ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka.
Med hvilepuls har jeg forlatt teltet og trekker helt opp i overkant av skoggrensen, som tegner en ujevn linje gjennom denne vidstrakte fjelldalen. Sola skal snart titte opp over de svenske fjellene i øst, en kjærkommen følgesvenn på kalde februardager. Jeg stanser. Lytter. Lar øynene gli over terrenget i langsomt tempo.
Så sitter de der, som ut av intet, fjellrypene. 2 voksne med kraftig beksvart nebb, og noen små sorte felt ispedd den lytefrie, hvite fjærdrakta. Tronende på en liten kul, en trygghetens festning mot rovviltet som stryker over fjellene. Halvveis i dokk, forsiktig nappende fra ei lita bjørk som har fått stammen knekt. Trekronen hviler mot snølaget som løfter verden en meter mot himmelen.
Et slikt løft opp til matfatet er en lykke for februar-kuldas bevingede skapninger. Skjøre i sin yndige fremtoning, og samtidig så hardføre der de finner livets rett blant forblåste busker og lyngrabber. Her under bjørka, på tilværelsens ytterste bredd, virker de tilfreds med sin eåndedrag, sin puls og sitt to-somme vennskap.
Sola har tittet opp over horisonten, dagene kjennes atter lange. Våren vil med tiden gi overflod til disse, som har levd sitt liv på nåde gjennom mørke måneder her nord.
En tiltagende vind av liv som vil leve, bringer snart mangfoldet bak stein og tuer, i glassklare vann og på himmelen, inn i neste runde av naturens evige, sirkelformede fremmarsj.
Ja, det stavner frem mot bedre dager, selv for disse små, som klorer seg fast til jorden under de meste karrige kår.
En fugl flyr ut fra kulen, en av de to. Den flyr lavt over landskapet, mot nærmeste flokk, nærmeste havn. Jeg har sett andre ryper der borte, og vet at den er på rett veg. Det kjennes på en måte godt.
Igjen ligger den andre, ensom i snøen. Ingen puls, ingen pust, livløs.
Den kunne blitt visket ut av sykdom, eller av en av de mange slukende stormene som herjer landet her oppe.
Det kunne vært reven, den store røde. Eller fjellreven, dens fåtallige lillebror, som snek seg inn bak nærmeste snøskavl.
Det kunne vært jaktfalken som stupte fra den veldige, arktiske himmelhvelvingen, og grep om den intetanende fjellrypa. Eller en stillfaren mår, som kom trykkende opp mellom bjørkestammene som en skygge.
Men det ble meg, mennesket, som rykket den opp og slukte livsgnisten dens, idet den sank sammen i en momentant død, omfavnet av haglsvermen.
«Det er gleden i jegerlivet, å få ta sin del. Sin plass. En aktiv deltager i det økologiske samspillet. Et rovdyr som evner å reflektere over rollen sin, og som søker å forvalte. Ikke bare å ta.»
Dette er brodden i jegerlivet, det vemodige i høstingen.
Å ta sin plass i næringskjeden, med bevissthet og overlegg, for så å erfare sin naturlige plass blant det skapte. Hele vegen forsøke å ikke være en som tar, men en som forvalter. En som lar den ene rypa fly, når den andre faller til jorden og blir med hjem. En som stopper opp og er takknemlig over å få være midt i manesjen når skaperverket byr opp til dans.
Det er gleden i jegerlivet, å få ta sin del. Sin plass. En aktiv deltager i det økologiske samspillet. Et rovdyr som evner å reflektere over rollen sin, og som søker å forvalte. Ikke bare å ta.
LES OGSÅ: Å finne et villmarkshjem
LES OGSÅ: En longtail møter marka
