– Det beste jeg visste med å gå ut før, var å komme inn igjen, forteller Andreas Kumano-Ensby.
Vi er omtrent 100 meter inne i Oslo-skogen, og tobarnsfaren står og gnager på enden av en bjørkekvist. Målet er at det skal bli en bust god nok til å børste tennene med.
– Ferske bjørkekvister er det beste. De inneholder stoffer som bekjemper bakterier og gir en frisk smak, forteller Andreas.
Hjemme i leiligheten på Torshov i Oslo har han en helt ordinær tannbørste, det er ikke nødvendig å måtte lage den selv. Eller vent. Hvor fort gjort er det ikke å glemme nettopp tannbørsten på tur? Eller tannkrem? Det er kanskje ikke så nøye for et par dager.
Men, dårlig tannhygiene kan være alvorlig nok. Bakterier i munnen kan gi dårlig ånde, som kan gi vonde tenner, som kan gi dårlig tannkjøtt og du kan bli syk i hele kroppen. To ganger har polfarerlegenden Børge Ousland måtte trekke tenner på tur, ikke sine egne, riktignok, men hva om du sliter med en verkende tann og du – skrekk og gru – blir nødt til å være din egen tannlege?
– I store deler av verden er det helt vanlig å bruke kvister når tennene skal pusses. Det er så mye som er fort gjort å glemme i vår automatiserte, høyteknologiske samfunn. Alt som er så behagelig for oss her på toppen. Men livsstilen vår innebærer også en ekstrem utnyttelse av ressurser og mennesker, sier Andreas.
Sammen med kona Anne Linn har han skrevet boka Klar deg sjøl i naturen, en familievennlig hakkespettbok med tips og råd for hvordan du kan holde deg varm, mett og frisk i møte med norske naturkrefter.
Vi likte boka så godt at vi endte opp med å lese den forrige boka deres også, som er av det mørkere slaget: Postapokalypse nå, en håndbok i overlevelse.
Til vanlig jobber Andreas i Lydbokforlaget, mens Anne Linn er vaktsjef i NRK Brennpunkt. Helt siden de to var barn, har de på hver sin måte fantasert om hva de ville gjort hvis de havnet på en øde øy. De har begge vært oppslukt i apokalyptiske bøker og endetidsfilmer der samfunnet er utslettet og alt handler om å overleve. Tenkte scenarier, som galskapen i Mad Max, som håpløsheten i «Veien». Og selvsagt «I trifidenes dager», der de som kommer uskadde fra katastrofen prøver å bygge opp sivilisasjonen på ny, men blir truet av trifidene, vandrende, intelligente, morderiske planter.
– I alle postapokalyptiske fortellinger er det en ressurs- og viljesterk helt som trosser all motgang og vanskeligheter og klarer det. Alltid har en liten stemme hvisket: «Tenk om det var meg. Ville jeg klart det?» Jeg ville jo ikke det, sier Andreas.
Det er en imponerende kildeliste med rapporter, bøker, statistikk og videoer som ligger bak bøkene deres, bøker er ment for lesere som ønsker å få større respekt og kjennskap til naturen, og hvorfor vi må ta vare på kloden vår.
– Utgangspunktet vårt var at vi visste ingenting. Men det har jo vært litt betryggende også, å lære hvor mye som kan læres og løses av å bli litt bedre kjent med naturen og i den. Jeg kommer nok aldri til å bli like flink som Bear Grylls. Men det finnes mange bra overlevelsesguider som har en litt annen tilnærming. Jeg liker best de som har fokus på det å trives ute. Som ikke er så altfor macho, sier Andreas.
Anne Linn gleder seg mest over det som man kan finne i naturen, lære mer om planter, hva de inneholder og kan brukes til. For anledningen har hun tatt med seg løvetannsaft på en bamseflaske og granskuddsirup som pålegg til pinnebrødet som døtrene skal få steke på bål.
Småjentene mest opptatt av å plukke blomster og granskudd. Moren bekymrer seg for om blomstene vil overleve turen hjem.
– Planter og alt som de kan brukes til har vært en aha-opplevelse for meg. Tenk at løvetann kan brukes til å så mye. Almefrø er overalt her i byen. Ingen har noen interesse av dem, men de er kjempegode og næringsrike. Skvallerkålen i bakgården vår er bedre enn salaten du får i butikken.
– Bruker du den i stedet?
– Ja, du må bare plukke den når den er helt fersk. Det verste som kan ha skjedd er at en hund kan ha tisset der. Men vi skyller den godt, selvsagt.
«Det er jo mennesker som gir størst grunn til bekymring i vår urolige verden.»
Andreas Kumano-Ensby
Pandemi. Atomkrig. Dollarkollaps. Matmangel. Jordskjelv. Trump. Det eneste konstante er frykten for en krise.
Er det urmennesket vi møter? Litt av jegeren? Litt av samleren? Speideren? Soldaten?
På National Geographic Channel sirkulerer den amerikanske tv-serien Doomsday Preppers, som skildrer livene til mennesker som forbereder seg på verdens undergang. Amerikanere med kjelleren fylt med hermetikk og våpen.
De fleste har nok utstyr til å greie seg alene i naturen i flere år, og mentaliteten til amerikanerne og våpen er riktignok litt annerledes enn her til lands.
Men vår familie på Torshov, tror de på den store katastrofen? At verden kommer til å gå under en dag? Er det hva de frykter aller mest?
Ingen av dem svarer helt kategorisk nei.
– Det er jo mennesker som gir størst grunn til bekymring i vår urolige verden. Også i zombie-litteraturen er menneskene de farligste. Er det en nødsituasjon og folk vet at du har masse hermetikk i kjelleren, blir du fort et mål. Det er heller ikke noen garanti for at du kommer deg dit, sier Andreas.
Anne Linn tenker at det uansett kan være nyttig å være litt selvforsynt.
– Egen beredskap er jo mange litt dårlig på. Å ha et lite lager for en liten stund gjør jobben til myndighetene mye enklere. Det er nyttig kunnskap for alle å ha, mener hun.
– Hvis katastrofen slår inn, hva er best, å bli med i dragsuget eller være blant den ene prosenten som overlever?
– Det har jeg tenkt mye på. Så lenge man kan ha et livsgrunnlag etterpå, så må jo det være å foretrekke? Tidligere har vi tenkt at det hadde vært bedre å stryke med og slippe å stresse noe mer med det. Men mennesket har en selvoppholdelsesdrift, og premisset vårt er at det er bedre å leve enn å ikke gjøre det, sier Andreas.
– Hva slags tilbakemeldinger får dere fra venner og bekjente?
– I den grad de sier noe, så er det vel at de vil være i nærheten av oss hvis det skulle bli en krise, sier Andreas og ler.
Ingen av dem har måttet ta i bruk overlevelsesrådene eller kunnskapen de har funnet for alvor.
– Fjellet, der er det lenge siden vi har vært. Vi er jo mest glad i å bruke nærområdet, skogen og stranda. Jeg trives i byen og vi har ikke bil. Jeg har ikke engang lappen, sier Anne Linn.
– Ser dere annerledes på skogen enn dere gjorde før?
– Vi er blitt mye mer bevisst på ting ja, både på skogen – og i hvert fall på ugress, sier Anne Linn.
– Jeg har oppdaget og lært veldig mye om naturen som jeg gjerne skulle oppdaget mye før. Litt av motivasjonen min er at jeg vil gjerne at barna mine skal få den kunnskapen jeg ikke fikk, og bli nysgjerrig på naturen. Det er mest lek og en fin måte for oss å komme oss ut på, sier Andreas.
Han har blitt glad i høsten, det har skjedd. Det å tenne bål og sitte rundt det.
– Det er jo ikke noe vanskelig, har jeg oppdaget. Med pinner, buedrill og brilleglass er det mye jobb, men, det er også gøy, det er leking på sett og vis. Det er gøy å kunne peke ut Nordstjernen, selv om det er kanskje ikke så nyttig i hverdagen, sier han.
