Leslie Ayres: – Naturen skjerper sansene

Maleriene av kjente norske fjell er tydelig noe som fenger. Her er det gjensynsglede med sterke opplevelser. 

Leslie Ayres, som også er internasjonalt sertifisert tindevegleder (IFMGA), er godt kjent i miljøet. Det er en troverdighet over det hele.

Ayres maler kvasse tinder med et relativt mykt formspråk. Det er en stoisk ro over penselføringen.

Maleriene oppleves, i alle fall av dette publikumet som innbydende, snarere enn skremmende.

Det som særlig slår meg er at bildene oppleves som behagelige å se på. Trolig er dette i tråd med klatrekunstnerens måte å betrakte naturen på? «Han er dyktig med lyset og det tredimensjonale», sier en. Andre er mer opptatt av motivet. Gjenkjennelsen av kjente formasjoner skaper glede. Kanskje handler det om følelsen av tilhørighet?  

Kunstneren selv svarer at vi må huske på at maleriet bare er en gjenskapelse av en opplevelse av fjellet. 

– Kunstverket må få være seg selv, sier Leslie Ayres.

Rene landskap former budskapet

Han presiserer at maleriet er ikke fjellet. 

Ordene er med på å bygge opp under budskapet som gjennom ulike uttrykk, alltid handler om det samme: nemlig det å sette mennesket inn i et urørt landskap. Det handler om å skape følelsen av at det finnes noe som er større enn seg selv, større enn menneskene. 

– Naturens storhet legger grunnlaget for min følelse på fjellet. Jeg blir liten under stjernehimmelen, sier Ayres. 

Naturen som læremester

Klatrekunstneren lar seg fascinere av naturens allmektighet, og stiller seg undrende til filosofiske spørsmål om menneskets plass i naturen.

Om naturen er skapt eller selvskapende, så er det ett  av spørsmålene Ayres er glad han ikke vet svaret på. 

– Jeg vet ikke, også er jeg fornøyd med det og går videre, sier han. 

Det er bare en ting han egentlig tror på, og det er seg selv. Det begrunner han med at han kjenner seg selv til en viss grad.  

– Jeg har ikke lest så mye filosofi at jeg kan referere, men jeg har snakket mye med Arne Næss Sr. Han kom alltid med referanser, sier kunstneren, som synes det var fint at med et slikt uhøytidelig og friskt pust inn i akademia.   

– Ungdom som driver med friluftsliv har lettere for å bli kreativ i skolen, det sier forskerne. Merkelig nok blir en til og med bedre i matte. Slik sett er det en sammenheng begge veier. Naturen skjerper sansene, og vitenskapen åpner for naturens dimensjoner. Noen vitenskapsfolk mener imidlertid at det som ikke kan måles og veies ikke har noen verdi. Der er jeg uenig, sier han.  

Han snakker om fjellet som et møte med det ukjente. Det handler om det at alle situasjoner er ulike.

Slik blir steinen et poetisk bilde, en metafor for veien gjennom livet.

Han nevner det kjente buddhistiske sitatet «veien blir til mens en går».

Ayres er opptatt av å leve i nuet. 

– Jeg lever ikke helt fra dag til dag, men i alle fall fra uke til uke, sier han. 

Det er en handlingens mann vi har med å gjøre. 

Både maling og fjellklatring krever det å beherske et håndverk. 

Slik sett er det en sammenheng. Begge deler krever handling.

Den gamle mannen er ivrig i det han forteller. 

– Menneskene handler oftest for sent. Tenk på klimaendringene. Tar vi vare på naturen, tar den vare på oss, sier han. 

Kreativ konsentrasjon

Ayres er opptatt av at menneskene er en del av naturen. Han tror ikke noe på de som sier at mennesket er skapt til å forvalte jorda. 

Likevel ser han på religion med en slags beundring, det å greie å sette noe annet over seg selv.

Å være mellom to tanker dreier seg ikke om det å ha flere tanker i hodet samtidig. Heller tvert om: For Ayres dreier det seg mer om å kunne gi slipp på frykten til fordel for en sterkere konsentrasjon. 

Han gjør en ting av gangen. 

– Da er jeg helt med, sier han. 

Ideen er hentet fra zen-buddhismen. 

– Jeg kan ikke høre om noen snakker til meg hvis jeg leser avisen. Det samme gjelder for friluftslivet. Å takle uventete situasjoner krever gjerne en intens kreativ konsentrasjon. Det handler om å være til stede på et mentalt plan. Da må en være kald, konsentrert og målbevisst. Når en handler uten å tenke, det er da man er mellom to tanker får vi forklart. Slik er det i friluftslivet, men slik er det også i kunsten. Håndverket er ryggraden i alt jeg gjør, sier Ayres. 

Mye av det kunstneren snakker om handler om møtet med det ukjente. 

I livet så vel som i fjellet, handler det om å gå langs en utrådt vei. 

Å male er for Ayres først og fremst en handling. 

– Det er når maleriet overtar at budskapet kommer fram, sier han. 

Noen ganger ser han etter flater, andre ganger etter linjer.

– Jeg ser på fotografier og skisser som et verktøy for å huske, men alltid handler det om opplevelsene. Det er de jeg vil gjenskape. En kan alltids lære noe om penselføring, men et kunstverk skaper seg selv. Det er ikke bare en signatur. Kunstneren arbeider på verket, presiserer Ayres. 

På spørsmål om det myteomspunne bildet på kunstnere som ulykkelig vesen, svarer han at dette nok har å gjøre med at vinklingen må komme fra ens eget ståsted. 

– En må formidle det en føler innvendig, sier han.  

I kunsten handler det om å finne sin egen stil, og ikke om å være produktiv. 

– Produktivitet har ingenting å gjøre med kreativitet, sier kunstneren bestemt. 

– Hvis et menneske bare har produktivitet og jobb i tankene, vil det bli sliten og utbrent. Risiko handler om integritet. Kunstneren må heve seg over økonomien, ellers er en på jobb. 

Han tror at meningen med livet er noe man skaper selv. 

– For meg er meningen å leve, eller å skape, sier han kontant. 

Aleneturer

Ayres forteller ivrig om aleneturer i fjellet, og om klatring, også på isen uten tau. 

Slik risikoaksept oppleves kanskje fjernt for mange. Likevel vil han ikke karakterisere det han driver med som ekstremt. 

– Det er gleden som driver meg. Det handler om øvelse, kalkulering av risiko, og det å kjenne grensene sine. En må gå gradene, det er slik man bygger opp selvtillit, sier han. 

Kunstneren går så langt som å oppfordre til aleneturer, dog med visse forbehold.

– Det handler ikke om at en nødvendigvis trenger å klatre alene i Trollveggen, men om å kjenne på det å være liten i den store sammenhengen. 

Kjenne på ærefrykten, og på det å være sårbar for naturens krefter. Slike opplevelser er intense. 

– Fasaden slippes når en er alene, sier han. 

Videre nevner han at vi mennesker på ett vis alltid er alene. Jeg forstår at han snakker om tankeverdenen. 

– Vi er alene i livet, og vi dør også alene, sier han. 

Ayres hevder også at naturopplevelser er en form for medisin, og som medisiner flest gjelder det «å ta riktig dose». 

For noen er dette ekstremt, for andre gjelder det kanskje å få øye på poesien i et snøkrystall.

 Poenget er uansett at en intens berøring av naturens skjønnhet gjør godt, både for den fysiske og den mentale helsen. 

– De utenlandske turistene som kommer til Norge, de vil oppleve freden og stillheten, sier Ayres. 

– Kanskje har mennesket uansett stresset med tid, men jeg tror skjermene våre er med på å minne oss om tidsklemma. Jeg tror skjermene bedøver oss. Vi blir værende mellom to realiteter, dermed blir vi passive. Fjellklatreren som mister grepet kan ikke skifte kanal. Vi må være forberedt på å miste den psykologiske stien, slik at vi blir nødt til å handle, legger han til. 

Smilet og bevegelsene er karakteristiske. 

Han minner litt om en Ivo Caprino- dukke der han står, mens han rolig og behersket forteller om det som for mange kan karakteriseres som en form for ekstremsport. 

– Rekreasjon, smak på ordet. Re-kreasjon betyr jo egentlig «gjenskapelse», eller «å skape på ny». Det er dette som er grunnlaget for vårt moderne samfunn. Rekreasjon er jo blitt en folkemedisin. Flere greske filosofer hevdet at arbeiderne i samfunnet trenger rekreasjon. I dette ligger en form for reparering. Det tilrettelegges med klatrefelt og andre sportsarenaer for at folk skal bli friskere. Friluftsliv derimot, handler egentlig om det uberørte, eller i alle fall mindre berørte terrenget. Jeg tror vi kan trenes til å fungere i vanskelige situasjoner, sier Ayres. 

Livet bør være en lek

Hvordan vi møter det ukjente, oppleves nå som selve kjernen i det han prøver å formidle. 

– Vi må huske på at alt er midlertidig, for vi er alle underveis.

Vi spør han hvordan en avslutter en prosess. Hvordan ferdigstiller man et maleri med en slik holdning? 

Dette har ikke kunstneren noe godt svar på. 

– Det er vanskelig. Noen ganger angrer jeg på ferdigstillingen. Da er det bare å håpe på at bildet ikke er solgt, sier han. 

Han mener mye av livet skal være en lek. 

– Det er mitt ønske. Mykt skiføre, det kan gi følelsen av å fly, sier han.