ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka.
I snøkledde skoger og vidder, over hele kongeriket, kan du være heldig å få øye på en av skaperverkets små praktverk.
Blandt små bjørkekvister som stikker opp gjennom snøen, synes lirypa (Lagopus lagopus), og fjellrypa (Lagopus muta), i sin vinterlige drakt.
Vakre skapninger, med elegant holdning og rask flukt. Et par sitter bak en stein, 10-15 myldrer blant kvister like bortenfor. Ved utkanten av dette fjærkledde samfunnet, står en enslig stegg, med lysende røde øyenbryn. Rolig og behersket, holder han kontroll over området, varsler om nødvendig, og lirer av seg sin grove, raspede melodi.
Noen ganger ser man dem liggende halvt nedgravd i snøen, nærmest døsige i den bitende januar-kulda.
Andre ganger lett på foten, der de tripper mellom bjørkeriss, fra knopp til knopp, og spiser av sitt ensformige spisskammer.
«Noen ganger ser man dem liggende halvt nedgravd i snøen, nærmest døsige i den bitende januar-kulda.»
Om høsten spretter de med ett opp av lyngen, så nær at man fornemmer kraften i hvert vingeslag. Om våren hører man steggene på langt hold, der de triumferer på steiner og tuer, mens de varsler fremmede, andre stegger og bedårende rype-frøkener om sin tilstedeværelse.
Men om vinteren, om vinteren er det ofte stille, der de holder varmen i en kald og hvit verden. På denne tiden av året, ser du bevegelsene deres på avstand, der de taust lander i nysnøen, spiser sin mat, vandrer rundt, og til slutt letter igjen. Man kan følge hele hendelsesforløpet i sporsnøen, vingenes avtrykk avslører letting og landing, det er nesten som å lese rypas egen dagbok.
Et oppkvikkende skue, en livlig kontrast til det tilsynelatende endeløse mørketidslandskapet, som ved første øyekast ofte virker livløst og hvitt.
«Vi tar oss ofte små turer ut i snøen, med kikkert og kamera.»
Vi tar oss ofte små turer ut i snøen, med kikkert og kamera. Det gjør noe med oss å vite at de enda finnes der ute, se at de trives i skog og fjell. Det forteller oss at naturen har klart seg godt gjennom vinternatta, og at våren vil bringe mangt et livlig rypekull med seg.
Så kan man ta noen bilder, og kanskje sette seg ned med en tegneblokk om kvelden.
Med tid, stunder og litt tålmodighet, kan man kanskje få en av disse hvitkledde majestetene festet til stueveggen.
Ta deg en tur ut i marka eller fjellet, og start Friluftslivets år 2015, med en vandring etter vinterrypa, et av skaperverkets mange små vidundere!
