Eventyrer-finalist: fra Bøler til Beijing

Hvordan kom dere på å sykle til Beijing?
Jostein: – Vi var nok begge på litt samme sted, hvor vi hadde jobbet hardt på skolen det forrige året og trengte å koble av med noe helt annet før vi gikk videre med ting. I utgangspunktet var det Truls som hadde tanken først, etter at han hadde fullført masteren sin i elkraft og ikke følte seg helt klar for å kaste seg ut i arbeid.

Truls: – Ekspedisjoner har alltid fascinert meg, men jeg kunne aldri se for meg at jeg selv noen gang skulle dra på en. Etter at jeg var ferdig å studere i fjor ønsket jeg å finne på noe annerledes enn å gå rett i jobb. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke kunne finne på noe originalt og spennende, og kom ikke opp med noen gode svar før jeg luftet tanken under en fotballøkt i Oslo. Jostein hadde nettopp kommet hjem fra et intenst studieår i Taiwan og falt umiddelbart for ideen om å legge ut på eventyr. Før dagen var omme var det bestemt at masteren i Kina-studier kunne vente et halvår og at vi skulle sykle. Helst veldig langt. Verden er full av plasser å utforske og med sykkelen som farkost sto vi fritt til å tråkle oss gjennom en hel masse plasser vi ikke ante noe om på forhånd. Valget av Beijing som endestasjon var egentlig en gradvis prosess, men det ble en symbolsk ting å krysse kontinentet for å ende opp der hvor Jostein hadde bodd et par år tidligere og det ga en ekstra dimensjon å se den gradvise forandringen hele veien fra Oslo til det eksotiske Østen. Det var heller ikke noen bakdel å kunne dra nytte av Josteins kinesiskkunnskaper på en tredjedel av turen som åpnet mange dører for oss til nye opplevelser og bekjentskaper!

Fortell litt om livet deres nå for tiden, hva driver dere med?
– Vi klarte heldigvis å karre oss i mål i tide til å få litt sommerferie her hjemme og finne rytmen før hverdagen slo inn for fullt igjen. Det har definitivt vært et behov for å roe helt ned og gi seg selv tid til å lande igjen etter turen. Etter å ha vært på flyttefot i nesten et halvt år ble det fantastisk mye nye inntrykk og det gikk i ett fra dag 1. Truls er for tiden på jobbjakt men benytter friheten det gir til å være mye ute og gjenoppta gamle og nye hobbyer. I løpet av turen ble orienteringens forføringsevne ofte trukket fram og mye av tiden går med til å jakte poster i skogen.
På tross av at det har dukket opp nytt klatresenter i vårt nabolag på Skullerud så har Jostein fulgt planen og satt i gang med studiene på Blindern igjen. Det store dilemmaet nå består i å luke vekk alle inntrykkene og velge hvilken inspirasjon fra turen som skal bli ledende for masterskrivingen.

Fortell litt om turen!
– Vi føler vi har vært gjennom alt vi kunne forestille oss på forhånd og mye mer til, så det vanskeligste med å komme hjem har egentlig vært å svare på alle spørsmålene om hvordan det har vært. Nesten hver eneste dag på tur har inneholdt et virvar av sinnsstemninger, fra fortvilelse over motvindens endeløse krefter, piggdekkenes overtrufne friksjon også på asfalt, og ørkenens tilsynelatende uendelighet til ren eufori over folks utømmelige gjestfrihet, den ubegrensede friheten og vellykkede visumsøknader. Det har rett og slett vært en konstant berg og dalbane hvor hver eneste dag har hatt sin historie med start, midtdel og slutt.
Kort oppsummert kan vi bare si at det har vært fantastisk. Vi har tråkket oss gjennom 16 land, og har nesten bare gode opplevelser fra turen. Dog har det til tider vært fryktelig slitsomt, og vi føler vi virkelig har måttet jobbe hardt for å nå målet vårt. Det gjør det så mye mer tilfredsstillende, og følelsen vi hadde da vi rullet inn på den Himmelske Freds Plass i Beijing kan ikke beskrives! En av utfordringene vi hadde som er lett å glemme er visumene som måtte på plass. Vi trengte visum til totalt fem land, men hadde bare ett da vi startet fra Oslo. Vi hadde en vanvittig ambisiøs plan om hvor og hvordan vi skulle skaffe de resterende i løpet av turen. På mange måter var dette det største usikkerhetsmomentet med turen. Hvis det gikk i orden skulle vi pokker ta klare å sykle hele veien! At det ordnet seg til slutt kan vi nesten ikke tro. Det var en kombinasjon av masse ståpåvilje, smartness og en del flaks som gjorde at vi lyktes med å anskaffe visumene.

Hva var høydepunktet?
– Det har vært så mange at det blir umulig å si nøyaktig når vi smilte bredest, men bare det å legge ut fra Oslo og la det synke inn at vi faktisk var på vei til å gjennomføre prosjektet vårt var utrolig stort. Det var nok mange av våre venner som lenge hadde trodd at det bare var drømmende snakk fra vår side, men vi mente alvor fra start, og da gjør det utrolig godt å kunne legge i vei og sette handling bak ordene. I løpet av turen var gjestfriheten det største. Mediebildet har i lang tid vært en trist affære, og vi synes det er altfor langt mellom gladsakene. Det var derfor utrolig å møte så mange fantastiske mennesker som vi gjorde og se at sola stadig skinner bak nyhetskanalenes svartmaling av tingenes tilstand. I løpet av våre 158 dager på tur har vi ikke møtt på en eneste person som ville oss vondt, og har blitt hjulpet videre av de lokale hvor enn vi har vært.

Vi har blitt bedt på så mange middager, lunsjer og tebesøk at det føles urettferdig å skulle trekke frem bare en hendelse. Likevel er det én som har brent seg ekstra godt fast i minnet. Vi hadde syklet en god dagsetappe på godt over 100 km og sto og så oss om etter en plass å fylle vann i utkanten av byen Zanjan i Iran da Saeed kom bort og lurte på om han kunne hjelpe. Med sementflekker på klærne og kraftige arbeidsnever så han ikke ut som en høyt skolert mann, og i Iran hvor det allerede er sjelden å finne folk som snakker godt engelsk stusset vi over hvor godt samtalen fløt. Etter at vi hadde fylt flaskene lurte han på om vi ville bli med hjem til han og hans mor på middag, og sove der om vi ønsket, noe vi åpenbart ikke kunne takke nei til. Hjemme hos han vartet moren opp med fantastisk persisk mat, med linsesuppe, kylling og brød som ble nytt i selskap av Saeeds bror som var invitert for anledningen. Verken moren eller broren snakket noe engelsk, da det ikke var vanlig å lære det på skolen. Saeed hadde derimot ønsket så sterkt å komme i kontakt med nye mennesker at han tok saken i egne hender og kjøpte seg lærebøker og satte i gang. Etter tre år med selvstendig jobbing kunne han nå fint holde en samtale, og var derfor i stand til å by oss på litt ekte iransk gjestfrihet. Dette satte prikken over i-en på inntrykket vårt av Iran hvor vi følte at hver dør sto åpen for oss, og det var vanskeligere å unngå hjelp enn å få det. Et fantastisk folk!

Hva var det verste med turen?
– Her er det nok to hendelser som får plass på toppen av lista. Vi var såpass heldige at på tross av at vi spiste den samme maten hver dag, så tok vi tur på å være matforgiftet. Truls husker det nok aller best da han knapt kunne stå på beina, men likevel måtte klare dagens etappe til Mashhad i Iran for å rekke å søke visum til Turkmenistan. Med medvind i ryggen sto han bragden gjennom, men det var ikke tvil om at det kostet. Jostein fikk sin runde i ørkenen etter vi hadde entret Kina, og slet med å holde de kroppslige funksjonene i sjakk da verken vann eller føde fant seg til rette i magen. Det bød på ytterst ubehagelig sykling og en natt spekket med forskjellige feberfantasier med rennende vann i hovedrollen. Vi håper å aldri måtte møte på slik tørste igjen.

Frister det med gjentagelse av turen?
– Det har vært en intens opplevelse, og det tar tid å bearbeide alle inntrykkene og minnene, så akkurat nå er kvoten rimelig fyllt opp. Men det er noe eget ved å være på en sånn tur med ett klart mål for øyet, hvor alt som skjer i løpet av en dag virker å peke i samme retning. På tross av at utfordringene står i kø finner man løsninger på det meste, og det gir en enorm mestringsfølelse og hele tiden klare å bevege seg ett steg videre mot målet. Så selv om det er et ekstremt liv, så føles det også som et enkelt liv. Vel hjemme igjen slår det oss stadig hvor sunt det er å strippe livet ned til det helt basale for å få nytt perspektiv egen hverdag, og se hvor man egentlig har prioriteringene sine.

Jostein: – Etter en stund føles nok skolebenken minst like hard som sykkelsetet igjen, og man begynner å drømme seg ut igjen. For meg handler det mye om å røske litt tak i seg selv, og ikke la rutinene ta overhånd. Da blir plutselig dagene til år, og man glemmer hva man selv er i stand til om man bare lytter til drømmene sine. Men om det blir på sykkel, ski eller på annet vis neste gang er ikke så viktig, turen er målet.

Hva var motivasjonen til å dra på turen?
Jostein: – Vi hadde begge lyst til å få til et stort turprosjekt, men som to stabeiser så ville vi gjøre det på vår måte, og friheten ved prosjektet var viktig. Det var derfor stor motivasjon knyttet til å planlegge og utføre ekspedisjonen på egenhånd og det ga stor mestringsfølelse å se hvor vellykket det hele ble til slutt.  

Truls: – Vi snakket mye sammen før turen om hvilke forventninger som stilles til en i dagens samfunn, at det er så lett å følge mengden og glemme å gjøre ting man har lyst til langt inne, men kanskje ikke tør å innrømme for seg selv og hvert fall ikke for andre. Vi ønsket å bryte ut av dette mønsteret og vise for oss selv at vi tør å følge drømmene våre når sjansen byr seg.

Hva gjør dere når dere ikke er på tur?
– Livet har en tendens til å bølge frem og tilbake i forskjellige perioder hvor det varierer hva som er viktigst for en. Lange turer er med på å forsterke dette, men som sagt, så gjør det også at det blir lettere å se hva man savner i livet hjemme. Å sitte på sykkelen hele dagen i 5 måneder gir en tid til å tenke, og da handler det mye om hva man gleder seg til når man kommer hjem igjen. Så selv om livet nå handler mye om skole og arbeid igjen, så kjenner man også et sterkere behov for å møte gode venner og dyrke gamle hobbyer igjen. Kort fortalt så har nok kvalitetstid med venner og familie kommet enda høyere på prioriteringslista enn tidligere.
Artikkelen fortsetter under annonsen!

Hva er en eventyrer for dere?
– Eventyret krever hovedsakelig to veldig viktige egenskaper, som ofte står i sterk kontrast til hverandre. Man må for det første være uredd og modig nok til å si til seg selv hva man vil få til, for så å faktisk sette prosjektet ut i livet. Dette er kanskje den egenskapen de fleste vil gjenkjenne i en eventyrer, men sannsynligvis minst like viktig for at det hele skal komme i land som en suksess er at man evner å være ydmyk. Man må klare å se vanskelighetene ved planen man har lagt, og gjenkjenne egne svakheter som kan skape utfordringer for så å ta høyde for dette gjennom hele utføringen. Disse to egenskapene kombinert med en ustoppelig nysgjerrighet og lyst til å utforske vil veldig ofte ende opp med å skape en eventyrer.

Hva vil det bety å bli kåret til årets eventyrer?
– Det føles surrealistisk bare å ha blitt nominert, og vi er superstolte over å ha blitt valgt videre til finalen. Fram til målgang er lange turer som denne i stor grad egosentriske prosjekter og det har definitivt vært en personlig misjon for vår del. Men det har vært utrolig stas for oss å se hvor mange som har brydd seg og vist interesse underveis, og det inspirerer til å dele opplevelsene nå som vi er hjemme. Det er nå vi har muligheten til å utvide vårt prosjekt og la det komme andre til gode med tips, triks og inspirasjon til å følge egne drømmer. Det ville derfor vært en utrolig stor ære for oss å få en sånn pris, og sett at det finnes så stor interesse for det vi driver med, og vil definitivt være et springbrett for å fortsette å spre turglede.

Truls: – Ikke minst er det fantastisk gøy å få muligheten til å fortelle historier fra den virkelige verden, og vise at verden fortsatt er full av gladsaker. Det synes vi har vært en enorm opptur fra start til slutt!