ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i et knippe utvalgte områder i Nord-Skandinavia der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår hvor hun sov i en hengekøye. Programmet vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka. Med seg på reisen har de hunden sin Tuva, ei 1,5 år gammel Pointertispe. Innimellom utfluktene er de tilbake i sivilisasjonen, og bidrar med rapporter fra sitt eventyrlige uteliv for oss. De har også en egen nettside, og du kan følge de to på Instagram: @elisetholine og @askagoy.
Dagene blir kortere, sola er i ferd med å ta et langt farvel med denne nordlige kroken av verden. Snart skal vi lukkes inne i en ny lang natt, før solstrålene igjen skal vitne om at lysere tider er på veg, en gang i hanuar. Det er noe trolsk over disse ukene inn mot mørketida. Opplevelsen av skiftende sesonger er så forsterket her oppe, vi kjenner overgangen på kroppen, kjenner oss små i det endeløse landskapet som snart skal dekkes av snø, mørke og kulde. Det er noe av det vi har sett mest frem til, mørketida. Den gjør noe med oss, drar oss nærmere hverandre, skaper gode rammer for å dyrke relasjoner, hobbyer, lidenskaper. Vi passerer over Tana bru, så er vi altså snart kommet frem.
Les også: Lever livet ute
En ny dag er allerede kommet godt i gang, vi står på dørstokken til et nytt eventyr, ti dager i Pasvikdalen. Sekken er pakket, kartet studert og vi har planen klar. Rundt oss reiser furutrærne seg, under oss er det enda bart, og lyngen er kledd i høstens farger.
Det blir en kort første dag. Vi har mye å se frem til denne kvelden, og slår derfor tidlig leir!
Elise er 26 år i dag, og skal feires slik vi liker det best, rundt bålet med rypemiddag, bursdagspresanger, søte desserter og fødselsdags-sang. Tuva og jeg er kanskje ikke førstevalget på kor-fronten, men vi lirer av oss noen høylytte vers og bevegelser for bursdagsbarnet før middagen er servert. Middagen nytes, pakkene åpnes, en fin kniv, godt ulltøy og koselige kort. Det blir en flott kveld rundt flammene fra bålet, vi nyter muligheten til å kunne ta med bursdager og hverdager ut i villmarka!
Så kryper vi alle tre i inn i soveposen under stjernehimmelen, forventningsfulle til dagene og eventyret som følger?Om natten reiser Tuva seg i soveposen og vekker oss. Vi reiser oss opp og ser ut i mørket. Der! Bak en stein kun 7-8 meter unna oss skimter vi en rødrev som nysgjerrig skuler mot oss ukjente skapninger. Vi får oss en opplevelse av de sjeldne, når reven kommer bort til restene av de to rypene vi hadde til middag. En fattig meter fra bena våre plukker reven opp en rypeskrott før den snur seg og glir fornøyd inn i natten. For en bursdagsgave fra naturen selv!
Når dagen gryr, kaffen er inntatt og sekkene er klare, starter vi vandringen gjennom furuskogen, under reinsgjerder og over bekkefar, på veg mot grensen til Finland. Målet for ruta er en «slow walk» gjennom skog og fjell, langs finskegrensa og i en fin bue tilbake til utgangspunktet, som denne gangen er «Spurven».
Vi skal blande noen netter under åpen himmel, med besøk til noen av ødekoiene i Pasvik. En ødekoie er ei åpen gamme eller hytte som turfolk kan benytte seg av en natt eller to.
«Allerede på veg til dagens stoppested, Haglklumpen (det høyeste punktet i området) kjenner vi at vi er veldig fornøyd med valget om å bryte opp fra Pajala, og dra hit.»
Allerede på veg til dagens stoppested, Haglklumpen (det høyeste punktet i området) kjenner vi at vi er veldig fornøyd med valget om å bryte opp fra Pajala, og dra hit. Sola gjør seg blodrød på veg ned i horisonten, vi tar noen pauser fra storsekken og jakter en kort stund uten at det fører noen ryper til jorden.
Villmarksfølelsen kommer. Roen, ensomheten vi sårt har savnet. Ingen hogstfelt å se, barestore sammenhengende områder å jakte på. Man kan ikke treffe blink hver gang, men nå har vi følelsen av å ha skutt en inner-tier!
I dagene som følger vandrer Elise Theoline, Tuva og jeg gjennom kontrastfylt landskap, i brytningen mellom barskogen, bjørkekratt og steinete terreng.
Med dag nummer fire, kommer også et mer sammenhengende dekke av snø. Den brer deg over landskapet i et tynt lag og blir liggende. Snøen gir spor etter rypa, og flere turer over tregrensa sikrer at det blir kjøtt til middag også på denne turen.
Vi besøker to åpne koier underveis, Nilsgamma og Lerkevannskoia.
Nilsgamma er en sjarmerende, uslipt perle, full av personlighet. Her er alt ferdig innvendig, mens prosessen utvendig nok har stoppet før kledningen kom opp. Et intimt lite sted med skikkelig villmarks-sjel, hvor to vandrere og en fuglehund finner ly, varme og stillhet mellom veggene.
Bildet er hentet fra godtur.no.
Lerkevannskoia ligger helt opp mot grensa til de tusen sjøers land, i åpent landskap med to små vann. Koia holder god standard og er godt brukt på nyåret og i sommermånedene. Lars Monsen og Foss har lagt igjen en hilsen fra 2006, artig å se gjennom mange års noteringer i hyttebøkene.
Vi veksler fra dag til dag. Den ene dagen går vi i høyden, til åpne landskap og rypeflokker langs reinsgjerdene som hindrer reinen å søke finsk statsborgerskap. Neste dag tar vi for oss av tyrived, bålkaffe, lukten av bartrær og vanskelige skudd etter skogsrypa.
Finnes det finere steder? Det gjør det helt sikkert. Men for oss, akkurat nå, er dette helt perfekt!
Elise Theoline unner seg også noen gode kvelder ved tegneblokka, og kreative timer med håndarbeid, slik det ofte blir mye av utover sen-høst og vinter. Vi «betaler» for oppholdet på Lerkevasskoia ved å dekorere vegg og hyttebok med fine tegninger.
I vårt hode skal brunbjørnen ha gått i hi nå, lenge etter lauvfallet. Men vi ser på vandringen vår langs vannet, «Store Spurven», at det ikke stemmer. Vi ser ferske spor av ulike dyr i snøen, i løpet av to dager. Noen ser helt blodferske ut, kanskje skuler Bamsefar på oss der han sitter noen steinkast unna?
Opplevelsene i Sør-Varanger er mange, kontrastene store og inntrykkene sterke. Vi kan ikke fatte at vi ikke har kommet før, der vi sitter i stillheten ved bålet som jager bort de stadig synkende gradene. Der går mot vinter, og vi ønsker den hjertelig velkommen!
De siste dagene av turen vår lettes av islagte bekkefar og myrer langs ruta. Lett dis dekker landskapet om morgenene, og det gir en trolsk stemning der vi går blant gule strå som stikker opp av isen.
Vi ser noe skogsfugl, utelukkende røy, men også spor etter en grov tiur som har slept vingene etter seg på en spasertur langs kanten av et islagt vann. Jo, her er godt med liv, tiden frem mot jul kan fort bli den fineste tiden så langt.
Pasvik har gitt oss mye av det vi søkte etter, de lange timene langs europavegen nord-østover. For vår lille familie skal dette være vårt hjem en stund, et snø og islagt hjem.
Håper klokka tikker sakte frem mot jul!
