Matt Skuse: – Vi har alle mye å lære

– Om jeg har fått noen tilbakemeldinger? Nei. Det er lite.

Villmarkingen-programleder Matt Skuse ler nå, det er en god latter.

Kanskje legger vi spesielt merke til den fordi vi ­ikke har hørt den før. Han medgir at det å oppføre seg foran kamera – det å få en helt unaturlig setting til å virke naturlig – har vært litt av en øvelse.

– Å se seg selv gjøre noe man gjør første gang, er aldri spesielt behagelig. Det er overraskende vanskelig å være seg selv. Jeg høres annerledes ut. Det er en interessant, liten utfordring, forteller han.

Har du ingen som helst kjennskap til hvem Matt Skuse er?

Fortvil ikke.

På utemagasinet.no ligger to snart helt ferdige sesonger med vår egenproduserte nettserie Villmarkingen, der Matt er programleder.

Her deler han sine erfaringer om å lage bål når alt er vått, hvordan det er mulig å koke vann i en plastkopp, hvordan du lager ditt eget kompass, ja også hvordan du knekker granbar på en akseptabel måte, med den umiskjennelige aksenten som bare norsk-skotske (og Trond-Viggo Torgersen) får til.

Praktisk anlagt type

Mangler Matt et redskap, så lager han det.

Der andre fokuserer på tak over hodet for en god natts søvn i naturen, legger Matt sin flid i å lage en god seng med det som er tilgjengelig, på en smart måte og med høy bevissthet.

Han lager også bål på en helt spesiell måte.

– Bål er egentlig et veldig godt eksempel på hva jeg er mest opptatt av. Jeg ser så mange skader i naturen på grunn av bål. Når nestemann kommer, vil kanskje de gjør det på samme måte. Ofte virker det som om målet har vært å lage størst mulig bål.  Varme skaper sprekker i stein. Bål lager sår i naturen som blir værende over lang tid. Kanskje kopieres de av de neste som kommer til stedet. Det er ikke noe koselig syn og det strider mot prinsippet om at du skal etterlate deg naturen slik du fant den – til glede for andre, sier Matt.
Hopper vi nordmenn litt for fort til trivsel og hygge, tenker du?
– Nei, det er mulig å ha det gøy i skogen uten å gjøre skade. Det handler om å ta hensyn, også om fantasi, kanskje også om kunnskap, sier han.

– Jeg synes det er trist å komme til et sted å se at noen har brukt mye tid på å skaffe brensel, når det bare er noen små pinner som skal til. Det er like koselig å samles rundt et lite bål. For det første er det lettere å holde liv i det, for det andre kan du søke inn mot det ­– ikke nærme deg det med frykt og stive armer, sier han.

LES OGSÅ: Slik ferdes du sporløst

Alt handler primært om mikrobiomer. Om solen, trær og sopper som er linken til rotsystemet både over og under jorda. Det forteller mye om hva du vil finne på overflaten.

Matthew Skuse ble født og oppvokst i Wales, omgitt av fjell- og bakkelandskap og med Snowdonia nasjonalpark i umiddelbart nærhet.

Men det var rugby og judo som var interessene i oppveksten.

Fordi du måtte eller fordi du ville?

Han drar litt på det.

– Slåssing er ikke min greie, men kampsport har likevel noe ved seg.

Han åpner kjeven og viser at alle tenner er helt intakt.

– Jeg var ikke spesielt god i rugby, sier han.

Du har noe ved deg som gjør at det er litt vanskelig å tro på det? 

– Jeg er veldig dårlig med ball. Men judo trivdes jeg godt med. Judo har noen regler. Det er teknikk, men det er også en kunst, sier han.  

SE OGSÅ: Hele serien Villmarkingen

Den britiske fjellsportarven

Briter har en helt egen plass i norsk tindehistorie, både som førstebestigere og forfattere av legendariske reiseskildringer. For ikke å glemme Royal Marines, den britiske marinens infanteri oppholder og trener hvert år i norske vinterfjell.

Som ung voksen søkte Matt om opptak i Royal Marines, og endte opp der «i 25 gode år». Hans inntreden til Norge er en historie i seg selv.

Han tok et «veldig dårlig» norskkurs før han skulle begynne på  norsk stabsskole.

Kvelden 16. mai 2002 gikk han ombord på båten «Princess of Scandinavia», hvor det etter hvert tok fyr i maskinrommet.

– Vi kunne nesten se Norge, og jeg husker et flammehav bak meg mens folk løp og skrek «oh, we´re all going to die». Men kapteinen hadde is i magen, så vi kom oss til land uten stor dramatikk, forteller han.

Vel framme møtte han henne som også var avgjørende for at han ble værende.

– 17. oktober 2002 klokka 9.00. Hun satt rett bak meg under et foredrag med Sverre Disen, sier han. 

To uker senere starter arbeidet med å lese seg grundig opp på gule, blå og hvite diamanter. Første juledag, samme år, på en skitur ved et vann sier hun ja uten å nøle.

Skuse er ekstremt fornøyd med kona.

– Hvordan vil du beskrive friluftslivet ditt?
– Det har vært en reise som har endret seg med årene. Det har gått fra en atletisk tilnærming med fokus på hvor mange mil og hvor lenge, til å gradvis endre seg til mer mat og trivsel og å tilbringe tid ute – særlig etter at vi fikk barn. I stedet for å spise for å kunne gå, har det vært mer gå for å spise. Jeg synes ikke lengre at det er bare gøy å gå i atten timer og hvile i seks timer. Gradvis har jeg også begynt å bruke de teknikkene jeg har lært fra jungelen og skogen, som både er nyttig og interessant for å løse gapet mellom hva du har med deg og hva du vil gjøre. Å steke egg på en steinhelle for eksempel, det gjør jeg gjerne. Selv om det ikke går like raskt som med en stekepanne.

– Hvordan løser en fyr som deg friluftsliv med barn? 

– Mitt beste tips er å planlegge godt. Spontan må du uansett være med barn, men jeg har ikke reist på overnatting med barn uten at jeg kjenner området på forhånd. Vet du at det er masse småfisk i vannet, at det ligger noen seigmenn bak den steinen, så ligger mye til rette for at det kan bli en fin opplevelse. Og kano er et fint verktøy, den har plass til så mange bamser som du vil. 

– Betyr det at barna dine tror det vokser seigmenn på trærne?

– Haha, ikke nå lenger. Nå er de store nok til at de drar på tur selv. Nå holder jeg en del kurs for DNT med barn, om å grave snøhuler blant annet.

Hvordan er det å være britisk i møte med norsk friluftslivskultur?

– Jeg møter jo noen andre forventninger her til hva friluftsliv skal være. Jeg er imponert over DNT og arbeidet de gjør. Friluftslivet står sterkt her. Men det er jo noe jeg har reagert på. Er du midt i Finnmark, hvor det er tusenvis av bjørketrær, så er det en ting. Men i Oslomarka er det ikke nok bjørketrær til å skade det første og beste du ser. Bynært friluftsliv krever enda mer forsiktighet. Du kan ikke oppføre deg i bynær skog slik som du kan i kanadisk villmark.

River du ned forlatte gapahuker i skogen når du ser dem?

– Nei, jeg jeg gjør ikke det. Men jeg er prinsipielt opptatt av at man skal etterlate seg naturen uten ødeleggende spor. Det handler om kunnskap og her har vi alle mye å lære. Det er litt som judo. Det er en kunst, men det er også teknikk. De fleste nordmenn forstår at man kan ikke begi seg ut på Hardangervidda med bare fire timers erfaring på ski. For å padle kajakk må du helst vise til vått-kort. Men standarden på kanopadling i Norge er betydelig lavere enn i Storbritannia, Tyskland eller Frankrike. Og det er mange ulykker med kano, sier han.

Kunsten å klare seg med minst mulig

I Storbritannia er det for tiden populært å gi seg selv elektive utfordringer, altså at du tar med deg noe utstyr, men ikke alt. For eksempel kniv og tennstål, men ikke telt og fyrstikker. Primitive egenskaper blir det mest avgjørende.

Overlevelse og bushcraft hører mer til speidergrenen på friluftslivets tre (bål,  jakt, fiske, navigering ut fra naturtegn osv.).

Samtidig som det store bildet viser at flere og flere får et mer distansert forhold til naturen, virker det som om mange nordmenn også er på vei dypere inn i skogen. 

– Ja, og det synes jeg er fint å se. Samtidig ser jeg mye skader og atferd som helt tydelig har sammenheng med at folk mangler kunnskap. Men det er dit vi må. Har du teknikken på plass, så har du også et godt grunnlag for å forstå hvordan ting henger sammen. Jeg er veldig opptatt av teknikk og kunnskap. I Storbritannia har vi egen formell utdanning innen bushcraft og overlevelse, sier han. 

Unngå å bli sett

Fra Forsvaret er han topptrent i å bevege seg uten å bli sett.
– Da jeg lærte fjellklatring, var det ikke slik som klatrere ellers ville gjort det. Først jukser du masse, sannsynlig er det mørkt, det regner, du oppsøker minste motstands vei med tungt utstyr, det er fremdeles mørkt og gjørmete, du har muligens hansker på deg. Alt dette må du få kontroll over. Det er mye mer å ta inn enn måneskinnet, sier han.  

Matt vet at hvis du tramper ned en skråning med geitrams, så vil det synlige spor etter han lenge etterpå. Mens tråkker du i blomstrende lyng,  vil det reise seg igjen ganske snart.

Ser han hundbæsj på stien, vil han kunne gjenkjenne om det er en hannhund eller tispe som har gjort sitt fornødne.

Han napper av en brenneslekvast like ved der vi sitter, som om det var en løvetann. Han spekulerer videre i om det en gang kan ha stått en utedo nettopp her.

– Jeg har et veldig teknisk forhold til naturen, jeg er ingen filosof. Alt handler jo primært om mikrobiomer. Om solen, trær og sopper, som er linken til rotsystemet både over og under jorda. Slikt forteller mye om hva du vil finne på overflaten. Vil jeg finne kantareller, så ser jeg aller først etter bjørketrær. Slikt lærer man av å bruke mye tid ute. Men kanskje på en litt annen måte enn om du jobber i skogen med å hogge trær

– Mange kommer fra Forsvaret og har et mer hat- enn elsk-forhold til naturen. Hvorfor det, tror du?
– Jeg tror det handler om den kontrollen. Har du kontroll på en situasjon, så ligger mye til rette for at du har det bra. Du må jobbe for å holde deg mett, tørr og trygg. Jeg tenker at du er ansvarlig for din egen lykkelighet, og du må jobbe for den.  

– Er det noe ved den norske naturen som du har blitt spesielt glad i?

– Det er tre ting. Kysten på Vestlandet liker jeg godt. Den er vill, vakker og levende. Og så er det borealskogen. Den går som en stripe over Skandinavia, Alaska og Canada, med store trær og mange interessante planter. Det er litt spesielt at vi kan dra herfra og på en padletur i Canada, og oppdage at der vil alle planter være de samme som her. Det betyr at du kan ta kunnskap fra et sted og med deg til et helt annet sted, og det er ganske fascinerende, sier Skuse. 

– Og det tredje?

– Det tredje er de høye, hvite viddene her i landet. Spesielt om natten og spesielt når det er månelyst. Jeg husker godt på midten på nittitallet ved Setermoen, nord for Harstad. Jeg måtte ut på skitur. Månen kommer opp og der blir jeg stående. Jeg bare stod der og så på, og fikk nesten en forkjølelse av det hele. Akkurat den følelsen kan jeg fremdeles få. Jeg går ikke lei. Merk deg at dette ikke er tre steder, det er tre opplevelser eller følelser. Nordmenn er veldig opptatt av steder og stedsnavn, hva? Jeg er glad i opplevelsen.

– Noen småopplevelser også, kanskje?

– Bjørketrær.

– Fordi?

– Fordi det er så mye du kan gjøre og lese ut av bjørk. Der det er bjørk, er det også kantareller. De ulike delene kan brukes til så mye forskjellig, never, bjørkesaft. Jeg liker også hvordan bjørk brenner. 

– Words.

– Også liker jeg den norske snøen, den er spesielt god. Du vet at snøen blir ikke veldig fort eldre i Norge, i hvert fall i innlandsområder nord i Norge. Fordi det er ganske stabile temperaturer får snøen muligheten til å bli seg selv, den holder sin karakter lengre og slik blir det mulig å lese den. Den er pålitelig og den er stabil, sier han.

Det eneste han kan savne her i Norge er ordentlig flo og fjære.

– Det er litt for lite sjøvann som går opp og ned etter min smak. Jeg hører at jeg er inkonsekvent i forhold til det jeg sa om snø her nå, men slik er det. Jeg har bodd på steder hvor det er opp mot 10 meter mellom flo og fjære, men jeg finner det ikke her. Det kan jeg savne ved Skottland. De store endringene på kysten, sier han.

– Drar du ofte tilbake dit?

– Ikke ofte. Jeg reiser tilbake i forbindelse med padlesporten der og for å få ytterligere kvalifikasjoner i bushcraft og overlevelse som fag.

For et halvt års tid siden begynte han i Redningsselskapet, som redningsoperativ fagansvarlig i maritim avdeling.

Her har han ansvar for standardisering av redningsutstyr, rutiner og direktiver.

– Kontorarbeid for det meste.

SE OGSÅ: 10 måter å sette opp tarpen 

Padlekurs for ferskinger og viderekomne

Store deler av fritiden går med til å holde padlekurs i både kajakk og kano.

Han foretrekker å holde kurs hvor han kan bli bedre kjent med kurs elevenes bevegelser, og ut fra det han ser gjøre vedkommende til en bedre padler, det er artigere enn å holde standard intro-kurs med mange deltakere.

– Hva gjør en mann som deg usikker?

– Mer enn du tror, sier han, og humrer litt før han utdyper:

– Det å ha ansvar for andre voksne som jeg ikke kjenner så godt, da kan jeg kjenne på usikkerhet. Når jeg er på tur med en annen person som jeg kjenner godt, vet jeg at vi begge vil kunne bli enige om at noe er farlig og vi lar være. Men å være på tur med noen jeg ikke kjenner så godt, betyr mange lag med beslutninger oppå hverandre. Å jevnlig måtte telle at alle er med hvis det er høye bølger på sjøen, da kan jeg kjenne på den usikkerheten, sier han. 

Etter at bildene er tatt og vi straks skal runde av, kommer han på enda en ting han liker, og vi begynner å ane konturene av et mønster her.  

– Jeg liker elver.

Fordi?

– Du kontrollere noe, men bare til et visst punkt, sier han.