Eventyrer-finalist: Henriette Bjørge

– Nå for tiden bor jeg i Islamabad, Pakistan og jobber med innovasjon og kommunikasjon for FN, med påvirkningsarbeid for få ned den skyhøye statistikken om vold mot kvinner som finnes her. Jeg begynte akkurat på mitt tredje år i Pakistan. Så snart jeg har litt fri prøver jeg å reise til Gilgit-Baltistan-regionen i nord for å stå på ski eller dra på fjelltur. Naturen er fantastisk, man finner noen av de høyeste fjellene i verden der, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at naturen er nesten på høyde med Sunnmøre.  

Fortell litt om skiskole-prosjektet!
– Kort fortalt ble Bamiyan Ski Club opprettet i 2011 av en sveitsisk journalist, Christoph Zuercher, som introduserte ideen om skikjøring i området midt i Afghanistan. Han returnerte med en ladning ski året etter og dro igang skiløpet The Afghan Ski Challenge, uten den helt store forståelsen fra lokalbefolkningen. Jeg reiste ned første gang i 2013 for å være ski-instruktør for en gjeng lokale gutter frem mot dette årlige skiløpet, men jeg hadde samtidig et håp om å inkludere afghanske jenter på ski, og gi de den samme treningen som guttene hadde tilgang til. Etter å ha luftet ideen og fått de rette tilllatelsene dro jeg igang skitrening for jenter i Bamiyan Ski Club. Det har ikke gått på skinner, og vi har møtte mange utfordringer underveis i starten, men i år var det femte året på rad at skiskole og skiløp for jenter ble arrangert. Jentene som er med har blitt rollemodeller for andre jenter i lokalsamfunnet, og stadig nye jenter kommer til hvert år for å bli med.  

Hvordan kom du i gang med dette?
– Jeg la merke til de fantastiske fjellene i området da jeg reiste til Kabul for første gang i 2009 i forbindelse med jobb. Jeg satt ved flyvinduet og drømte meg vekk om at det hadde vært fantastisk å stå på ski i disse fjellene, samt lære andre å stå på ski der nede. Det skulle ta noen år før jeg ved en tilfeldighet ble satt i kontakt med en skiglad brite som jobbet i Afghanistan og var involvert i The Bamiyan Ski Club. Han spurte om jeg kunne komme ned og bidra som frivillig skiinstruktør, og siden dette var noe jeg hadde drømt om lenge, følte jeg det var en sjanse jeg måtte gripe med begge hender. Planen min om å trene jenter holdt jeg for meg selv før jeg var der nede og kunne undersøke om det var mulig å få til. 

Hvordan gjør du det i praksis? 
– Første gang var jeg der to måneder i strekk og jobbet omtrent hver dag fra soloppgang til solnedgang. De neste tre vintrene har jeg kombinert oppholdet med fulltidsjobb enten i Norge eller utenlands, så jeg har spart opp ferie og ellers hatt fleksible sjefer som har skjønt hvor viktig dette prosjektet har vært for meg, så de har gitt meg litt slingrinsmonn for å få det til å gå opp med jobb.  

Hvordan opplever du å jobbe med dette prosjektet?
– Mest av alt er det utrolig givende! Både på grunn av gleden av å ha sett utviklingen omtrent fra starten av, og få oppleve den positiviteten det har skapt blant mange ungdommer i området. Det at de gleder seg til vinter og deler masse bilder, videoer og kommentarer på sosiale medier om skikjøring og sport er kult å se. Jeg blir også veldig glad av å se hvordan enkelte av jentene i Bamiyan har kommet frem fra skyggen og har blitt med på ski og sykkellandslag, og får nå konkurrere utenlands for Afghanistan. Samtidig har to av guttene mottatt skitrening tre år på rad i St.Moritz, og sponset av Volkl satser de nå alt på å få delta i det kommende vinter-OL i Sør-Korea. Dette er med å gi fremtidshåp for andre i lokalområdet, og skaper stor stolthet i Afghanistan. 

Hvor startet friluftsinteressen din?
– Friluftsinteressen min startet tidlig blant fjorder og fjell. Men jeg har nok mest faren min å takke for den, ettersom han brukte å melde meg på både langrennsløp og orienteringsløp i øst og vest. Når helgen kom ropte han til meg og søskenene mine: Opp og stå, nå er det løp! Så da var det bare å hoppe i enten skisko eller joggesko. Jeg er forøvrig meget priviligert som vokste opp på en øy på Sunnmøre omgitt av fantastisk natur. 

Hva motiverer deg til å dra på tur?
– Jeg har en innebygd utferdstrang, så motivasjonen til å dra på tur kommer ofte av seg selv. Samtidig, lengselen etter frisk luft, havluft, fjelluft og muligheten til å logge av i en travel hverdag melder seg ofte nå som jeg bor utenlands og kontorutsikten er sandsekker og piggtråd-gjerder. Har det aldri så gøy som når jeg er på tur med venner, så det i seg selv er en stor motivasjon til å planlegge turer både innenlands og utenlands.  

Hva er ditt beste turminne?
– Beste turminne er Lemosho route til Kilimanjaro i 2008 med foreldrene mine og lillesøster. Jeg har aldri vært så stolt av meg selv som jeg var da jeg stod på Stella point med dundrende hodepine og forfrosne bein. En fantastisk tur jeg anbefaler til alle!  

Hva gjør du når du ikke er på tur?
– Planlegger neste tur!  

Hva er en eventyrer for deg?
– En eventyrer for meg er en åpen og nysgjerrig person med en sterk lidenskap og gjennomføringsevne, og er en som ser muligheter der andre ser begrensninger. 

Hva vil det bety å bli kåret til årets eventyrer?
– Det vil først og fremst være en stor motivasjon for meg til å fortsette å spre skiglede i både Afghanistan og Pakistan! Det har ikke alltid vært like lett å stå i det, så det å bli nominert til denne prisen og vite at noen setter pris på det arbeidet jeg gjør, oppleves som en stor annerkjennelse og ære i seg selv. Samtidig ville det å bli kåret til noe slikt være en sort på hvitt bekreftelse på at jeg ikke er så crazy som venner og familie til tider har tenkt at jeg har vært!