Hvorfor tror du filmen har blitt en snakkis allerede?
– Først og fremst tematikken, men mest fordi den åpner for de private tankene, de vi stort sett holder for oss selv. Vi får høre tankene til en som ikke vet at noen hører på. Det er mange som tror det er en slags biografi, men det er det altså ikke, jeg kjenner meg selvfølgelig igjen i mye av det, jeg har skrevet den, men det er fiksjon.
Hvordan har tilbakemeldingene vært så langt?
– Veldig positivt! Den har truffet bredere enn vi hadde tenkt og det er gøy. Damer over femti er like engasjerte som menn i tjue-årene. Filmen handler en som sliter med å finne sin naturlige plass i det sosiale livet, men også når det gjelder å være aleine og det er det nok mange som kjenner seg igjen i.
Hvordan var det å spille hovedrollen selv?
– Krevende. Det satt langt inne å ta det valget, jeg er jo ikke skuespiller, men jeg visste hvordan karakteren skulle være. Derfor hørte jeg med kona og produsenten om å gjøre det selv og de var helt enig. Jeg tenker på det som et fysisk regigrep - at jeg gikk inn og formidlet det jeg ville med karakteren. Det var veldig gøy, men det skal nok ikke gjenta seg med det første.
Og å spille mot kona di?
– Jeg ville lage en så god film som mulig, hun er dyktig og gjør meg trygg både som skuespiller og regisør. Sønnen vår spiller også sønnen i filmen, det er for at det skal være en naturlig troverdighet. Han var mest opptatt av å tjene penger og hva han skulle bruke pengene på. Det blir foresten lenge til han skal se filmen.
Hva har vært den største utfordringen?
– Å jobbe med kompromissløsheten. Filmen handler ikke om noe nytt, men hverdagstabutanker som for eksempel å fantasere om andre, tanker som kommer og går og tanker det ikke er noe morsomt å snakke om. Jeg snakket likevel mye om det med kona mi og det var fint å lufte slike tanker. Noen ganger ble de så mye større på utsiden enn slik de føltes på innsiden at det opplevdes litt som løgner.
Hvor henter du inspirasjon fra?
– Når det gjelder naturfilosofien er jeg inspirert av Arne Næss, han mente han var mest seg selv når han var alene i naturen og det kjenner jeg meg igjen i. Naturen et sted der du kan bli bekreftet. Naturen er verken god eller ond, derfor kan du være i hvilken som helst sinnstilstand. Jeg har lest hele Min kamp-serien og bøker av Hanne Ørstavik som også skriver om det ensomme rommet. Filmen handler i utgangspunktet om hvordan omgivelsene preger hvordan vi tenker. For eksempel i statiske miljøer, som bymiljø, blir tankegangen min ofte avbrutt. Der dukker det opp små bagateller som forstyrrer, men ute i naturen kan jeg ha lange uavbrutte tankerekker. De som er glad i å være på tur og i naturen tror jeg vil kjenne seg igjen i mye det.
«I statiske miljøer, som bymiljø, blir tankegangen min ofte avbrutt. Der dukker det opp små bagateller som forstyrrer, men ute i naturen kan jeg ha lange uavbrutte tankerekker. De som er glad i å være på tur og i naturen tror jeg vil kjenne seg igjen i mye det.»
Ole Giæver, film av Mot Naturen
Likte du denne saken? Meld deg på UTEs nyhetsbrev, så får du tips til godt, gratis lesestoff hver eneste uke.
