ET LIV UTE
Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i utvalgte områder i Nord-Skandinavia, der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka.
Omgitt av grove furutrær, lave skogkledde åser og islagte vann. Innerst i Pasvik, noen rolige stavtak fra de tusen sjøers land, ligger en bortgjemt og laftet perle.
To høyt ragende, gråtørka trær, står som en bladløs dørkarm ved inngangen. Nordlyset stryker over mønet, og skaper konturer mot nattehimmelen.
LES OGSÅ: Møt våre nye turkamerater
Grove tømmerstokker fra tidligere tider, er med kyndige hender foredlet til et fredfullt skjulested. Tettet med tørket mose, støttet opp av gråstein, skaper stokkene en ramme omkring noen små kvadratmeter. Ikke er de mange, og ikke er det høyt under taket, men nok til at en sliten stakkar kan rette ryggen og strekke seg mot de omfangsrike dragerne. Langs veggene står et grovt høvlet bord, og to hjemmesnekra senger dekket av reinskinn. Med jevne mellomrom prydes bordet av en full bålkjele med skåldende varm kaffe.
Et enslig rutete vindu danner et halvåpent, søvnig øye mot vannet i øst. Fra gamle spikre på den sørvendte kortveggen, henger svartkjelen, en kvart flaske rødsprit og to slitne fiskekroker. I hjørnet mot sørvest, troner en velbrukt liten vedovn, krypinnets livgivende hjerte på bitende kalde vinterdager.
Et slapt spinnerkast unna, står stedets ærverdige utedo, værbitt og trekkfullt. Her kan man se storfisken vake på vannet, under de mange insektklekkingene, og her vil du de fleste vintermorgener høre rypesteggen briske seg i bjørkeriset, langs bekkefaret like ved. Over det nå islagte vannet, vitner store samlinger av spor etter klover, om at gammel reindriftstradisjon holdes i hevd her ute under vinterbeite. Nylig streifet to ulver gjennom disse skogene, og hver eneste vår planter slagbjørnen Rugg sine fjellstødige poter, i snøflekkene som enda dekker lyngen.
«I hodet farer enkle tanker; gjeddekaker eller abborfilet til middag? Ris eller mos? Kaffe eller toddy? Det er slike små valg som preger bekymringsløse dager langt borte fra resten av verden.»
Hvor er vi egentlig?
Vi står på Grenseparvasskoia, en kald førjulsdag.
Jeg hviler hodet mot tømmerveggen, og ser kona komme slentrende opp fra isen, med gjedde og abbor hengende fra en bjørkekvist, tredd tvers gjennom gjellelokkene. I hodet farer enkle tanker; gjeddekaker eller abborfilet til middag? Ris eller mos? Kaffe eller toddy? Det er slike små valg som preger bekymringsløse dager langt borte fra resten av verden. Alt annet svever høyt over furua, og når ikke ned til vår enkle hverdag.
Vi har jaktet villmarksfølelsen godt inn i nasjonalparken, og nå har vi funnet den her inne.
Ved ei gammel, sliten tømmerkoie som denne, kan tanker og mas legges igjen på dørstokken. Her eksisterer bare vi to, bikkja og den veldige urskogen. Her finnes ingen klokke, ingen kalender, ingen 3G. Her eksisterer bare storfuglen, finnmarkspors, tamrein, blankisen, røyskatten, nordlyset, matfisken, og alt det andre som sammen bærer med seg naturopplevelsene vi lengter etter.
«Vi har jaktet villmarksfølelsen godt inn i nasjonalparken, og nå har vi funnet den her inne.»
Vi har ikke vært her lenge, og aldri har vi vært her før. For par uker siden kjente vi ikke til dette stedet, og heller ikke hva som ventet oss her. Etter noen dager drar vi igjen. Når, og om vi kommer igjen, er det ingen av oss som vet.
Men det er rart med det, disse gjestmilde, enkle, midlertidige skjulestedene... Nylig kalte vi det, en del av fremmed ødeland.
Men nå, akkurat nå, kaller vi det vårt hjem.
LES OGSÅ: Istid
