ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka.
Ved enden av enhver god reise, blander mismod seg med takknemlighet. Når føttene tar de siste skrittene langs vegen, vaskes slitenhet bort av tilfredshet. Vi er nå på vårt siste lille eventyr, en ukes stille tilværelse i furuskogen. Det blir det siste stykket av noe som etterhvert nærmest arter seg som en pilgrimsferd til villmarkas egen katedral.
De to månedene i Pasvik-området har vært over all forventning. En velkommen gavepakke til enkle vandrere som oss. Tosomme uker mellom Barentshavets brenninger og nasjonalparkens islagte vann, avbrutt av møter med spennende mennesker som har dukkket opp langs ruten. Trolig kan ingen forlate skogene i Pasvik, uten å være brennmerket for all fremtid. Det er noe helt spesiellt, en mektig villmarksfølelse som gjennomsyrer hver ei krokete tyrirot. Vi kom langveisfra, og fant det vi søkte etter bak lyngkledd og snødekt landskap. På netthinnen danser Aurora, over isen hvor vi drar opp fersk fisk fra grunt vann, mens storfugl letter fra bartrær når Tuva stryker for nærme.
Nå er vi alle tre våkne, og nyter lyset som følger den gryende dagen. Vi har så langt hatt et skrint utbytte. Både fisk og fugl har uteblitt, har vi sitter med havregrøten, omtrent midt i dalen. Slik er ofte vinteren. Finner man ikke rett vann, kan det fort bli mangel på fisk. Og småviltet er i det lunefulle hjørnet nå i advent, som om den har lært et og annet av høstens jakt.
Hagla er stort sett byttet ut med rifla og helmentlede kuler. Sakte, sakte sniker en seg frem, mens øynene farer fre tre til tre, gren til gren, på jakt etter noe som stikker seg ut. En fugl, en hare, et jaktbart vilt som sikrer kjøtt i gryta. Siden det er siste reis før vi reiser sørover til jul, har vi unnet oss luksus. Sjokoladekake tilberedt i stekepanne, og pannekaker, er strålende mat, mens vi venter på at jaktlykken og Jesusbarnet skal gjøre sin entré.
Den siste dagen løfter søvning på øyelokket. Rundt oss kommer verden sakte til syne. Først omriss av skog og elveleiet, så konturene av bartrær og steiner. Med morrakaffen innabords snører jeg skiskoene, fester skiene og hilser ned på Fritjof Nansen som er avbildet på skiene. Det er stort sett mildt om dagen, og ny snø har lagt seg over den gamle. Det gjør alt så stille, og hjelper en årvåken jeger å lytte til skogens små og store lyder. I flere dager har vi valset rundt, uten å se noe som helst, begredelig! Skal Pasvik-jakta ende sånn?
«Der! I ei lita furu ser jeg omrisset av noe fjærkledd.»
På veg opp den første bakken, mot et lovende høydedrag, tar jeg meg god tid til å studere trærne. Der! I ei lita furu ser jeg omrisset av noe fjærkledd. Jeg holder pusten, rygger to fattige skritt og setter meg på kne. Med stødige hender og blikket festet der fremme, finner frem rifla, åpner linsebeskytteren på kikkertsiktet og tar furua i nærmere øyensyn. Jammen, der sitter det fugl. Rolig presses tommelen mot sikringen, før pekefinger berører avtrekker. Et sakte press, skuddet går. Ei helmantla kule i kaliber 30-06 farer gjennom lufta, mot fuglen. Alt lykkes, den vingekledde skapningen slår dobbel salto idet den faller fra greina mot bakken. Jeg avsikrer og legger rifla på ryggen før jeg går rolig de 60 metrene til treet.
LES OGSÅ: Test av 15 fjellskisko
Smilet kommer i det jeg ser en vakker orrhane ligge i snøen, med skinnende blåskjær i halsen, mot en ellers svart og hvit fjærdrakt. Min første fugl i topp, første rifle og første orrhane som er skutt i skogen. Vellykket på alle måter, 10 minutter inn i turens siste dag. For en lykkefølelse, ekte jegerlykke! En berusende følelse i morgentimene. Holder fuglen etter halsen, mellom peke og langefinger, forsiktig. Så labber jeg ned bakken igjen og viser fangsten til Elise Theoline. Jeg fortsetter jaktturen en stund til, men ingenting viser seg, skogen virker atter stille, som om den selv er nær ved å sovne inn. Skituppene vender snart tilbake til utgangspunktet, så får man heller nyte synet av en velvoksen orrhane i skumringen.
Med orrhanen i sekken, pulken pakket og magen mettet, glir Elise Theoline, Tuva og jeg gjennom desemberkvelden. Det blir en lang og slitsom tur, med klabbeføre og tunge tak i bakkene. Fire fugler braker ut fra veikanten, på hvert sitt sted. Det går ilninger opp og ned ryggsøylen idet storfuglvinger braker mot snø og grener. Som siluett mot en svakt opplyst himmel, ser vi mørke, fjærkledde bylter flakse avgårde, trygge i det tiltagende mørket. Omsider kommer vi ned til elva, det over for denne gang. Farvel Øst-Finmark, vi sees igjen, heller før enn siden!
LES OGSÅ: Stein P. Aasheims ukjente forgjengere
