PER-ARNE ANDERSEN
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
Hardhausen er en del av faget kroppsøving, og bestått eksamen påvirker gymkarakteren i retning tipp-topp-tommel-opp. På skolen henger et par gamle treski der tittelen «Hardhausene» er gravert inn. Rundt henger treplaketter med navnene til alle hardhausene. Her hedres dem som hedres bør, og osen av respekt siger langt utover flatbygdene i Sørum.
I tillegg til å være lærer på Melvold Ungdomskole, er Trond Vegard Andersen min storebror. Opp gjennom oppveksten kan jeg huske storebror som både sjefete og sær. Hans mest sære trekk var interessen for tog. Jeg kan huske vi som guttunger skulle bygge olabil. Jeg ville ha olabilen aerodynamisk med store bakhjul og dypt racerbilsete. Den skulle bygges for fart og spenning! Min drøm om supersporty olabil endte opp som et koselig lokomotiv. Bak dette ble det hektet fire vogner, og i hver vogn var det plass til to passasjerer på alder med oss selv. Trond Vegard utnevnte seg selv til både konduktør og togfører, og han var raus med å tilby både unge og gamle hyttenaboer plass ombord på toget. Selv fikk jeg den noe mindre glamorøse jobben med å være motor.
Det store spørsmålet var: Kunne det komme noe positivt ut av dette?
For snart 30 år siden ble Numedalsbanen nedlagt og enkelte av de gamle stasjonsbygningene ble lagt ut for salg. Mens vanlige nordmenn var ute og shoppet sko, vesker og andre ting man ikke trenger, fant Trond Vegard ut at det kunne være kjekt å kjøpe en nedlagt jernbanestasjon. Bare sånn i tilfelle man en gang i fremtiden skulle få bruk for den.
Og tro det eller ei… Stasjonsbygningen på nedlagte Kjerre jernbanestasjon kom til heder og verdighet igjen. Den ble reparert, malt, pusset, skrubbet og vasket. Det ble spikret køyesenger og i oppholdsrommet ble det montert seter og bord fra de gamle togsettene. Vips ble Kjerre til leirsted for elevene på Melvold Ungdomsskole. Prosjektet falt i smak hos både elever, foreldre og lærere, og til og med kommunen støttet velvillig opp. Idyllisk beliggende ved Numedalslågens bredd og med jernbanespor tvers gjennom terrassen, ble Kjerre en hit. Her kunne elevene bade, fiske, ro og padle, og ikke minst kunne man kjøre dresinsykler oppover dalen og gjennom bekmørke tuneller. Elevene merket fort at livet på en nedlagt jernbanestasjon kunne være hardere enn livet hjemme, og man merket at det kunne være gøy å utfordre seg selv med å gjøre harde og tøffe ting. Det ga et enormt kick dersom man klarte å gjennomføre noe man på forhånd hadde gruet seg til. Bading om sommeren ble derfor til bading om vinteren, og med isbadingen begynte prosjektet «Hardhausen» å ta form. For å gjøre prosjektet til noe mer enn bare et iskaldt stunt, ble graving av snøhule, overnatting i snøhule, 10 mil på sykkel og triatlon en del av pensum.
Sykling og triatlon foregår i hjemlige trakter rundt Melvold Ungdomsskole, men én gang i året reiser hardhausen-kandidatene til Dagalifjell for å grave snøhuler. Her har man funnet et passende sted på 1100 meters høyde, der smeltebekker fra Hardangervidda har laget et gjel i terrenget. På vestsiden av dette sørger snø og vind for at det bygges en stor snøfonn i løpet av vinteren. Et perfekt sted å lage snøgrotter for fremtidens hardhauser.
Hardhausen har etter hvert blitt et velorganisert prosjekt. I spissen står friluftsinteresserte lærere, og med på laget er frilufts- og lærerstudenter fra Høgskolen i Telemark. Hvert år har noen av studentene herfra sin praksisperiode på Melvold Ungdomsskole, og snøhuleprosjektet er en viktig del av praksisen. I vinter fikk jeg gleden av å være med da 22 frivillig påmeldte elever ved skolens avgangsklasse skulle ha snøhuleeksamen. Elevene fikk oppleve flere av friluftslivets sider. Alt fra påskesol til tungt snøfall og tåke. Snøhuleeksamen starter med at det etableres en teltcamp, slik at dersom ikke snøhulene blir overnattingsklare har man et krypinn i reserve. I følge lærerne sto årets hardhausen-kandidater overfor en ekstra stor utfordring fordi fonna var knallhard og delvis frosset til is. Men det ble lagt ned en imponerende innsats for å få alle snøhulene klare til innflytting. Det ble hakket og gravet til langt ut i mørke nattetimer og ingen av elevene var villige til å gi seg før snøhulene var ferdige. Først nærmere midnatt ebbet de siste lydene av hakking og graving ut, og stillheten kunne senke seg under den stjerneklare nattehimmelen.
Dagen etter våknet vi til 15 cm nysnø og i takt med det pudderlette drysset fra oven, ble det langsomt liv i snøhuleleieren. Der kom den ene huleboeren etter den andre til syne under kuldelåsen som fagmessig var bygget til hver av huleinngangene. På morgenmøtet delte alle elevene sine erfaringer, og selv om ikke alle var overbevist om at de kom til å bli fremtidige snøhuleboere, var alle enige i at opplevelsen hadde vært verdt strevet. Dagen ble avsluttet med topptur til Djupegrønuten. På denne turen fikk elevene føle på tåkenavigasjon, mens nedkjøringen viste at selv hardhauser fint kan utstå livets puddermyke sider.
Til nå er det utdannet mange hardhauser ved Melvold Ungdomsskole, og forhåpentligvis vil det utdannes mange flere i årene som kommer. Og mens vi venter på at neste kull ferdig utdannede hardhauser skal tre inn i samfunnsnyttige roller, passer det bra å følge oppfordringen fra elevene selv. Bruk påsken til å ta en tur ut av komfortsonen du også. Bad i isvann, bo i snøhule eller gjør noe annet du ikke har lyst til. Det smaker så utrolig godt!
