Jeg er far til tre små barn. Nærmer meg 40. Er i god form og gift med ei enda bedre kone. Bor i verdens vakreste, rikeste og fredeligste land. Så hva mer kan jeg be om?
DET ER DEN DRAUMEN. Andre karer i min alder savner å henge ute med gutta, dra på fuktige storbyturer og ukelange skiferier, kan hende drømmer noen av dem om singellivet.
Jeg savner friluftslivet. Så dypt og inderlig at jeg har gjort bygdedikter Tor Jonssons livsvisdom til min:
«Det er vondt å vere bymann for den som er født til noko betre».
20 år inn i mitt urbane eksil og sju år inn i småbarnstilværelsen er smertegrensen nådd: Jeg vil ut. Og jeg vil ha familien med meg.
BYGDA 2.0
Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. Framover I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Les intervju med Sigurd.
DE HARDE FAKTA. Vi fikk ikke det første barnet vårt fordi det er så givende å stange i kø til skole, barnehage og jobb.
Vi fikk ikke det andre barnet fordi det er så stas å spurte mellom innkjøp, middagslaging, fritidsaktiviteter og hundre bursdager i året.
Vi fikk ikke tredjemann fordi det føles riktig å spenne småtassene fast i baksetet og kjøre time etter time for å stabbe noen meter i frisk fjelluft.
Tvert i mot: Vi stiftet familie fordi barn gjør livet rikere, artigere og mer eventyrlig. Når overskuddet er der. Kombinert med friluftsliv – tilværelsens krydder – tilsier det tidenes vinn-vinn-situasjon. Fasiten er en ganske annen: Friluftsliv i småbarnsårene er ekstremsport i krabbegir. Rangling uten tinder. Sjumilsstøvler byttet inn i sjuseter. Ammetåke selv når sola skinner. Bor du i tillegg i en by uten fjell i horisonten er løpet kjørt: Pakke på torsdag, stange i kø fredag, krampaktig tur på lørdag, vaske ut og stange i kø søndag, pakke ut mandag. Og så er snart pakketorsdagen der igjen.
«20 år inn i mitt urbane eksil og sju år inn i småbarnstilværelsen er smertegrensen nådd: Jeg vil ut. Og jeg vil ha familien med meg.»
Er det rart man plages av en nagende sult – etter det enkle friluftsliv?
FAMILIEFJELLVETTREGLENE. Interessert i å lytte til erfarne fjellfolk? Her er mine fem fjellvettregler for deg som deler bostedsadresse med kortbeint turfølge langt unna tregrensa:
1) Småbarn blir ikke slitne av å gå på tur – men av bilturen dit fjellturen begynner.
2) Småbarn trenger ikke rosiner for å gå – de trenger iPad for å bli passivisert i baksetet.
3) Småbarn vet ikke sitt eget beste – det er eneste grunn til at de aksepterer å bli spent fast i en bil i timevis for noen kilometers skitur.
4) Småbarn kjenner ikke til klimaendringene – men aner galskapen det er å kjøre flere timer i bil enn fotturen varer.
5) Småbarn glemmer raskt fjellturen – så gjør dem en tjeneste og gå heller bort i parken.
Så hva gjør en stakkars trebarnsfar når sulten etter storslåtte fjell, god gammeldags vinter og eventyrlig natur krasjlander i byens betong? Setter hensynet til ungene først – og møter umiddelbart seg selv i døra.
BYGDEBARNDOM. Har man selv fått oppleve oppvekst på bygda og unner ungene sine det beste av det beste, kommer byen sørgelig til kort. Dette er ikke klisjeer, det er bygderealisme fra en innsider i eksil: Tenk å få være en del av natur som er uendelig mye større enn deg. Få delta i et samfunn som er så lite at alle har verdi. Få tid og arenaer til å finne deg selv og egne verdier framfor å måles i likes og delinger. Få oppdage hvor spennende livet er isteden for å erstatte leiken med grafikk på flate skjermer. Tenk å få leve det enkle friluftslivet.
BEKKEN. En gang hvert år – alltid første uka i oktober – venter jeg til høstmørkets frembrudd. Låser meg lydløst ut og sniker meg skvetten gjennom det skremmende velfriserte villastrøket. Iført mørke klær haster jeg de få meterne ned til Stavangers mest populære rekreasjonsområde. Mitt mål er bekken. En stusselig stripe regnvann piplende ut i byvannet. Et siste angstfylt blikk mot den populære turstien, og lommelykta tennes. Der! Der! Og der! Tett som kubber i en vedstabel står et titalls perplekse ørreter. Opp av det stusselige vannsilderet vaier overdimensjonerte ryggfinner. Som i en rus tråler jeg opp og ned langs bekken, oppdager den ene ruggen penere enn den andre. Ærbødig kneler jeg i stupmørket, senker begge nevene i silderet og låser dem forsiktig rundt en perfekt dreid buk. Årets utvalgte løftes forsiktig ut av gytebekken, en kilo prikkete dynamitt beundres i noen trolske sekunder før den settes tilbake for å fullbyrde gytingen. Å, som jeg lever disse sekundene! Fullblods friluftsliv rett utenfor dørstokken! Halvt svimeslått av fiskelykke tar jeg mentalt jerngrep i egen nakke og sleper meg tilbake til virkeligheten. Ett år til neste gang. Hvis da ikke…
NOK SNAKK. Vi lever antageligvis bare én gang, og i en verden og hverdag som synes på nippet til å spinne ut av kontroll byr friluftslivet på uvurderlig bremsevæske, boost og balanse for små og store. Så: Hvis fjellet ikke kommer til deg, får du ta et magadrag og løse lignelsen motsatt vei. Flytte til fjellet.
Så det gjorde vi. Når du leser dette er vi på plass ved foten av Jotunheimen, i bakkebygrenda Vågå som viser seg å være full av ute-barn, med badebekk gjennom tunet, beitedyr over gjerdet, utsikt til syv blåner og fire latterlig perfekte årstider, eventyrlige nærturmuligheter og et hverdagsliv så kompakt og gjeldfritt at tidsklemma bare er nødt til å slippe taket. Dessuten trenger vi ikke lenger bruke ukekveldene på å pakke for å reise vekk i helgene – vi våkner jo hver dag i natur i den ypperste Norges-toppen.
For all del: Alt er selvfølgelig ikke enkelt på bygda heller, men tro oss: Friluftslivet med små barn er det. Velkommen etter!
Vi lever antageligvis bare én gang, og i en verden og hverdag som synes på nippet til å spinne ut av kontroll byr friluftslivet på uvurderlig bremsevæske, boost og balanse for små og store.
LES OGSÅ: Kan du disse værtegnene?
