EVENTYRER-FINALIST: Martin Skaar Olslund

– For tida har jeg en del klatrebaserte jobber gående, klatreveggbygging og industriklatring. I høst har det blitt mest helgeeventyr, men i november kjører jeg sørover mot Spania for sportsklatring.

Fortell litt om klatreruta Stormpillaren!
– Stormpillaren var en teknisk rute, klatret av to britiske klatrere i 2003. Teknisk klatring betyr at man aktivt bruker utstyret til hjelp for å komme seg opp, og ruta var den siste av rutene på fjellformasjonen Storpillaren som ennå ikke var friklatret (der tauet utelukkende fungerer som sikring ved fall). Ruta er 800 meter, fordelt på 20 taulengder. Den byr på tidvis vertikal og overhengende klatring på fast granitt. 

Hvor lenge har du drømt om å gå denne?
– Jeg var i Lofoten i 2015 og etablerte to nye friruter på samme fjellformasjon. Eneste gjenstående rute som enda ikke var klatret i fri var dermed Stormpillaren. Da jeg hadde ei uke fri denne sommeren så jeg ikke annen utvei enn å prøve. 

Hvordan var det å jobbe med ruta?
– Jeg klarte å overtale to svenske venner av meg, Erik Grandelius og Aleksej Jaruta, til å bli med på et forsøk på ruta. Vi kom ikke mer enn noen taulengder før Erik ble dårlig av diare, og måtte avbryte, så bare Aleksej og meg kunne forsette opp den bratte delen av ruta. Vi klatra ruta til topps på tjue timer, men klarte ikke å friklatre de vanskeligste taulengdene. Bare noen få dager var igjen av Lofoten-oppholdet mitt, men været var stadig strålende og jeg øynet en siste sjanse for å klatre ruta i god stil, i fri. Jeg avtalte med kameraten min Håkon Wegge å klatre på lørdag, men visste at eneste mulighet for å kunne klare å klatre ruta var å få øve inn flyttet på den vanskeligste taulengden. Torsdag kveld klatret jeg sammen med min trofaste taulagspartner, Grigrien (en innretning som muliggjør klatring med tau alene). Vi klatret syv taulengder av naborruta Storpillaren, grad syv, før jeg la meg til å sove på ei hylle i midnattsola som akkurat traff veggen. Etter en søvnløs time liggende på tauene mine, rappellerte jeg inn i ruta Stormpillaren, hvor jeg brukte tre timer på å sjekke ut det jeg visste ville bli den vanskeligste taulengden å friklatre. Jeg hang på stramt tau, øvde på alle bevegelsene og sjekket ut sikringsplasseringer. Tidlig på morgenen rappellerte jeg de drøyt 400 meterne ned til bakken. 

Hva tenkte du da du endelig klarte den?
– Dagen etter starter Håkon og jeg klatringa klokka 14.30. Vi beveger oss raskt og effektivt opp de innledende taulengdene, da det er meldt nedbør klokken elleve den kvelden. Vi klatrer hundrevis av meter på få timer og Håkon følger stødig i fri. Vi befinner oss under crux-taulengden (det vanskeligste partiet). Vi vet begge at det er nå eller aldri og det blir bare tid til ett eneste forsøk. Jeg klipper sikringene i rett rekkefølge på selen og samler sammen de kreftene jeg har igjen etter de siste døgns strabaser. Jeg gir alt og klarer med nød og neppe å ta meg gjennom den 40 meter lange overhengende taulengden. Håkon kommer glisende etter på stramt topptau, men på himmelen har mørke skyer begynt å samle seg opp, og vi forstår at vi må klatre det vi kan for å nå toppen. Ved midnatt topper vi ut ruta etter å ha friklatret alle taulengdene. Det har akkurat begynt å regne, og vi er utrolig glade for å ha klart det.

Hva er neste prosjekt?
– Sportsklatretur til Spania. Jeg kjører fra Norge i begynnelsen av november. Håper på en stabil norsk isklatresesong senere i vinter.

Hvor startet klatreinteressen din?
– Friluftsinteressen min startet allerede som liten, med utallige fjellturer med familien. Helgeturer til hytta og lengre gåturer i Jotunheimen og Rondane om sommeren. Med ikke-klatrende foreldre, fikk jeg selv utforske hva klatringen innebar da jeg som tolvåring ble introdusert til tauklatring på den lokale innendørsveggen. Senere tok jeg det jeg hadde lært med til fjellet og større vegger ute. Hele tiden var det følelsen av å være på eventyr som inspirerte meg til å utforske nye sider ved klatringen.

Hva motiverer deg til å klatre?
– Jeg blir motivert av storslagne ruter, ruter som krever at man presser kroppen til det ytterste. Følelsen av å kontrollere frykt, følelse av å være på eventyr, at man ikke vet hva som kommer. Og selvsagt alle de bra menneskene jeg deler tauet med.

Hva er ditt beste klatreminne?
– Da jeg klatra ruta Skjoldet grad 8 på Kjerag som syttenåring, sammen med Anders Klarström. Med sine drøye 1000 meter var dette min første storveggsrute, og jeg forsto at det var mulig å kombinere hard friklatring med klatring i store vegger. Dette åpnet et hav av nye muligheter.

Hva gjør du når du ikke er på tur?
– For det meste jobb og andre former for klatring.

Hva er en eventyrer for deg?
– En eventyrer er en som gir alt, selv om han ikke er sikra suksess.

Hva vil det bety å bli kåret til årets eventyrer?
– Først og fremst er det veldig hyggelig å bli nominert. Skulle jeg bli årets eventyrer håper jeg det kan inspirere flere til å legge ut på eventyr.