Mitt første Finnmarksløp

De fleste som kjører slike lange løp har litt å velge i. De kjører A-spannet, har et B-spann og kanskje til og med et C-spann.

Fra tidlig høst til startstrek trenes hundene etter en plan og med et mål. Vi har bare et spann. Noen pensjonister, og noen nykommere, men ingen av dem er reservehund til Finnmarksløpet.

Vi har åtte trekkhunder, alle går i A-spannet.

Vi har trent hardt, kjørt forsiktig, presset dem litt, men skånet dem mest for at de åtte skulle være skadefrie, friske og klare til Finnmarksløpet.

Men så, kvelden før kvelden. Jeg hører hosting, flere ganger. Jeg har hørt det før. Vi tar den hostende tispa vekk fra de andre. Jeg er ikke i tvil, hun har kennelhoste.

Startbanketten blir ikke veldig gøy. Jeg sitter der å lurer på om det er noe poeng å få startnummer.

Kennelhoste er smittsomt og hun som sitter ved siden av meg forteller at hun måtte trekke seg fra løpet dagen før start i fjor, nettopp på grunn av kennelhoste.

Jeg pirker i maten.

Det er en lang kveld og lang lørdagsformiddag. Vi tripper rundt på startområdet. Hvor blir det av veterinærene?

Endelig. Der er de, to timer før start.

De syv andre hundene er friske! Nervene jeg vanligvis kjenner på før løpstart er borte, endelig er det helt sikker at jeg skal stå på startstreken til Finnmarksløpet.

Det starter bustete. Noen mente det var 20 til 25 sekundmeter over fjellet til Jotka. Første etappe går fint. Jeg er gira og bikkjene er gira, vi nyter turen. Ved Jergul er de første 128 km tilbakelagt.

Turen over Hundevidda er fantastisk nydelig.

Vi kjører i soloppgang med et slør av snø som føyker over løypene.

Det er som om vi flyter oppå gule og rosa skyer. Vinden er der, men ikke for sterk.

Vi kjører forbi et par spann og jeg blir solbrent på veien til Karasjok. 195 km tilbakelagt.

Når man skjønner at dette kommer til å bli en finfin tur. Foto: Marte Stensland Jørgensen

Tanaelva. Her er det bare å stålsette seg, en hel etappe på elv er lite motiverende både for kjører og hunder. Ingen variasjon i terreng, ingen oppoverbakke eller nedoverbakke.

Langt der framme ser vi elva svinge og når vi kommer rundt den svingen ser vi elva svinge laaangt der framme igjen.

Unghunden Limpopo er lei og det er kortere mellom pausene enn det pleier.

Jeg er trøtt og tror flere ganger jeg kjører under en bru, men det er nordlys rett over hodet. Levajok, 280 km tilbakelagt.

Ny etappe med mye vind. Jeg har kjørt videre med seks hunder, Limpopo var for sliten.

Midt i løypa sitter to lysende øyne og stirrer.

Hvem er på tur med en sånn liten veskehund oppi her, tenkte jeg.

– Hei, hvem er du?

Hundene får øyne opp for reven og drar oss av sporet.

Den lille reven forsvant fort.

Når Finnmarksløpet arrangerer VM, forholder de seg til reglene fra IFSS (det internasjonale sledehundforbundet).

Det var derfor egen klasse for renrasede spann, og denne klassen kalles RNB – Registered Nordic Breed. 

De renrasede polarhundene er samojed, grønlandshund, sibirsk husky og alaska malamut. 

Det føles som vi kjører oppover, oppover og oppover i vinden.

Jeg ser bare refleksen på stikkene. Det løyer og sola stiger igjen.

Vi fortsetter oppover, litt nedover, så oppover igjen i vinden. Dette føles som den lengste etappen. Skoganvarre kom aldri for tidlig. 370 km tilbakelagt.

Underveis i løpet har jeg ikke vært opptatt av plassering.

Jeg skulle kjøre for å gjennomføre, og det ser jeg er fullt mulig når jeg er på Skoganvarre, men jeg ligger også på en tredjeplass i min klasse.

Jeg skal ikke legge skjul på at det øker motivasjonen for å jobbe hardt den siste strekka inn til Alta.

Men han som ligger bak, er kun 20 minutter etter, og han har fremdeles åtte hunder. Etter seks timer hvile må Juluss ut, ingen sjanse å ta, han halter litt på frambeinet. Vi er avgårde på minuttet. 20 minutter er ingen ting når vi har igjen 110 km.

Det tikker inn en sms fra Oda, min handler (hjelper), hvor det står at han som ligger på fjerdeplass måtte ta ut tre hunder som var halte, og han startet 35 minutter etter.

Vi stiller forholdsvis likt.

«De går og går. Noen ganger kikker de seg bakover, akkurat som om de spør om jeg er helt sikker på om vi skal fortsette, og når de ser at jeg jobber, fortsetter de å jobbe. Jeg kan ikke bli rørt enda, da vil jeg vel oppfattes svak, tenker jeg.»

Storm over fjellet er det Marte har gruet seg mest til. Det gir konstant støy, og ekstra mye slit. Jeg hater vind. Da må jeg bruke mest krefter på å holde sleden på sporet, for å holde den oppe. Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm  

Det er mye vind på vei til Jotka. Så mye vind og vått snøvær at vi kun ser fra stikke til stikke.

Det gjelder å holde seg på sporet. Hvis jeg skifter grep, eller forsøker å bruke det andre beinet til å sparke med, drar vinden meg og sleden av sporet. Slik er det hele veien til Jotka.

Jeg er så sliten at det svimler for meg og tvinger i meg noen slurker med solbærtoddy, selv om jeg tror det skal komme i retur.

Det er tungt og hundene plages med snø i øynene. Jeg er likevel imponert. De går og går.

Noen ganger kikker de seg bakover, akkurat som om de spør om jeg er helt sikker på om vi skal fortsette, og når de ser at jeg jobber, fortsetter de å jobbe.

Jeg kan ikke bli rørt enda, da vil jeg vel oppfattes svak, tenker jeg.

På Jotka syns veterinærene jeg burde hvile, ikke på grunn av hundene, men på grunn av meg.

De syns jeg ser sliten ut. Ikke snakk om, vi skal til Alta.

Når vi kommer ned på Altaelva, etter nok en vindfull tur over fjellet, er det helt stille.

Det finnes ikke lenger vind som støyer. Jeg nyter stillheten og øyblikket og tanken på at vi har klart det.

Det bittelille spannet fra Maridalen, i Oslo, har klart det. Hvem trenger B- og C-spann.

Forbi Høgskolen i Finnmark ser jeg lysene i Alta sentrum.

Conquest of Paradise av Vangelis runger ut av lydannlegget.

Klumpen i halsen er så stor at om jeg slipper den løs kommer jeg til å hulke.

Nenana og Kobuq er først over målstreken. De får den største klemmen jeg kan gi.

Handlerne Terje Dietrichson og Oda Ingstad står begge med tårer i øynene, jeg klarer ikke holde det i meg lenger jeg heller.

Det er lov til å felle gledestårer nå.

SE FLERE BILDER!

Marte Stensland Jørgensen debuterte i årets Finnmarksløp, og kjørte inn til en 3. plass og VM-bronse i klassen RNB der hun var eneste norske deltaker. Marte er utdannet fotojournalist fra Høgskolen i Oslo og hun kom inn i redaksjonen som praksisstudent. Skiens-jenta driver med hundekjøring, og bor billig mot å trene bikkjer i Maridalen.