GJETEREN I VERMEDALEN
Ingrid Elisabeth Grøvdal Røskar (24) kommer fra Romsdalen og trives best på ei fjellhytte innerst i fjellheimen. Den «rastløse foten» har ført henne over utallige fjell, gjennom milevis med daler og til mange utenkelige leirplasser. Ingrid gikk gikk Norge på langs i 2014 og overvintret i Canadas villmark 17/18. Om sommeren er det bare en ting som er riktig og viktig for henne: Gjeting av saueflokken. I fem somre har hun travet rundt i fjell og daler sammen med en hund eller to. Sauene skal passes på, rovdyrene skal skremmes og kadaver obduseres. I sommer deler hun opplevelsene sine med oss. Instagram: @fjellfantingrid
Værgudene har gitt oss sol i dag også. Svetta renner i frie strømmer nedover ansiktet mitt. Solbrillene dugger, myggstikkene klør og pusten strekker ikke til. Jeg småkjefter på Belle som går akkurat litt for fort til å holde følge. Hun snur seg å sukker når båndet blir stramt, venter på meg. Jeg setter meg ned på en stein og kviler, stryker «Bellisen» på hodet, kysser henne på snuten.
Jeg kikker meg rundt på jakt etter noen blåbær, men fra steinen jeg sitter på ser jeg bare noe tørt og svidd lyng. Det er som om vi har gått direkte fra vår til høst her i fjellet. Fargen brun er mer dominerende enn grønn. Noen blåbær har jeg jo plukket i år, men den store sankinga blir det nok neppe.
Det kom en regnskur forrige uke, men før den kan jeg ikke huske sist det falt noe fra himmelen. Det var pur glede over de få regndråpene som falt på Vestlandet. Dråpene var kjærkomne.
Jeg tar en stor slurk fra drikkeflaska mi. Ingenting er som iskaldt fjellvann. Tankene går rundt det med vann. Skulle tro vi hadde nok av vann i Norge? Alle de fjellvatna, fossene og elvene. Skulle tro at tørke ikke rammet oss. Aldri i mitt liv har jeg tenkt over vannforbruket mitt, utenom når jeg er på hyttetur og det er langt å gå for å hente mer. Da må jeg si en bøtte varer overraskende lenge…
I bygda mi fikk vi vannings-forbud for en stund tilbake. Vi fikk ikke sette på vannsprederen. Men hvordan skulle det gå med kjøkkenhagen min da? Gulrot, potet, kål og løk. Min store bekymring over de 20 gulrøttene og de 40 potetene var barnslig. For livsnødvendig er det jo ikke, at den lille kjøkkenhagen vokser. Med «panorama-øyne» utover bygdene kan jeg se de som med god grunn kan være bekymret. Bonden…
Uten vann, ingen plantevekst. Uten plantevekst, ingen fôr til husdyra (eller, for veganere stopper sirkelen allerede her). Uten fôr, ingen husdyr. Uten husdyr, lite mat. Sult. Matmangel. Ingen mat. Vi vet ikke hva det er, og vi vil heller ikke oppleve det. Bare tanken er skremmende… Bøndene arbeider for at vi skal få mat på bordet hver dag. Ikke bare mat, men trygg mat av høy kvalitet. Den lange tørkeperioden har gitt bønder store utfordringer med korn-og fôrproduksjon. Det er så ille at mange bønder blir nødt til å slakte ned på besetninga si.
Belle er lei av å vente på meg. Jeg dagtenker meg bort støtt og stadig. Fluer og mygg irriterer mer når man sitter stille. Hun drar litt i båndet, kikker på meg med sine «bambi-øyne». Som alltid, jeg klarer ikke å si nei.
Vi tusler videre. Over inntørka bekker, over knusktørr myr. Gjennom bjørkeskog og furuskog. Sauene har klyvd høyt til fjells for å finne det beste gresset, så det blir mange høydemeter for oss å gå på dagens tur. Selv med den ekstreme tørken, har fjellet mye mat å gi til beitedyra. Fjellet har faktisk så mye mat å gi at de beitedyra som beiter der ikke rekker å spise alt! Fjellet har mer å gi enn flotte naturopplevelser og lykkelige mennesker. Fjellet og utmarksbeite er en ressurs! En stor ressurs!
Vi har kommet oss over tregrensa og skuer utover. Det er en egen følelse det der, å komme seg over tregrensa. En befrielse. Det er som om jeg puster lettere. Friere.
Vi møter ei tillitsfull søye med to lam. Smellfeite lam! De hopper og fjaser rundt mora si. Disse lamma har blitt feite på nesten bare fjellgress, utenom de få ukene etter lamming hvor de står på innmark for å vente på at sommeren skal komme i fjellet. Uten å ta for hardt i kan jeg faktisk si at de er omtrent økologiske og «selvproduserte» på det fjellet har å gi dem.
Jeg har blitt fortalt historier om mine forfedre som nyttiggjorde hver en liten gresstust i de bratteste fjellskråningene før i tida. Som sauegjeter kommer jeg ofte over sammenfalte seterbygninger og gjengrodde åkerlapper. Åkerlapper som hadde vært kjærkomne nå i sommer. Men der er jo klart – så tungvint vil vi ikke ha det nå i 2018.
GJETERLIVET: Et avkjølende bad i sommervarmen.
LES OGSÅ: Min sommer som gjeter
