Vibeke Sefland: – Dette er livet mitt

– Livet mitt leves nå i Sør-Sudan! I dette konfliktfylte landet jobber jeg for FN med sikkerheten til flyktninger og internt fordrevne. Det er en utrolig givende jobb hvor ikke en dag er lik den andre, og hvor jeg virkelig føler at livet er et viktig eventyr som leves til det fulle, forteller Vibeke Sefland.

Hvordan var det å endelig komme opp på Everest?
– For meg er hele ekspedisjonen et eventyr, det er hverdagen på fjellet, i campene, sammen med nye og gamle klatre-venner. Det er gleden ved å jobbe seg oppover, ved å klare nye mål, ved å hjelpe andre underveis og allikevel ha fokus og energi til å nå egne mål, og ikke minst gleden ved noen ganger å kunne være helt alene på fjellet, ja, til og med på Everest. Det var en helt utrolig opplevelse å stå alene sammen med Pasang på toppen av Everest. Det var klart vær, men full storm så vi måtte holde fokus på vår sikkerhet. Men vi jublet heftig der oppe! Selv om jeg var sliten da jeg kom opp, ble jeg også fylt med en ny energi av å kunne få stå på toppen og se utover. Vi nøt det i cirka 20 minutter før vi startet på nedstigningen. I ettertid føles det godt å ikke ha «gått over lik» for å komme til toppen, selv om det på mitt topp-støt var full storm som utgjorde en større risiko, og som gjorde det utrolig mye mer slitsomt å klatre, var det fantastisk å nå toppen, og vite hvilket arbeid en har lagt bak seg. Det er med en større glede og med en smule stolthet jeg ser tilbake på den bestigningen, siden vi klarte toppen etter at vi hadde avbrutt det første topp-støtet for redningsaksjonen.

Fortell litt om turen.
– Ja, denne turen ble nok noe spesiell og veldig lærerik, siden jeg klatret alene (kun sherpa på topp-støtet) og således fikk oppleve all glede og hardt arbeid som fjellet gir og krever. Dette fjellet (Everest) er jo et folksomt fjell, så man er jo sjelden helt alene. Jeg klatret ofte sammen med gode venner og fikk også mange nye venner som jeg klatret noen etapper sammen med, og mange dager klatret jeg sammen med mine sherpa-venner. Man er som sagt sjelden alene, men du verden så magisk det er når jeg da innimellom kan nyte at jeg faktisk ikke har andre rundt meg og klatrer alene, eller sitter utenfor teltet mitt helt alene og kan nyte stillheten og energien som fjellet gir meg.På selve topp-støtet til Everest ble det jo ikke som planlagt. Temba og jeg var klare for toppstøtet, vi var slitne, men klare. Det var fint vær, lite vind og gode værutsikter for natten og neste dag, men etter at vi hadde klatret i cirka 4 timer, fikk Temba flere meldinger over radio om at en pakistansk klatrer og hans sherpa var i vanskeligheter. De hadde vært ute på sitt topp-støt i over ett døgn og hadde gått tom for oksygen og hadde store problemer. Vi bestemte oss med det samme for å hjelpe dem, og avbrøt våres eget forsøk på å nå toppen. Vi visste ikke hvordan været vil bli dagen etter, men vi var ikke i tvil om å bruke vår energi på å hjelpe. Resten av natten og mye av neste dag gikk med til redningsaksjonen.Temba fortsatte i rednings-teamet, mens jeg etter ett døgn startet mot toppen igjen, denne gangen sammen med min gode venn Pasang. Det ble en hard tur mot toppen på grunn av den sterke vinden som ble målt til full storm. Men utsikten var helt fantastisk, og det å ha toppen for oss selv er nok få forunt. Ganske magisk må jeg si!

Hvordan var turen til Lothse?
– Turen til Lhotse var en stor glede. Det føltes som jeg var i konstant lykke-rus og full av energi på topp-støtet. Været var vekslende, men med lite vind. Det var en fin dag som ikke var altfor varm. Selve klatreruta opp syns jeg er veldig fin for den er vekslende og går inn i vakre Lhotse Couloir som er ei bratt renne opp mot toppen. Skyene bygde seg opp og drev ut og inn med snøbyger til oss, men de siste meterne før toppen klarner det opp og vi fikk nyte den fantastiske utsikten utover alle de andre flotte fjellene i strålende sol og nesten vindstille! Og det var om enn enda vakrere og mer magisk å klatre tilbake til Camp 4 i solnedgang. Jeg klatret den dagen sammen med Temba og vi brukte bare to timer ned og var tilbake i teltet etter 12 timer i veggen. Neste dag var det 17.mai – hipp HURRA! Selv om været ikke var noe å rope hurra for; det hadde blåst opp kraftig, så vi skrinla planen om å klatre videre opp til Everest og klatret istedet ned for å vente på neste vær-vindu. 

Hva var høydepunktet på disse turene?
– Det er vanskelig å si hva som er høydepunktet på denne ekspedisjonen. Det er fjellet, snøen, vinden, utsikten og stillheten. Det er alle menneskene jeg møter, de nye vennene jeg får og all morro vi har sammen, det var å feire fødselsdagen min på 7200 meter, og bli overrasket med kake med lys på av mine klatrekompiser, det var å kunne tilbringe tid sammen med mine venner (to-beinte og fire-beinte) i Base Camp, det var å kunne sitte alene utenfor teltet mitt på 7900 meter og glede meg over å smelte snø og nyte utsikten, det var å ha hele Lhotse Face helt for meg selv da jeg klatret i de siste kveldstimene. 
Det er å kunne hjelpe mine sherpa-venner med å bære litt av børa, og gi dem vann og hvile på deres vei. Det er å få ta imot ly i et allerede overfylt telt sammen med fem andre sherpaer, det er samholdet, det er å få kunne være med og hjelpe når noen er i nød, og det er gleden vi har sammen når vi lykkes.

Hva er motivasjonen for å dra på slike turer?
– Jeg har faktisk bosatt meg i telt, så dette ER livet mitt…jeg er konstant på tur! Jeg får en fantastisk livsglede, frihetsfølelse og motivasjon av å være ute og sanse naturen. Det er en lykkerus og en frihetsfølelse som får det til å krible inni meg. Alt fra å sykle en tur i skogen, løpe en tur på fjellet, klatre og slite i kalde natta på en 8000 meter-topp, plukke bær og sopp, fiskemin egen middag, hente vann i bekken, se en nysgjerrig rev når jeg padler kajakk forbi en holme, ha elgen som nærmeste nabo til teltet mitt, til å henge i noen fingrer oppi en fjellvegg. Alle disse fantastiske opplevelsene som jeg får ved å være ute og nær naturen og dyrene gjør meg oppriktig lykkelig!  Med andre ord; jeg drar ikke ut på tur, jeg har bosatt meg ute på tur ....for alltid å være ute, fri og lykkelig!

Hva blir neste prosjekt? 

– Jeg har så mange spennende prosjekter fremover at jeg gleder meg enormt!! Mange innholdsrike og lærerike prosjekter som jeg driver her i Sør-Sudan, Uganda og Nepal. Men mitt neste frilufts-eventyr er allerede i desember. Da drar jeg på ferie fra varme Afrika til kalde Antarktika for å klatre Mount Vinson og med det fullføre min «Seven Summit Challenge». Jeg har også spennende planer for neste år, og disse prosjektene som jeg planlegger vil konkret gå over mange år fremover. Drømmene mine viser vei, og det er når jeg lar drømmene følge vinden, og jeg følger det uventede, at eventyrene begynner! Men, siden lånet mitt bare øker og øker, vil nok banken min si at mitt neste store prosjekt bør være å finne sponsor….

Hvor startet friluftsinteressen?

– Jeg har alltid vært et ute-menneske. Helt fra jeg var liten har jeg alltid villet være mere ute. Det var vanskelig å få meg inn til middag da jeg var på egenhånd og oppdaget skog og fjell der jeg vokste opp. Da jeg var liten måtte min mor tjore meg fast til et tre for at jeg ikke skulle ta avgårde på en fjelltopp eller tretopp i nærheten. Mine foreldre tok oss barna med ut i skog og fjell ved en hver anledning. Jeg startet tidlig på speideren, med sportsklatring og med dykking. Jeg ville ha en jobb utendørs og havnet i Forsvaret hvor jeg virkelig fikk boltret meg med mange utfordringer ute i naturen. 

Hva er ditt beste turminne?
– Ojojoj det er et vanskelig spørsmål... Det er så mange turer, med så mange minner og med så mange fantastiske mennesker som lager de gode stemningene. Det er nettopp det; å være tilstede i nuet og oppleve stemningene og nyte det. Noen turer er fantastiske pga spektakulær natur eller dyreliv, noen turer fordi man har nådd noen mål og presset noen grenser. Andre turer er flotte fordi man har oppnådd noe, hjulpet noen eller hatt fantastiske mennesker med.
Et av de gode minnene fra en kompleks og fantastisk tur må være da jeg var sjef for et serbisk kirurgis team som skulle støtte en togolesisk FN-styrke langt inne i jungelen i Den Sentralafrikanske Republik (CAR). Det var et spennende eventyr; vi bodde i telt langt inne i jungelen og levde på det vi hadde med oss og dyrket. Vi fikk hjulpet mange og opplevd mye. En annen flott tur er Khan Tengri Ekspedisjonen samme med gode venner fra Østerrike. Et teknisk og høyt fjell som vi hadde så mye morro på fordi vi var et godt team som samarbeidet fantastisk. Et annet eventyr jeg husker godt var da jeg og en kompis snek oss forbi vaktene til Menkeura-pyramiden i Giza (Egypt), klatret opp på den og overnattet på toppen. Den soloppgangen var fantastisk!  
Men også episoder brenner seg fast; som når en liten rev-unge eller en flokk niser følger kajakken min, eller når en har nådd toppen av et vanskelig fjell eller klart å redde livet på et lite barn i en avsidesliggende fjell-landsby. Det gir minner for livet og det gir livet mening!

Hva gjør du når du ikke er på tur?
– Normalt sett jobber jeg i Forsvaret hvor jeg også er mest mulig ute på tur, både i internasjonal tjeneste og ute med soldater i den norske naturen. Jeg har også hatt noen år med permisjon fra forsvaret og har da vært konstant ute på tur, på ekspedisjoner og blant annet jobbet som fjell-guide. Jeg har bosatt meg i et lite telt og er ute på tur eller reise hele tiden. Men, ja noen ganger må man jo sette seg ned og svare på mail og betale regninger, men det er lite tid som settes av til det. Det er ikke ofte jeg mellom-lander i Norge, men når jeg er innom er det trening, hytta mi på fjellet og å se mine venner og familie som står på programmet. 

Hva er en eventyrer for deg?
–En eventyrer for meg er en som tør å kjenne på hva en selv føler gir en mening og påfyll i livet. En som er nysgjerrig på livet og som ikke gir opp. En som ser muligheter der andre kanskje stopper opp. En som tør å finne sitt potensiale i livet og bruke det til det fulle. Vi kan alle så mye mer enn det vi tror, vi er sterkere og modigere enn det vi våger å tro....eller kanskje ikke vil tro på fordi det kan medføre ubehageligheter. En eventyrer er en som ikke slår seg til ro med et liv som er mindre enn det en er kapabel til å leve ut.

Hva vil det bety å bli kåret til årets eventyrer?
– Jeg syns allerede det å bli nominert er fantastisk flott! Tusen takk til alle dere som har vært med på stemme meg frem. Det er så motiverende at mitt arbeid og mine turer blir lagt merke til. Her er så mange flotte kandidater, og det vil nok for hver og en av oss utgjøre en stor forskjell å bli kåret til Årets Eventyrer. 
For meg vil det kanskje bety noen nye åpne dører og nye eventyr, og i så måte vil det ha en stor betydning. Det vil jo også bety publisitet og mediedekning, som betyr at flere kan få en ide om hvordan det går an å drive en forholdsvis egoistisk og krevende sport, og fremdeles ha et stort engasjement overfor de svake i samfunnet. Jeg ønsker både å motivere folk til å gå ut og finne sitt potensiale og sin drøm, og sette fokus på hvordan vi alle kan bidra, og være et bedre menneske eller en bedre utgave av seg selv på sin ferd gjennom det eventyrlige men bittelille livet vi har fått.

Jeg forsøker å leve etter Nelson Mandela sine vise ord:"There is no passion to be found in settling for a life less then the one you are capable of living“.