ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka.
Juletiden nærmer seg med taktfaste skritt. Snart er blåtimen her, med sine mange nyanser, synkende temperatur og skarpe luft. Denne tiden av døgnet har et dempet uttrykk nå i disse dunkle og kalde månedene. Tilbakelent. Stille. Til og med rypene finner roen, og letter ikke før vi kommer veldig nær. I flokk stiger de mot tretoppene, hvite, levende sneballer mot et stadig dypere blå bakteppe, ispedd små tente lys, kveldens første stjerner.
I snart tre uker har det bare vært oss, tre herlige uker i Norges største sammenhengende urskog! Sammen har vi lagt nesetippen helt inntil villmarkas utstillingsvindu, og sett utdrag fra de vakreste av naturens rikt illustrerte kapitler.
LES OGSÅ: Isfiske mens sola tar farvel
På tross av jaktforbud for søringer, har vi fått høste rikelig av fersk fisk fra dypet under isen. Om kveldene har vi kjent lukten av velsmakende gjeddekaker, og saftige abborfileter. Det er et privilegium å få komme så nær, tett innpå, tillitsfullt og nysgjerrig, sakte sige lengre og lengre inn i nasjonalparkens indre. Allikevell, det er snart over for denne gang. Vi skal i lange drag trekke oss rolig ut av dette området som vi har blitt så glad i.
Sammen vandrer alle tre over Ellenvann, som saktegående skip i konvoi, navigerende mellom småøyene. De stikker opp av isen i alle fasonger, dekt av trær, og loser oss på rette leia til andre siden. Vi skal innom sagnomsuste Ellenkoia, kjent fra bilder og skildringer. Krypinn for vandrere, fiskere, jegere og reinsgjetere i lange tider. Når vi kommer frem, stanser vi og studerer konturene av denne velbrukte perlen. Den er i ferd med å forsvinne mellom trærne, oppslukt av et tiltagende mørke i årets siste novemberkveld. Døgnets sene timer går rolig avsted. Vi stiller oss gjentatte ganger i skjæret fra nordlyset. Oppslukt av teateret der oppe, glemmer vi nesten hvordan kulda biter gjennom våre tynne ulltrøyer.
Søvnen henter en raskt inn når hodet til slutt finner ullgenseren som er rullet sammen til pute. I stillhet ligger vi, sovende gjennom natten, i påvente av at en ny dag skal gry her nord.
«Med ryggen lent inn til ei furu av det omfavnsrike slaget, suger jeg livskvaliteten ut av disse siste timene i nasjonalparken.»
I lyset som preger den neste formiddagen, tar jeg en liten tur alene med svartkjel, trekopp og kaffe, til en kolle i nærheten. Egentlig uten særlig mål og mening, mest for å være litt alene. Med ryggen lent inn til ei furu av det omfavnsrike slaget, suger jeg livskvaliteten ut av disse siste timene i nasjonalparken.
Roen, den umiskjennelige roen som lange dager i marka gir til de som søker, har nok engang innhentet meg. Rastløshet og bekymringer drukner i lyden av knitrende flammer, synet av tretoppene og lukten av mørk kaffe. Det finnes ingen hast i slike stunder, og snart ligger landskapet innhyllet i mørke. Med avslappet holdning kommer jeg tilbake til koia. Sekkene pakkes omsider. I lag begir vi oss tilbake mot Vaggatem og en dypfryst Peugeot.
Det skyet til mens vi går, så natten lukker seg svart og tett om vår lille familie, før det etter noen timer klarner opp igjen.
Det siste batteriet på kameraet går med til å forevige månen som vokser mot full skive på den nå skyfrie himmelen. Temperaturen synker raskt. Snart har batteriet gitt fra seg alt det har, og vi begir oss videre mot nordøst.
Så, etter at det siste batteriet har ladet seg ut, flammer et ubeskrivelig nordlys opp på himmelen! Med stripete kjole, og uendelige nyanser av grønt, blått og lilla, danser Aurora som aldri før gjennom vinternatten. Det er som om hun henter ut alle sine krefter i en helhjertet avskjedsgave til oss jordboere. Et kjært og inderlig adjø, der vi vandrer på veg ut av urskogen.
Ergelig, tenker vi først, nå skulle vi hatt litt strøm til kameraet, for å forevige denne veldige forestillingen. Himmelen dekkes av lys, stadige eksplosjoner, raske drag over himmelen, cambré og pirouette. En utemmet ballerina i uregjerlige, men nydelige sprang over nattehimmelen. Snart adagio, snart allegro. Lyset gir gjenskinn over hele landskapet, og langt inn i oss selv.
Til slutt står vi der, nesten urørlige. Allikevel takknemmelige for at vi ikke har et kamera å ta i bruk. I stedet tar jeg Elise Theolines hånd i min og holder den varsomt, denne første desemberdagen. Vi ser på hverandre, smiler, ser tilbake mot lyset, praktfullt mot den dype, blåsvarte himmelhvelvingen. Skaperverket sparte det beste til slutt, en fargerik, forrykende finale for frosne mennesker.
«Skaperverket sparte det beste til slutt, en fargerik, forrykende finale for frosne mennesker.»
Vi går ikke langt etter dette, men finner oss to rake furutrær å legge oss under. I sovepose under åpen himmel, nyter vi den siste natten.
Når morgenen gryr, starter sjarmøretappen tilbake til bilen. To orrfugler sitter i topp ved hovedvegen og ønsker oss vel hjem, prektige fugler med blåskimrende fjærdrakt i halsen, og majestetisk holdning.
LES OGSÅ: Enkelhet
Det nærmer seg jul, vi har bare en tur igjen i Pasvik, før vi tar farvel med Øst-Finnmark.
Et hjørne av landet vi ikke glemmer, et hjørne vi skal tilbake til, helst mange ganger.
LES OGSÅ: Farvel, Øst-Finnmark
LES OGSÅ: Lever livet ute
