UTE-PRATEN
Lars Verket. Foto: Roar Laugerud
Hvorfor la du ut på denne reisen?
En pilgrimsreise kan ha mange motiver. For meg var det viktig å være på tur over tid – oppleve at vår blir til sommer, besøke historiske steder og bli nærmere kjent med Kystpilegrimsleia.
Hva sitter du igjen med nå etterpå?
Målet før start var å bli den første som padlet som pilegrim fra Tønsberg til Nidaros. Slik ble det ikke. Når ting ikke går som planlagt blir de ikke nødvendigvis annenrangs, men annerledes. Turen var en fantastisk opplevelse, og jeg fikk erfare Kystpilegrimsleia på mange forskjellige måter.
Du kaller deg for padlosof. Hva legger du i det?
Jeg har lyst til å være en økofilosof med havet som utgangspunkt. Inspirasjonen er hentet fra filosofen Arne Næss, men i tillegg har jeg lyst til at filosofien skal ha en høy himmel over seg. Padlingen er et fantastisk utgangspunkt for ettertanke og filosofering. Jeg tror vi trenger mer stillhet, rytme, langsomhet og enkelhet i livene våre. Hverdagen og samfunnet har blitt veldig komplisert, og da er det fint med livet ombord i kajakken. Det gir en fin kontrast.
Hva har padlingen lært deg?
I disse dager vil jeg gjerne trekke fram stillheten som en gave fra padlingen. Den er truet om dagen. Flere snøskutere i fjellheimen og vannskutere som får friere og friere tøyler på havet. Det kompliserte og støyende sprer seg utover. Fra kajakken vet jeg at både stillhet, rytme, langsomhet og enkelhet gjør godt. Jeg prøver å ta dette med meg også i hverdagen, men det er ikke så lett bestandig. Likevel prøver jeg igjen. På nye måter. Om igjen, og om igjen. Livet er en reise – en pilegrimsreise, forteller Lars.
Han kom nettopp med boka Padlepilgrim på eget forlag. Underveis blogget han og tok en rekke bilder. Les mer på padlepilgrim.no
Tradisjonelt har pilegrimsreiser blitt gjennomført til fots, med en liten sekk på ryggen. I Spania og Frankrike er det herberger med sovesaler, så sekken behøver ikke veie mye. Derfor blir det et enkelt liv. I kajakk slipper du å bære noe som helst. Padlepilegrimen flyter avgårde med sin bagasje ombord, men bruker sin egen kropp til fremdrift. Om kveldene sikrer allemannsretten leirplass til padlepilegrimen – et telt kan slås opp hvor som helst der det er utmark. Det er det mange steder langs kysten, men ikke alle teltplasser er like lett å finne. Fra kajakken er utsiktspunktet lavt, og Norges kyst er ganske kupert.
Kajakkpadling er ikke fullt så enkelt som vandring, men det har noen fordeler. Oppakningen belaster ikke ryggen, men flyter avgårde på vannet sammen med pilegrimen i kajakken. Det gjør både frakt av mat og overnattingsutstyr enklere, uten at en behøver å tenke på motor og andre ting.
Både padling og vandring er veldig gjentagende: Ett skritt/padletak av gangen. Det er ens egen kropp som bringer en fremover mot pilegrimsmålet.
Forskjellene mellom å gå og padle er mye mindre enn forskjellene til andre transportmidler: bil, båt og fly for å nevne noen eksempler. En båt er mye mer komplisert enn en kajakk. I kajakk behøver du aldri bekymre deg for om du har fått vann i dieselen, om kartplotteren streiker eller dreggen skulle løsne. En kajakk kan du reparere med enkle midler, og den tåler en trøkk. Om natten bæres bare kajakken på land, og ligger trygt ved siden av teltet. Eller ved siden av deg, hvis du ligger under åpen himmel og titter på stjernene.
På en pilegrimsreise blir det rikelig anledning til å tenke over: Hva er nok? Enten du bruker kajakk eller sekk, så får du med deg en begrenset mengde ting. Da jeg måtte legge igjen kajakken i Florø for å fortsette til fots merket jeg dette veldig tydelig. En kajakk rommer over 200 liter bagasje, og da måtte jeg gå over til en 55 liters ryggsekk. Det var en voldsom overgang, men jeg hadde fremdeles alt jeg trengte med meg! Vi trenger altså ikke all verdens når vi skal ut på pilegrimstur, og dette er noe vi kan ta med oss tilbake i samfunnet også. Hvor mye trenger vi? Hvor mye er nok?
I skipsbiblioteket hadde jeg med meg boka «Gå – eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» av Tomas Espedal (2006:92). Han er innom de samme tankene, men trekker de litt lenger:
Den nye rikdommens dumhet. De altfor store hyttenes og husenes dumhet. De altfor mange bilenes dumhet. Hvor mange biler trenger en mann? Hvor mange rom trenger et hus? Hvor mange toaletter trenger en kapitalist? Hvor mye dumhet tåler et samfunn? De raske pengenes dumhet. Forbrukets dumhet. Grådighetens dumhet. Den nye rikdommens dumhet.
I kajakk er vi egentlig litt heldige. Andre båter kan ofte ikke bli store nok. Flere fot eller større motor. Det er alltid noe som kan bli større. Kajakker er mellom 15 og 18 fot. Punktum. Hvis du dukker opp med en kajakk på 25 fot for å imponere, så er det fullstendig skivebom.
Ordet «nok» er i ferd med å gå tapt i det norske språket. For noen er det bare en forkortelse for norske kroner (NOK). Men, i en verden med store forskjeller er det på høy tid å reflektere litt over dette lille, tilsynelatende uskyldige ordet. Gandhi sa at vi har nok til å dekke alles behov, men ikke alles grådighet. Ellers om denne enkle bønnen fra Ray Simpson:
Lord, help us to live simple
so that others may simply live.
Under arbeidet med denne boka var jeg invitert til Randesund menighet. Der ble det lest en kort tekst som også omhandlet dette. Slik ble den teksten avsluttet:
Jeg ønsker deg nok sol til at livet ditt blir lyst.
Jeg ønsker deg nok regn til at du setter pris på solen.
Jeg ønsker deg nok lykke til at du beholder livslysten.
Jeg ønsker deg nok sorg til at selv de små gledene blir store.
Jeg ønsker deg nok fortjeneste til at du får råd til det du trenger.
Jeg ønsker deg nok tap til at du er fornøyd med det du har.
Jeg ønsker deg nok velkomster til at du holder ut den siste avskjeden.
(Reftel 2006)
På en pilegrimsferd er det lett å kjenne etter hva en egentlig behøver, fordi du bærer/har det med deg. Det er overraskende lite som er nødvendig. Her fra tannpuss på Talgje. Foto: Fra boka Padlepilgrim
Vi er blitt tingrike, men tidfattige – skriver Øystein Dahle. På en pilegrimsferd er det lett å kjenne etter hva en egentlig behøver, fordi du bærer/har det med deg. Det er overraskende lite som er nødvendig. I hverdagen er de aller fleste av oss – meg selv inkludert – omgitt av et lass med ting, og vi kunne alle ha godt av en liten gjennomgang. Dette kan være en vanskelig prosess, men den letter byrden. Altfor mange oppfatter seg som vaktmestre i eget liv. Det er alltid noe som er i stykker, og som oftest er tingene også så kompliserte at det er nødvendig med spesiell kompetanse. Hele vårt økonomiske system er bygget opp rundt høy omløpshastighet, og da er dårlig kvalitet noe av essensen. Eller stadige fornyede modeller i den teknologiske utviklingen…
«Ofte forbinder vi det å leve enklere med at alt blir mer tungvint. Det er lettere å ta bilen enn sykkelen. Men dette handler ofte om vaner. Dessuten skal vi ikke se bort i fra at det tungvinte blir det nye lettvinte.»
For drøye to år siden flyttet kona og jeg i seilbåt. Da hadde vi utflyttingsfest der alle måtte ta med seg minst ÉN ting når de skulle gå. Jeg husker at det ikke alltid var lett å sette frem ting som skulle gis bort, men i ettertid har jeg ikke savnet en eneste av disse tingene. Selvsagt var det også ting som ikke ble gitt bort, og de har stått på lager. Det var ting med affeksjonsverdi eller som har tatt lang tid å skaffe. Nå har det gått noen år, og jeg har nesten ikke savnet disse tingene heller! Det sier noe om at vi lever i en voldsom tingrikdom. På en pilegrimsreise er det mulig å få avstand til tingene, og reflektere over hva som er nok; for en selv og for den planeten vi bebor.
Ofte forbinder vi det å leve enklere med at alt blir mer tungvint. Det er lettere å ta bilen enn sykkelen. Men dette handler ofte om vaner. Dessuten skal vi ikke se bort i fra at det tungvinte blir det nye lettvinte. Særlig når det gjelder transport. Vår kjære vismann, filosofen og klatreren Arne Næss, har sagt det så treffende:
Å leve enklere er ikke nødvendigvis enkelt!
Han definerte også friluftsliv som «et rikt liv med enkle midler». Pilegrimslivet er i høyeste grad en form for friluftsliv, og vår utfordring består i hvordan vi tar med oss de erfaringene vi gjorde underveis, inn i hverdagen når turen er over. Hva var det som ga oss et rikt liv da vi var ute? Færre valg? Stillheten? Menneskemøtene? Naturopplevelsene? Å få bli sliten hver dag? Svarene kan være mange, og vil variere fra pilegrim til pilegrim. Underveis kan det være en daglig øvelse å skrive litt om dette i en loggbok. Da jeg gikk fra kajakk til sekk var det akkurat som om noe ble lettet av mine skuldre. Egentlig var det jo stikk motsatt, men jeg fikk mindre ting å holde oversikten over. Samtidig som jeg oppfattet det slik at jeg hadde alt jeg trengte med meg. Jeg hadde nok med meg fremdeles.
Ordet nok er også høyst relevant når vi skal snakke om levestandard og livskvalitet. I dagligtale blir dessverre disse to ordene brukt om hverandre, men de er vesensforskjellige. Levestandard måles i kronebeløp, mens livskvalitet handler om hvordan du har det. Da det første er enklere å måle, har oppmerksomheten vært rettet mot levestandarden. Men så viser det seg at livskvalitet og levestandard bare følger hverandre i begynnelsen. Når du har kommet opp til et visst nivå, så flater livskvaliteten ut, selv om levestandarden fortsetter å øke. Det er også slik at bare én kan ha høyest levestandard (være rikest), mens mange kan ha høy livskvalitet. Både for samfunnet og for miljøet hadde det vært en fordel om vi hadde snakket mer om livskvalitet, og mye mindre om levestandard. I Norge er vi langt forbi det punktet der levestandard og livskvalitet er tvillinger…
«Å leve enklere er ikke nødvendigvis enkelt!»
Likevel styres hele samfunnet mot økt levestandard. De kaller det økonomisk vekst. Alt skal vokse: lønninger, antall kvadratmeter, antall biler, hytter, dippedutter og mye annet. Nesten ingen spør hva som er nok. I en tankegang der den økonomiske veksten er den grunnleggende regel, vil det aldri bli nok. På en eller annen måte må oppmerksomheten vris fra levestandard til livskvalitet. Slik at det blir nok til alle…
Levestandarden på en pilegrimstur kan være ganske lav. Det kan gå flere dager mellom hver gang lommeboka blir åpnet, og det meste handler om enkel fremdrift. Enten det er i kajakk, eller til fots. Til kvelds sitter du utenfor teltet, lytter til vinden, og ser på solnedgangen og titter på stjernene. Plutselig kan det slå deg: «Jeg har alt jeg trenger – jeg mangler ingenting. Akkurat her. Akkurat nå».
Denne opplevelsen var spesielt sterk etter den lange padledagen jeg hadde ned til Tromlingene utenfor Arendal. Været hadde vært perfekt den dagen, og jeg hadde møtt mange gode mennesker. Etter en god middag tok jeg med meg termokoppen opp på en liten høyde i nærheten av leiren. Mørket hadde senket seg for lengst. Stjernehimmelen spraket over landskapet. Bølgene skvulpet rytmisk mot stranden. Jeg satt der og følte en dyp ro. En følelse av at jeg ikke manglet noen ting. Takknemlighet og tilstedeværelse. Omsluttet av mørket, båret av den lille knatten og svakt belyst av stjernene. Et hellig øyeblikk på livsreisen, og på min pilegrimsferd mot Nidaros.
Livskvaliteten kan altså være veldig høy – selv om, eller kanskje på tross av – at levestandarden er lav. Hvor mye er nok? Hva trenger du? Egentlig?
ETTROMS MED HAVUTSIKT: Morgenkvist på Smøla. Foto: Fra boka Padlepilgrim
LES OGSÅ: Kronikk – Leirbålet lyser og varmer
LES OGSÅ: 1001 gylne øyeblikk
