– Hvem av dere sin idè var dette, Andreas?
– Ideen om å ta et år for å dyrke friluftsinteressen vår på heltid ble gradvis skapt gjennom lange samtaler i tiden etter at vi giftet oss. Det var tanker vi hadde bært på hver for oss, som fikk sitt utløp i dette konkrete prosjektet. Derfra har det vært en kontinuerlig prosess hvor vi har diskutert oss gjennom muligheter og utfordringer som dukker opp langs leia.
Les parets første blogginnlegg
– Det er mange som tar seg et friår, og kanskje enda flere som drømmer om å gjøre det. Hvordan gikk dere fram, og hvordan har dere lagt opp løpet?
Først og fremst handlet det om å sette ord på det, og begynne å definere hva vi konkret ønsket og drømte om. Så handlet det i andre omgang om å finne ut hvilke hindringer som lå mellom oss og realiseringen av prosjektet. Det var mindre ting som å bestemme oss for hvor vi skulle dra, finne utstyr og lignende, til større utfordringer, som eksempelvis å selge leilighet, sette jobb og studier på pause. Vi bestemte oss for at målet skulle være å kjenne på det å leve ute under de vekslende sesonger og forhold som regjerer her i nord. Klare å skape oss hverdager i naturen, og å finne frem til den gode mestringsfølelsen i villmarka. Vi har funnet noen utvalgte områder som vi lenge har drømt om å utforske, og satt av god tid til disse. Vi jakter, fisker og vandrer oss gjennom en lett nomadisk tilværelse på nord-kalotten, lager god mat, oppsøker spennende steder og prøver å oppleve naturen kinn mot kinn.
«Vi bestemte oss for at målet skulle være å kjenne på det å leve ute under de vekslende sesonger og forhold som regjerer her i nord. Klare å skape oss hverdager i naturen, og å finne frem til den gode mestringsfølelsen i villmarka.»
– Hvordan vil dere oppsummere «et liv ute» hittil?
– Det har vært en super tid så langt. Der er selvfølgelig både oppturer og nedturer, skuffelser og gleder, men totalt sett er vi veldig fornøyd. Vi har lært viktigheten av god logistikk og planlegging, og opplevd motgangen som uunngåelig ved mangelen på det. Samtidig har vi lykkes med veldig mye av det vi har satt oss fore, og merker uke for uke at vi mestrer dette livet bedre.
– Hva har dere gjort og hvor har dere vært?
– Vi har vært på villreinjakt i Sunndal/Dovrefjell. Etter tolv dager skjøt vi et ungdyr, en fantastisk opplevelse av karrig høyfjell, vær, vind og enorm natur. Tunge sekker, lange marsjer, tålmodig postering og en opplevelse av å være veldig liten i det endeløse steinlandskapet. Videre dro vi nordover til Nord-Sverige og skogene der. Det ble en blandet opplevelse. På den ene siden traff vi mange flotte mennesker, fikk skutt gammal tiur og annen skogsfugl, fyrte mang et varmende tyribål utover nattetimene. På den andre siden fant vi ikke villmarka vi lette etter i terrenget hvor vi hadde kjøpt jaktkort. Mye skogsdrift, skogsbilveger og hogstfelt gjorde at vi sa takk for oss og dro videre etter noen uker. Fra Nord-Sverige dro vi videre til Sør-Varanger hvor vi er nå. Vi har akkurat kommet ut av Pasvik-skogene etter ti fine dager. Her føler vi virkelig at vi har funnet det vi er ute etter, og gleder oss til å tilbringe mye tid gjennom årets siste måneder.
«Det er strekket mellom Finnmark og Narvik som frister oss, med ekstra god tid til røyefiske og lange mørketidstimer i indre Troms. Derfra er neste faste punkt på programmet å oppleve mer alpine gleder, før vi tar kajakkårene fatt langs kysten med kompasskursen mot sør.»
Andreas og Elise Theoline kaller prosjektet sitt «Et liv ute», en felles drøm siden de giftet seg for to år siden. – Vi ønsker å oppleve villmarka fra «innsiden», kinn mot kinn med naturen mens sesongene skifter, forteller de.
– Hva er planene videre?
Frem mot juletider blir vi her i vakre Finnmark. Etter en svipptur sørover i julen, er planen å dra på en lengre skitur i fjellet. Det er strekket mellom Finnmark og Narvik som frister oss, med ekstra god tid til røyefiske og lange mørketidstimer i indre Troms. Derfra er neste faste punkt på programmet å oppleve mer alpine gleder, før vi tar kajakkårene fatt langs kysten med kompasskursen mot sør.
– Hvordan er rollene dere i mellom?
– Elise Theoline er en kreativ sjel, som nyter livet best med kaffekoppen ved tyribålet, med tegneblokka eller spikkekniven under gapahuken, eller på jakt etter vakre motiver med kameraet. Elise Theoline har og kontroll på filmingen og bildene vi tar. Jeg styrer mye med organisering av turene, tar meg av skrivingen, matlagingen og orienteringen. Ellers så er vi opptatt av å dele på de fleste oppgavene underveis og å møte utfordringene sammen.
– Hva er de største utfordringene?
– At vi ikke har erfaring fra denne typen prosjekter, noe som har ført til en bratt læringskurve og en del nødvendige omjusteringer underveis. Prosjektet har fått en del oppmerksomhet, og vi har måtte lære oss å formidle opplevelsene våre på en god måte, noe som også er nytt for oss. Disse utfordringene er faktisk ting vi har gledet oss over, de gir oss en mulighet for å mestre på helt andre plan enn det rent fysiske og mentale ved å leve ute. Framover ser vi helt klart at kulden og mørketida vil være en potensielt stor utfordring.
Andreas har tatt en pause fra fiskehelse-studiene. Han drømmer om å beherske god, gammel kunnskap om livet i villmarka.
– Hva har vært de største gledene så langt?
– Gleden av å være sammen. Som et ungt ektepar i starten av voksenlivet, får vi dele store villmarksopplevelser sammen gjennom hele året, møte utfordringer hånd i hånd, og finne veien langs leia i fellesskap. Det er et privilegium å få dele gledene sammen, gleden er jo tross alt størst når den deles.
Noen vil kanskje dra kjensel på Elise Theoline Skagøy fra NRK-serien Min ungdoms vår, hvor hun sov i en hengekøye.
– Når dere er innom sivilisasjonen, vil dere blogge for utemagasinet.no. Hva kan vi vente oss i bloggen?
– Fortellinger om to mennesker som har anledningen til å leve kinn mot kinn med naturen. Erfaringer, opplevelser, refleksjoner og tanker fra et variert og lidenskapelig friluftsliv, fylt av vandring, ro, jakt, fiske og enkel tilstedeværelse.
Det første blogginnlegget til Andreas og Elise Theoline kan du lese her!
Les også: Kronikk – Leirbålet lyser og varmer
