Mot normalt

BYGDA 2.0

Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.  

Av alle eksotiske vintereventyr har jeg i mine hvite fantasier aldri sett for meg dette: Susende avgårde med en travende islandshest på slep, et lass unger slengende bak sulkyen og 10 centimeter stålis under hockeyskøytene befinner jeg meg, bokstavelig talt, på tynn is. Kalenderen viser tidlig februar, rundt Vågåvatnet ligger jordene grønne,fjellsidene svarte, og under meg er ikke en snøkrystall å skimte. Hvor skal dette ende?

MOT NORMALT. Tanken på at man ikke lenger er ungkalv slår en brutalt når salige Leif Juster dukker opp som referanse i eget liv. Men skitt au – dette er ramme alvor: 

«Jeg vil vite hvor kaldt det er når jeg går ut om morran», brøler Leif Juster i værmeldingssketsjen «Mot normalt».

Det er der jeg er nå.

VINTER MOT BLESTEN. Etter en ellevill start på ski- og akesesongen, med kritthvitt og florlett moro hele november, gikk Kong Vinter ned for telling i samme øyeblikk som omgangssyken nådde fjellbygda. Siden har en hardt prøvet Herr Vinter vært i konstant basketak med det fandens vestlandsværet vi trodde vi flyttet fra. Den ene dagen våkner vi til knusktørr, iskald vinteridyll – den neste tøvær, mangfoldige plussgrader og såpeglatt holke. Du setter akebrettet fra deg om kvelden – og griper sykkelen neste morgen. Selv i snaufjellet får ikke vinteren regjere i fred: Fem dager etter at et snøras rystet det lokale skisenteret, måtte toppturen i samme fjellside avlyses grunnet panserholke. Rundt fjellsjøen Gjende 1000 meter over havet reiser vinterfjell seg snøfrie, svarte og truende. De tredve blå som skulle kronet midtvinteren er erstattet av regnbue over tregrensa. Hva har vi stelt i stand?

HELL I UHELL. Nyansene først: Selv om akeføret 500 meter over havet har vært nesten like ustabilt som Donald Trumps twitterkonto, er vi langt heldigere enn både amerikanere og kystnære nordmenn. Hver tirsdag spinner unger av gårde med startnummer på brystet i den lokale lysløypa. Hver torsdagskveld setter Motbakkens Venner hverandre i stevne med feller under stålkantene. Hver helg lokker Lemonsjøen med suverent skitrekk og Blå Swix-føre snaue 20 minutter hjemmefra. I hvert friminutt spenner skoleungene på seg skøytene. Men ekstremværet har for fulle nådd Vågå, vestavindene feier stadig lenger ned i Gudbrandsdalen og fønvinder er ikke lenger et eksotisk fenomen. Så hva gjør man?

Vel, det er her det virkelig blir skremmende. Vi bremser ikke. I byene fortviler man over grønne parker – og stanger i fossilkø for å kjøre ungene til kunstsnø. Barnehager arrangerer klimadager – og går til innkjøp av snøkanoner. I Vågå uffer vi oss over grønn plener – og setter oss i halvannen tonns dieselbil for å finne hvitevarer. Fulle fly svipper skifolket til breddegrader der det fortsatt er pudder å finne. Helgetur til Paris for å koble av fra drittværet? Guttetur dit ølet er billigst? Vi kunne like godt gått bort i furuskogen, satt oss komfortabelt til rette på ei grønn grein, og saget den av.

ALLTID VIDERE. I rekken av latterlig idylliske vinterbilder Facebook serverte oss i tempererte Stavanger, slo ett ned som rene åpenbaringen: «Hvorfor bo et sted du ønsker å reise vekk fra så snart du har fri» var budskapet over majestetiske vinterfjell. Nå bor vi i en fjellregion svært mange reiser til og enda flere drømmer om, i et oppvekstmiljø jeg helt ærlig mener er et eldorado. Men tro ikke at våre behov er oppfylt for det. Det er alltid nye drømmer å oppfylle, nye opplevelser å jage, gamle venner å møte og nye karbonkvoter å sprenge. 

For du som leser dette har full kontroll ikke bare på hva naboen gjør, men hva alle studievennene, storfamilien og fandens oldemor har fore. Og selv om Kong Vinter trygler om en liten pause er det nytteløst å finne en anledning med så himla mange opplevelser å nå over, og hele verden som lekeplass. Bor du i storby vil du i tillegg ha familiehelger på fjellet og parweekender på kontinentet. Bor du i fjellbygda vil du koble av med bylivets gleder, strandliv i mørketida og – hold deg fast – andre fjell med mere pudder. 

PÅ GLATTISEN. Bestefaren min hadde åtte søsken som alle levde hele livet sitt i bygda de ble født. Min første flytur var til førstegangstjeneste som nittenåring. Barna våre er så vidt i gang med livet, har bodd i Oslo, Stavanger og Vågå og har flydd til Syden, Spania, Frankrike, Danmark og et utall ganger på tvers av Sør-Norge. Hva jeg vil med dette hjertesukket? Gni inn at denne vinteren er alt annet enn unormal – den er bare en forsiktig forsmak på den nye normalen. Og at om vi ikke snart setter på bremsen så sklir vi alle ukontrollert rundt der midtvinters – på skjemme hockeyskøyter, tviholdende på en løpsk islandshest mens ungene tviholder seg til vogna og hyler: «Hjelp meg!»

Hva gjør vi den dagen selv isen på Vågåvatnet brister?