag gjennom det salte vannspeilet. Vi glir stille og rolig opp på siden av morgenens vekkerklokke. Beboerne i vekkerklokken er transportert til land og satt av utenfor souvenirbutikkene. De henger i og opplever seg hastig gjennom pengemaskinen. Et troll, en elg t-skjorte, et postkort. Jeg kan formelig se turisttrengselens klisjé-shopping. Kajakkene er små i forhold til den enorme akterenden vi runder. Bryggas hastige opplevelser legges bak oss. Vekkerklokkas størrelse minker for hvert padletak. Den visuelle støy stilner idet fjorden som åpner seg får plass i sinnet.

Langs land står et og annet gammelt naust. Trær klorer seg fast opp etter bratte fjellsider. En og annen gressflekk åpenbarer seg i noen lysninger hvor det bratteste avveksles av litt mindre bratt.
- Kom! Jeg har noen kompiser som holder til her.
Jeremy sikter mot en av de åpne flekkene klemt inne mellom loddrette berg. Den noe underfundige opplysningen får sin forklaring når han nærmer seg land. Ut mellom trærne overfor den grønne gressflekken kommer først et par, dernest noen titalls geiter løpende. Snart er han omringet. Alle skal bort å hilse på kajakkvennen sin.

Jeremy er padleguide fra Minnesota, som jobber i Geiranger om sommeren. Her hilser han på et utvalg venner langs fjorden.

– Bæææ, bæ, bæ.
Noen stiger sågar opp på kajakken. Det er trangt om plassen.

– Bæææ.
– Kult? 

Jeremy ser bort på meg.
– De er alltid selskapssyke og elsker folk. Det skjer vel ikke så mye annet underholdende på denne beiteflekken. Det settes ut geiter her på vårparten. Som beiter på sin idylliske lille flekk til de blir hentet gode og mette på tidlighøsten.

Jeremy avslutter møtet med sine brekende venner og glir ut fra land. Geitene spiser gress når vi padler videre.
Mot oss brøyter ei ferge seg gjennom vannet. Skummet står hvitt foran baugen.
– Vær oppmerksom på at bølgene fra ferga slår tilbake fra land også, roper Jeremy.

Vi vinker i det den passerer, vender snuten litt opp mot de kommende bølgene og gynger oss ferdig før vi legger kraft i åretakene igjen.

Fossefallet legger seg utfor den siste klippen, hamrer ned i steinura og blander seg med fjorden. Det er vakkert å se på. På avstand kan vi se hvordan vannet deler seg i ulike retninger i skogen rett overfor den siste klippen. Syv ulike som snirkler seg mellom trærne mot det siste fallet. Navnet De Syv Søstre er oppstått fordi fossefallene på avstand kan likne på håret til syv kvinner. På vei over fjorden stirrer jeg bergtatt opp mot fossens nærmeste nabo, Knivsflå - den gamle husmannsgården der konge og dronning har vært gjester. Alt hva ordet nasjonalromantikk måtte være myntet på, føles gjengitt i hvert et øyeblikk og padletak. Vi legger kajakkene inn mot land rett ved søstrenes blonde hårlokker. De speiler seg i sollys. Jeg stirrer loddrett opp det høye fossefallet og blir nesten svimmel. Deretter drikker jeg det friske vannet fra dets korte ferd gjennom steinura før det tynnes ut i salt fjord. 

– Du kjenner historien om De Syv Søstre og Friaren?
Jeg ser opp på Jeremy som peker over mot fossen på motsatt side av fjorden. Fossen ser ut som en flaskehals.
– Det er ikke uten grunn at den ser ut slik, sier Jeremy.
– «Friaren» har ifølge sagnet fått sitt navn og utseende fordi han slo seg på flaska i sorg. Han har fra sin side av fjorden gjort kur på De Syv Søstrene på motsatt side, men aldri hatt hell. He is heartbroken.
Vi stirrer opp mot søstrene igjen. Vi forstår Frieren. Så skyver vi kajakkene til vanns igjen.
Ute på fjorden seiler et velkjent landemerke innover. Det er «Vesterålen» som anløper i dag. Vi blir små i forhold. Men vi føler oss store.

I kajakken blir vi små i forhold til Hurtigruten. Men vi føler oss store. Foto: André Spica

Vårt neste anløp er ikke langt unna søstrene. Vi legger til ved ei lita kai noen hundre meter bortenfor. Her starter den fra avstand nærmest usynlige stien opp mot Knivsflå. Ute på fjorden har jeg myst inn mellom trærne for å forsøke å få øye på den. Nytteløst. Nå, på nært hold, gir den seg til kjenne. Den snirkler seg i bratt sikksakk opp gjennom skogen. Jeremy legger oppover i lette steg. Jeg tramper med mine nesten 100 kilo noe tyngre og mer pesende etter. Solen er på sitt høyeste. Svetten pipler umiddelbart frem. Vi studerer den frodige floraen og utveksler artskunnskap opp gjennom de 250 høydemeterne opp til fjellgården. Det som møter oss på fjellhyllen kan ikke gjengis fullendt i ord. Den gamle fjellgården ligger på ei utsatt hylle under farlige fjellheng. Det er vanskelig å forestille seg at dette kan ha vært en levelig plass. Jeg foretar en tanketidsreise om hvordan jeg tror livet her oppe kan ha forløpt seg. Grieg sniker seg inn som forestilt bakgrunnsmusikk. Jeg henfaller til utsikten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fange opp og bevare opplevelsen. Den er for overveldende.

– De finnes skriftlige kilder fra tidlig på 1600-tallet som omtaler gården, bryter Jeremy inn. Midt i ”Solveigs sang”.
– Det har bodd folk her fra mye tidligere enn det. Selv om det for oss ser ut som et fortrengt bosted, gikk Knivsflå i eldre tider for å være den beste gården i fjorden, forsetter han.
– Det kan se ut som én gård, men gården er faktisk to gårder. De ligger i solhellingen. Det blir tidlig vår her og beiteforholdene er gode. På det meste kunne det holdes nesten 20 kyr og opp mot hundre geiter på gårdene. Knivsflå var selvforsynte med korn og selv i dårlige år greide folket seg.

Vi titter oss rundt. En huggorm snirkler seg i høyt gress. Den hveser når vi blir for nysgjerrige. Vi myser inn gjennom vinduene på gårdsbyggene. Vi oser av nysgjerrighet. Så sitter vi en stund inntil en av husveggene. Titter innover fjorden og erkjenner at vi er uendelig privilegerte. Jeg innbiller meg at jeg hører Grieg der ute igjen. Innbiller meg det så sterkt at jeg nesten tror jeg hører det. Vi trekker et siste langt lungedrag av opplevelsen, reiser på oss og begynner på nedturen. Ikke i overført betydning. Langt derifra. Vi er i en oppadgående opplevelsesrus. Vel nede ved kajakkene igjen ligger fjorden blikk stille og venter. Jeg bryr meg ikke om faren for at cruiseskip kan runde klippen rundt De Syv Søstre og forstyrre freden med megafonformidlet informasjon for hastige turister. Jeg kler meg naken. Fjorden er herlig forfriskende i det jeg bryter vannskorpen i et stup. Jeg tar noen svømmetak og lar vannet avkjøle meg. Et skip nærmer seg på vei utover fjorden, men det er fortsatt langt unna når jeg soltørker. Jeg er godt påkledd igjen når båtturistene kommer til syne. Ingen får oppleve mer enn de har betalt for.  

Jeremy og jeg entrer våre små vannfarkoster igjen og lar nærkontakten med fjordvannet på ny omsvøpe oss. Vi vinker til de ankomne turistene og setter årene i vannet. 

Et forfriskende stup ned i den berømte og avkjølende fjorden. 

LES OGSÅ: OVERNATTINGEN – rimelig hytteluksus 
LES OGSÅ: TURMAT – bak brød på tur!