Sommerferie i Flatanger

I flere år har jeg glidd gjennom vannflatene med kajakken, men uten å ha noen reell forståelse av hva som faktisk finnes der nede under meg. Å gå ned under overflaten og oppleve livet som rører seg i dypet av havet er en fantastisk opplevelse, og også ganske befriende. 

Flatanger er et lite kystsamfunn med over 1000 innbyggere i Nord-Trøndelag. Kommunens viktigste by er det lille fiskersamfunnet Lauvsnes, ca tolv mil rett linje nord for Trondheim. Utenfor Lauvsnes strekker en øygruppe på rundt 1200 små øyer og holmer seg. For padlere er området svært interessant fordi geografien tillater padling i nesten alle værforhold og vindretninger, selv om det omkringliggende Follahavet regnes som ett av Norge tøffeste. Her kan du alltid finne lune innaskjærsruter når vestavinden står på. Når været er snillere er det mulig å trekke ut mot det åpne havet. 

Siden mitt første besøk hit for litt over to år siden, har jeg drømt om å komme tilbake. Nå er jeg endelig her igjen, sammen med mine venner Åsa Pettersson, Johanna Frölich og Stefan Pettersson. Her er også Tore Kristian Aune, en 38-år gammel utendørsentusiast fra Flatanger. Tore er en veldig vennlig og omgjengelig person med enmørkt halvlangt hår, skjeggstubber og smilehull. Han løper Folla Aktiv og organiserer guidede opplevelsesaktiviteter, men hans viktigste yrke er undervisning og forskning innen idrettsvitenskap og fysiologi ved Universitetet i Nord-Trøndelag. 

Vi losser bilene sørvest for Einvika, rundt seks kilometer utenfor Lauvsnes, hvor det er en god ileggingsplass i nærheten av en parkeringsplass. Etter den alltid tidkrevende pakkingen av utstyr og mat, forlater vi fastlandet og glir lett av gårde i våre kajakker. Planen er å tilbringe tre hele dager i skjærgården. Vi har også planlagt å prøve både fridykking og klippeklatring.

I løpet av de første kilometerne med padling passerer vi et par sund mellom noen av de større innerste øyene. Siden drar vi vest mellom Aspøya og Halmøya. Her åpner det seg et område med en rekke mindre øyer. Landskapet er veldig goldt, og øyene består for det meste av blanke klipper.
– Det minner meg om hjemme i Nord-Bohuslän, sier Johanna nostalgisk, men alt er litt større. Johanna har jobbet flere somre på kajakksenter og er godt kjent med den svenske vestkysten, men hun har aldri padlet i Norge. Jeg må si meg enig i hennes observasjon. Flatanger er som Nord-Bohuslän, men på steroider. Området byr på et goldt og rått inntrykk, og de vakre øyene skyter opp som små eventyrslott fra salt sjø. Alle øyene er også utsmykket med et gult bånd av tang nærmest vannlinjen. Stefan synes det minner om å være i høstfjellet. Den samme følelsen av frihet vi får av å være nært havet og fjellet, og sammenhengen mellom havet og fjellene strømmer gjennom oss.

Etter å ha snirklet oss gjennom skjærgården vest for Halmøya passerer vi Villa fyr. Det er det første fyret etablert nord for Trondheim, allerede i 1839. Med Sea Eagles silhuett mot himmelen slår vi leir på en strand på ved foten av Villafjellet. Når vi våkner opp neste dag skinner sola over oss. I går var det ganske overskyet, men nå har det blitt klarere. Fordi det er kaldt i vannet, bare ca tolv grader, vil vi vente med dykkingen til det er mest sol. For å ta oss til det tiltenkte dykkestedet på Bjørøya må vi passere over et åpent og eksponert hav. I uvær kan overfarten være vanskelig, men med østlig vind som vi har nå er havet rolig, bortsett fra en myk dønning som kommer rullende inn fra vest. Halvveis over den åpne delen mellom Villa og Bjørøya står en ensom, veldig eksponert klippe kalt Lyngværoksen. Til tross for det tilsynelatende milde og upretensiøse svaet, utvikler det seg enorme krefter når bølgene møter «Oksen» og eksploderer i hvitt vann.
– Bølgene har en sugenede urkraft, i strykene føles vannets kraft kortere og mer intense, sier Åsa.

LES OGSÅ:10 fjellklassikere

Etter en ytterligere mils padling nærmere Bjørøya finner vi et fint surfsted. Det kan gå fem til ti minutter mellom de virkelig gode surfene, men når det skjer, er det om det skrus på fine store fl ate bølger,som skapt for havkajakker. Vi ville ha fortsatt å leke blant bølgene, men vi har flere utfordringer fremover og velger å padle videre. 
På nordsiden av Bjørøya er en dyp og vakker bukt med en hvit strand full av skjell. Vannet er smaragdgrønt, og hadde det vært litt varmere i luften hadde vi lett kunnet tro at vi var på en tropisk øy. Vi trekker opp kajakkene på stranden og plukker opp våtdrakt, snorkel og maske. Kamskjell bor på mellom fem og 60 meters dyp. Det er en delikatesse å spise og målet for vår dykking er å sikre kveldens middag. Det smarteste er å finne ut når vannet er lavest. Da kan man finne kamskjell allerede på rundt fire meters dyp, noe som gjør det lettere hvis du er nybegynner. Etter en time utforskning av livet under overfl aten, og nye bekjentskaper med krabber, sjøstjerner og kråkeboller, går vi tilbake til kajakker med en bag full av hvite kamskjell. Alle har klart å plukkee med seg noen, på 5-10 meters dyp. Med middagen lastet, padler vi mot Kvernøya, hvor vi skal slå leir i forkant av morgendagens fjellklatring på naboøya Halmøya. Solen er allerede alarmerende lav, og vi er redd for ikke å komme frem før den går ned. Selvfølgelig tar padlingen betydelig lengre tid enn forventet, og når jeg gikk i land i Kvernøyvika jeg kan bokstavelig talt se solen forsvinne ned bak en glødende åskam. Det er en veldig vakker scene. De andre padler mot land som svarte silhuetter mot den brennende himmelen. Det er nesten ingen vind og speilblankt vann.

I stedet for kveldssol, blir det matlaging i måneskinn. Etter rensing, griller vi kamskjellene direkte i skallet. Johanna tømmer i en dash av fløte, krydrer med pepper, noen få sprut sitronsaft og plasserer blåskjell på glørne.
– Hurra for en god fangst, sier Åsa og ler når vi sultne etter dagens eventyr skyller ned blåskjell med en deilig vin.
En mer eksotisk middag er vanskelig å forestille seg. Det begynner å bli sent, og de andre trekker tilbake til teltene. Jeg og Åsa tar oss ned på stranden, snakker og ser på stjernene. All varmen som solen i løpet av dagen lagret i jordens overflate stråler nå ut i verdensrommet, og bakken er våt av dugg. Vi ser bålglørne ebbe sakte ut, i det vi plutselig blir oppmerksom på et lysfenomen som utvikler seg på himmelen. Et snev av hvitt lys har sakte vokst opp som et diffust bånd over den mørke himmelen. Smale striper av lys begynner å vokse ut til sidene og er i stadig endring. Vi forblir som forhekset av det fantastiske nordlyset før nattekulda motvillig tvinger oss inn i teltet.

Neste dag tar vi en rolig morgen, og nyter sola og flere kamskjell før litt ettermiddagspadling over til Halmøya. Her gir den 173 meter høye fjelltoppen det beste utsiktspunktet i området. Stranden på sørsiden av Halmøya sies å være et gammelt samlingssted fra vikingtiden. I dag er øya bedre kjent for den fine fjellveggen over en stor hule som heter Håkkahelleren. Dette er et veldig spennende sted med en dramatisk natur. Den er dominert av vakre fjellformasjoner med et stort gap i fjellet, en side som tilbyr meget fin klatring. Nedenfor foten til fjellveggen strekker et enormt naturlig amfi ut, skrånende ned mot sjøen. Det gir stedet en spesiell karakter. 

LES OGSÅ: Hit må du bare dra
På Håkkahelleren er det varierte klatremuligheter for lettere sport, topptau eller tradisjonelt sikret klatring. Johanna og Stefan bestemmer seg for å klatre en god 30 meter høy rute, mens Åsa og Tore går opp på en to taulengders rute med kiler. For virkelig gode klatrere har Flatanger enda mer å tilby. Bare fem kilometer lenger sørøst ligger Hanshelleren, en stor hule med et majestetisk overheng. Dette stedet var nesten ukjent inntil Magnus Midtbø – en av Norges beste sportsklatrere boltet det som ble en av Europas hardeste ruter, og som Adam Ondra gikk for to år siden.

Håkkahelleren er vendt mot vest, og denne kvelden har vi et helt magisk kveldslys der solens lave stråler farger granitten svakt gulrosa. Åsa og Johanna beveger seg smidig oppover veggen, og det er en av de dagene du ønsker aldri skal ta slutt. Vi klatrer så lenge vi kan, og jeg står ved siden av hulen når Åsa og Tore fires ned igjen fra fjellet og dingler i friluft utenfor inngangen til hulen. I mange av disse hulene har det blitt oppdaget flere tusen år gamle relikvier som viser at de en gang har vært bebodd av mennesker. 
Når vi kommer ned til kajakkene, er det allerede stupmørkt og vi topper turen med å padle gjennom mørket, og navigere tilbake gjennom skjærgården. Det er en sen kveldnår vi kjører hjem til Sverige. Når jeg sitter der og prøver å holde meg våken bak rattet, tenker jeg tilbake på kvelden før, da jeg og Åsa satt under nattehimmelen, alene på stranden og stirret opp mot glitrende stjerner og det mystiske nordlyset. Det var nesten for godt til å være sant. En perfekt avslutning på en flott dag. Jeg følte meg lykkelig, for her fant jeg meg selv i mine drømmers skjærgård.

LES OGSÅ: Fra topp til topp

LES OGSÅ: På kryss og travers i Rosendal