Markus Landrø om det viktigste spørsmålet

Og det gikk jo bra.

– Vi gjorde mye vågalt og slapp unna med det. Resultatet var at vi ville gjøre mer av det samme. Siden ingenting skjedde tenkte vi at vi gjorde alt riktig og skikjøringen var jo fantastisk. Naturens tilbakemelding var altså på resultatet – fet skikjøring og ikke på vurderingene som var elendige. Derfor mener jeg at du ikke nødvendigvis kan stole på naturens tilbakemeldinger når det gjelder å lære av sine valg, forteller Markus.  

Nå er han godt i rute med doktorgrad om ferdsel i skredterreng og er en av de mest kompetente fagfolkene vi har innen feltet. Han har skrevet boka Skredfare, den første snøskredboka på norsk beregnet på skikjørere. Han var i en årrekke også lærer på bratt-linja ved Hallingdal folkehøgskole. Da NVE startet med skredvarsling, fikk Markus oppdraget med å sette sammen og lære opp observatørkorpset. 

Det var gjennom en alpin fjellredningsgruppe i Sør-Tyskland at han fikk en innføring i skredfaget.

– Der var vi med på alt fra sportsklatring til lange alpine isklatreturer til klassiske 4000-meterstopper rundt om i Alpene. Det å være på ski i bratt terreng var naturlig del av det. Det var en systematisk opplæring i en rekke ferdigheter som skulle hjelpe oss å ha et langt liv i fjellet, sier han. 

Men mye begynte enda tidligere. Med tysk mor hadde han mye av barndommen og ungdomsårene sine i Alpene. Jaktet bra skikjøring, klatret høye fjell sammen med venner som hadde mer erfaring – i tillegg til førerkort. 

– Foreldrene våre hadde ikke sjanse til å skjønne hva vi har holdt på med. Jeg klatret nordveggen på Matterhorn som 16-åring. Foreldrene våre visst ikke engang at vi var på Matterhorn. Vi klatret lange, krevende turer i Dolomittene og kjørte trange renner uten at noen hisset seg opp over det. Derfor er jeg så opptatt av å overføre noe av det jeg har lært. Det føles ikke så lenge siden jeg var ungdom og veldig motivert, sier han.  

Av og til må Markus inn i situasjoner når det ikke går så bra. Han var involvert i sikkerhetsarbeidet etter skredet på Blåbærtinden i Tamokdalen, rett etter nyttår. Han skjønner godt at de fire som ble tatt i skredet ville på det fjellet, «det er et flott skifjell med mye artig terreng». Selv om det er vanskelig å vite om de kjente til risikoen det var å gå dit den dagen. Det er ikke faregrad fire eller fem som tar flest liv, men faregrad tre – moderat. 

LES OGSÅ: Markus Landrø: – Frustrerende å ikke få det til

SAMLESIDE: Alt om skredtragedien i Tamok

«Foreldrene våre hadde ikke sjanse til å skjønne hva vi har holdt på med. Jeg klatret nordveggen på Matterhorn som 16-åring. Foreldrene våre visst ikke engang at vi var på Matterhorn.» 

Troms har vært belastet med mange skredhendelser de siste årene.

Selv om toppturer på vårparten har blitt veldig populært, er det også flere i bratta midtvinters nå enn før.

Det å oppsøke så eksponert terreng, reise til stadig nye steder gjør han betenkt. 

– Om alle vet hva de gjør når de går inn i hissig terreng, spør Markus retorisk og trekker på skuldrene, jeg vet ikke, sier han. 

«Etter jobb har jeg ikke kapasitet til å tenke på skred. Jeg tar vekk faktorer, jeg tvinger meg ikke inn et hjørne».

Hvis han tar seg en skitur etter jobb, noe han gjerne kan finne på å gjøre, går han heller på Finnlandsfjell enn Middagsfjellet eller Skittentind.  

LES OGSÅ: Ulemper (og fordeler) med å bo i verdens beste skiby

– Etter jobb har jeg ikke kapasitet til å tenke på skred. Jeg tar vekk faktorer, jeg tvinger meg ikke inn et hjørne. Jeg vet jo godt hva som har skjedd de gangene jeg har fått en på trynet. Det har skjedd fordi jeg ikke har vært helt tilstede, tenkt på voksenbekymringer, ikke vært helt inne i situasjonen. Det straffer seg hardt, sier Markus. 

Han visste da han forlot Øverbygd i Tamokdalen etter den store skredhendelsen, at han ville bruke noen dager på å tenke om det var noe de burde gjort annerledes.

Det pleier å være slik. 

Noen hendelser husker han bedre enn andre.

Som da han som ansvarlig for en gruppe folkehøyskoleelever gjorde en feilvurdering som førte til at en jente ble tatt og begravd i et skred.

Eller da han var med på en redningsaksjon der en svensk klatrer ble tatt av et skred på anmarsjen til en klatrerute og døde. 

– Jeg husker hvordan han så ut. Jeg husker Per-Ola (Seim red.anm.) som gjorde munn til munn og prøvde å få liv i han. Jeg husker at det var mye vind. At vi var opptatt av faren for etterskred, at da vi hadde funnet han måtte vi prøve å få redningsmannskapet ut av dette her. Ja... 

Han vet ikke helt hva mer han skal si om det. 

– Jeg har vært vitne til bilulykker, folk som blir dratt ut av brennende biler, som har blitt kondemnert. Jeg kjører fortsatt bil. Jeg kjører fortsatt på ski, sier han.    

«Jeg husker at det var mye vind. At vi var opptatt av faren for etterskred, at da vi hadde funnet han måtte vi prøve å få redningsmannskapet ut av dette her. Ja...» 

LES OGSÅ: Kommentar: Tanker etter en ny stor skredtragedie  

De siste tiårene har mange skredeksperter jobbet med å finpusse regelbaserte metoder, der du kobler kunnskap om terreng med data om snødekket og avgjør om det er trygt eller ikke.

Ifølge Landrø er problemet med disse metodene todelt: 

For det første brukes de ikke. For det andre har de svakheter.

Man må også vite noe om snø og hvordan den flytter seg. 

– Mitt mantra nå er å stille kontrollspørsmål om hvorfor det er trygt. Hvis det ikke er skredterreng, er det et utløpsområde? Er det fare for at noe kan løsne? Kan skredet fjernutløses? Hvis det er skredterreng, har jeg et skredproblem? Hva har skapt det? Kan jeg spore problemet oppover? Tåler problemet at jeg belaster det? Hvordan er kornstørrelsen, er overliggende lag hardt eller mykt? Hva blir konsekvensen når jeg tar feil? Slik jobber jeg nå.

– Om du ikke kan forklare om det er trygt, bør du ikke kjøre der. De aller fleste har mer enn nok med å ikke kjøre i skredterreng. Skal du inn i skredterreng må du vite noe om snø. Orker du ikke det, ikke kan det, eller ikke har tid til å sette deg inn i det, hold deg unna eller finn deg en guide, sier han. 

 
Han mener det er kona Nina sin fortjeneste at hans egne barn kan å stå på ski. Selv har han ikke hatt tålmodigheten. Datteren Pernille (21) flyttet hjemmefra nå på nyåret for å studere i Trondheim. Hun er glad i både ski og klatring. Han vet at Pernille sannsynligvis kommer til å holde på mye i fjellet, «hun har det i både i huet og beina». Han vet også hvor lett det er å gå bananas når snøen har lavet ned i Romsdalen, hvordan det er å være i en gjeng. Planen i jula var at Pernille måtte gjennom en privateksamen på topptur med pappa, der hun måtte ta alle avgjørelsene.  Pernille visste ingenting om dette på forhånd. Markus gruet seg til det på forhånd, for han visste at hun kom til å bli lei og sliten av det. Men værforholdene var for dårlige, så det ble ikke noe av. 

– Nå må hun opp til privatisteksamen i stedet, og det tenker jeg en del på, sier han.  

Sønnen Leo (13) er også ekstremt gira på ski, foreløpig kun i park.

– Skred er det som tar pappaen hans vekk. Han synes det er skummelt. Hvis den den dagen kommer, at han vil bli storfjellskjører, har jeg en case, sier Markus.

Samtidig tror han ikke at han kommer til å kunne nekte han, heller.  

– Jeg har enorm kjærlighet til det å være i fjellet. Det å gå inn i det ukjente har en verdi. Jeg setter pris på den usikkerheten, jeg mener det er bra. Tenk om alt var kontrollert. Men det er mye man kan oppsøke som ikke er livsfarlig. Jeg synes det er gøy å kjøre på ski, jeg liker å kjøre svinger, jeg liker å finne god og stabil, ubunden snø. Men da må en bruke huet. Spørre hva som har påvirka snøen. Det er det jeg synes er gøy nå, sier Markus Landrø.

«Jeg har enorm kjærlighet til det å være i fjellet. Det å gå inn i det ukjente har en verdi.»