ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka. Med seg på reisen har de Tuva, ei 1,5 år gammel Pointertispe. Innimellom utfluktene er de tilbake i sivilisasjonen, og bidrar med rapporter fra sitt eventyrlige uteliv for oss. De har også en egen nettside, og du kan følge de to på Instagram: @elisetheoline og @askagoy.
Vi stanser. Fjellskia er dekt av frossen snø og is, etter et heller dårlig forsøk på å forsere en åpen bekk. Vi står på isen, for n´te gang denne turen, og nyter synet av den rene flaten som dekker matfatet.
Her svømmer gjedda i vintergule sivstrå, mens små abbor rømmer unna til steinhuler ved land. Her raser harren med fargespillende ryggfinne, spent opp som et seil. På vannet hvor det i sommer landet trekkfugl for velfortjent rast, eller takknemmelighet over å ha kommet frem, er det nå kun spor langs bredden, etter ryper og andre seiglivede vinterfugler. Her vil bisamrotta balansere på iskanten når tidlige vårdager kommer drivende, til lyden av orrhanen som spiller på myrene like ved.
Og her står altså vi, to tobente og en firbent. I flere dager har vi vekslet mellom forflyttning vest og sørover, og stille, rolige hviledager. Nå har fjellskia ført oss de siste dragene langs Ellenvann, og videre inn over Par og Grenseparvannet. Like inntil grensen har vi dratt, og skal leve i tosomhet og November-ro, noen dager i et spartansk, men vakkert lite krypinn.
Her ute på kvitflata, skal fisken fristes med maggot de nærmeste dagene. Matposen vår er blitt ganske slunken, så det gjelder å supplere med fersk fisk. For vestlendinger med stort sett bare ørret i erfaringshylla, sitrer det litt i kroppen, når vi tenkre på gjedde, harr, abbor og andre arter som skjuler seg i den våte, mørke verdenen under isen. Jeg lager noen hull i mørket, som har lagt seg den siste timen. Sjekker tykkelsen og kjenner på gleden over å stå alene under vinterhimmelen. Elise Theoline skal fiske, men det får vente til i morgen, vi fyrer opp en god kopp buljong og prater sammen utover kvelden.
Morgenen er her, det er kaldt, så vi fyrer raskt opp til å varme en kaffekopp. I mens ser vi ut det lille vinduet, mot vinterlyset som reflekteres i snøkrystallene på isen.
Med morgenen har også lyset kommet, og i den første lystimen går Elise Theoline ned for å legge seg ved et av hullene jeg hogg og borret i går kveld. Hun titter ned, og venter til øynene sakte vinner mørkesynet. Mudderbunn. Der nede svømmer to små abbor, avventende og rolige. En abbor, som knapt kan ha veid 20g, får et innslag av overmot og griper etter kroken. Den første fangst blir intet stort bidrag til matkassa..
Ellers ingenting. Flere hull prøves, mens det nå blir lysere og lysere.
Jeg kommer ut på isen, og nyter dagslyset mot netthinna. Så! Der kommer en rødgul sol over horisonten. Ikke med brask og bram, men mer som et barn som, sjenert bak bena til sin mor, titter forsiktig frem og hilser på en klassekamerat første skoledag. Den viser ikke hele seg, men en flik. Med en anstrengelse gir hun oss et livgivende glimt, et siste vinterkyss til frosne mennesker, mens hun åler seg langs tretoppene. Det er som om vi omfavner hverandre et øyeblikk, i stillhet og takknemlighet. Vi hvisker et stille "på gjensyn", til en kjær venn som nå vil skjule seg for oss en stund. En lang natt, en god frivakt hvor månen og nordlyset skal vikariere her på nordkalotten, i påvente av den triumferende tilbakekomsten en vakker dag i Januar. Da skal sola atter blåse liv i et stivfrossent skaperverk!
«En lang natt, en god frivakt hvor månen og nordlyset skal vikariere her på nordkalotten, i påvente av den triumferende tilbakekomsten en vakker dag i januar. Da skal sola atter blåse liv i et stivfrossent skaperverk!»
I det siste stråle er borte forstår vi det, det er blitt mørketid. Men månen er alt oppe, trofast og klar for oppgaven som vinterlig lysbærer, så vemodigheten blir kort denne november formiddag.
Når den siste lystimen nærmer seg slutten farer en skygge forbi hullet. Tre ganger farer den forbi, før den smeller til.
Det rykkes i lina, fast fisk under isen! I noen sekunders rykk og napp, kjemper fisken en kamp i sin verden, mens vi som står i vår sitrer av spenning. Elise Theoline drar opp en vakker skapning, en abbor. Nydelig, kjøtt til middag. Det blir en abbor til, og attpåtil en harr! Elise Theoline trer en bjørkepinne gjennom gjellelokkene og spaserer tilbake.
Fisk til middag, i nasjonalparkens indre, med ertestuing fra TORO, og senneps-saus. Hvor er resten av verden i slike øyeblikk? Vi skulle gjerne delt dette med flere, så kunne de få kjenne på denne livskvaliteten de også.
I dagene som kommer, utspiller det seg mang en kamp om liv og død på den fredelige isen her inne. Gjedder, grønne små torpedoer, slimete og skinnende, groteskt vakre skapninger, skyter ut fra ingensteder og sluker det som måtte befinne seg i enden av snøret. Det blir tre fine fisker, og gjeddekaker til hele familien.
Harren er en slu liten fisk, som mang en gang sniffer på agnet før den trekker unna og forsvinner fra det lille synsfeltet vårt. Sølvskimmrende er den, kanskje den prektiske av fiskene her, staselig kledd til enhver tid. En og annen gang lures den opp av hullet, med momyshka og fiskeøye, en thriller for naturfolket.
Tuva har en viss skepsis for disse kalde, slimete skapningene, og inntar ofte en avventende plass ved hvinduet. Men etterhvert, når hun får smaken på det deilige fiskekjøttet, er fiskene plutselig en ny kilde til begeistring.
«Sølvskimmrende er harren, kansje den prektiske av fiskene her, staselig kledd til enhver tid. En og annen gang lures den opp av hullet, med momyshka og fiskeøye, en thriller for naturfolket.»
Elise Theoline er oppvokst ved havet, og har hatt flytebrygge og båter et steinkast fra soveromsvinduet. I et utall generasjoner har mennene i slekta rodd havet etter mat, mens damene har bidratt utrettelig til dette levesettet fra land.
Så hun har på et vis fisking i blodet, men har enda ikke funnet glødende interesse for sportsfisket. Men nå! Nå ser det ut til å løsne der ute, villmarksgleden blomstrer i takt med nappingen i pilkestikka.
De sier at førjulstiden er den beste tiden å isfiske, allikevel ser vi bare to mennesker på hele reisen, og de farer forbi på snøscooter i hundre-og-pil-og-bue!
Få lokale virker til å benytte seg av dette paradiset i vintermånedene, det virker nesten underlig..
Mens to harr, abbor og gjedde henger etter gjellene i en bjørkekvist, gjør vi oss klar for siste natt. I morgen bærer det bort fra denne vika, hvor vi føler oss så hjemme, og ut en siste runde før vi farer tilbake igjen til resten av verden.
