Tøff viking

En ung kvinne i 20-årene, antakelig på vei mot jobb sykler på rødt i krysset på Sandaker, søppelbil-sjåføren som står igjen og venter på grønt, tuter og rister på hodet.

Vi, derimot, er på vei ut av byen og inn mot Maridalen. Langs modne kornåkre og brunsvidd geitrams. Men så etter hvert, ved Skar innerst i Maridalen, er det ennå grønt. Ganske frodig, egentlig, vått i gresset etter nattens regn. Og morgensola, den stikker ikke.

­– Her har eg aldri vore før, sier Hadia Tajik, kledd i svart og med solbrillene på.

Hun ser ut som en superstjerne, rådgiveren hennes legger seg litt bak oss.

Avtalen er å gå inn til Øyungen, noen kilometers rusletur fra Skar. Her er det fullt av telt hver helg. Men det er ikke så lett å vite for den som ikke er kjent.

­– Jeg kommer fra en familie der vi ikke bruker naturen så mye. Når du har foreldre fra Pakistan og får brev med hjem fra skolen om at det er turdag på skolen, så vet de ikke nødvendigvis hva det innebærer. Jeg husker godt at foreldrene mine inviterte naboen over på kaffe og småkaker for å få det oppklart. At mamma la fram t-skjorter og ullklær og lurte på dette med rekkefølge. Om det ikke skulle bli varmt og gå med alle disse klærne. Dette med windstopper og ull innerst er ikke så opplagt som mange nok tror, sier Hadia.

Hun glemmer ikke så lett den sommerturen på skolen, da hun hadde noen støvler som var helt uegnet til å gå med.

– Alle som har opplevd å ha feil skotøy vet at det er helt forferdelig. Klasseforstanderen min skjønte det, og tok meg til side. Han hadde med masse gnagsårplaster og plastret meg slik at jeg fikk fortsette. Det handler jo om å ikke vite hva man går til, sier hun.   

Oppveksten var i Bjørheimsbygd i Rogaland, den samme bygda som terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle kommer fra. Historien er kjent, om foreldrene som kom dit fra Pakistan, at faren er sveiser, at moren drev kolonialhandel og at de bodde i etasjen over den. Storebroren er lege, Hadia er utdannet jurist, journalist og har en mastergrad i menneskerettigheter fra London. Hun kaller seg troende muslim, men sier at hun har ikke noe bønnerituale. Hun har jegerprøven, men skyter heller på blink enn på dyr. I snart ti år har hun tilhørt Arbeiderpartiet, nå som nestleder og som Rogalands førstekandidat på Stortinget. Nylig flyttet hun til Sandnes.  

– For å komme nærmere familien, sier hun.

«Alle som har opplevd å ha feil skotøy vet at det er helt forferdelig.»
Hadia Tajik

Hun medgir at hun går ikke så mye på tur, men at hun løper og trener tre dager i uka. Noe løsnet da hun løp 10-kilometeren i Oslo Maraton, et løp hun kom seg fint gjennom. Så fikk hun etter hvert smaken på en voksende konkurransegren kalt Obstacle Course Race, eller terrenghinderløp, der deltakerne  må gjennom naturlige hindre, som å kravle i gjørma, balansere over tømmerstokker, svømme, og noen ganger med innlagte hindre, for eksempel loddrette vegger som må forseres.  

– Jeg husker at jeg deltok i et løp hvor jeg sprang mot horisonten, og at den kom aldri nærmere. Det var ingen ålreit opplevelse. Men så oppdaget jeg hinderløpet Råskinnet ved Sognsvann og ville prøve det for variasjonen. Det var så kaldt og gjørmete, jeg sklei i alle retninger, men jeg kom i mål, kald og forkommen – som en våt fuglunge. Så fikk jeg meg en dusj, mat og varmen i kroppen igjen, tenkte at jeg kom meg gjennom. Så ble jeg inspirert til mer, forteller hun.   

Betyr det at du er en del av et hinderløpsmiljø nå?

– Det er vel heller jeg som har tatt med meg venner inn. Jeg fikk en venninne med på Tough Viking, og hun fikk med seg enda en, som fikk med seg enda en på Trolljegerprøven, så da var vi fire sammen, forteller hun, og smiler.

– Blir du gira av å være i et lag, eller vil du helst holde på alene, lurer fotografen på.

–  Vi kan godt være et lag, men vi trenger ikke å snakke sammen, sier hun og bryter ut i latter. 

Hun har mer å si om dette. 

– Det som har slått meg er hvor sosialt det er, selv i en idrett som er ganske individuell. Jeg deltok i X-Run i fjor, og oppdaget snart at de hindrene var litt for høye for en som meg. Det kunne være tilfeldige deltakere som så meg streve, som enten hjalp meg over eller som tok meg imot. Folk er så greie med hverandre, ellers blir man jo bare stående ved hinderet. Det tror jeg har overføringsverdier til både politikken og livet ellers, sier Hadia, som måler 161 centimeter over bakken.  

Hun griper etter et strå mens vi går.

–  Når det er mye å tenke på, så mange saker å avklare, så er det godt å bli sliten på en annen måte. Kroppen føles bedre. Det er ikke noe annet i hodet når jeg løper, da konsentrerer jeg meg bare om det. Men jeg har innsett hvor mye mer krevende det er å skulle bevege seg i terrenget, sier hun. 

«Folk er så greie med hverandre, ellers blir man jo bare stående ved hinderet.»

For noen år siden ville hun vært opptatt av tid, men ikke nå lenger.

– Nå høres jeg utrolig gammel ut, men det viktigste er å ha en god følelse i kroppen. Å tenke at den følelsen jeg vil ha igjen. Jeg er aldri en av dem som kommer først i mål, jeg er en del av den siste fjerdedelen, men åh! Det høres utrolig kleint ut, men det er det viktigste!

Hun bryter ut i latter igjen.

– Det er jo så mye annet i livet mitt som er prestasjonsorientert. Skulle løpingen vært det også for meg, tror jeg ikke det ville blitt noe hyggelig lenger. Enda mer som jeg må levere på, om du skjønner.

–Du må jo ta i selv om du ikke kommer øverst på resultatlista også? 

– Joda, det er slitsomt, men på en annen måte og desto mer deilig når du kommer i mål. Litt sånn yes, jeg døde ikke denne gangen, heller, sier hun.

«Det er lett å tenke at friluftsliv egentlig ikke handler om politikk. At skogen, vannet og naturen bare er der. Til bruk for alle. Men det er ingen selvfølge.»
Hadia Tajik

Arbeidstida brukes på Arbeiderpartiet, så klart. Utad har partiet litt av en ryddejobb foran seg, og velgerflukten er reell.  Mange av dem er kvinner. Hadias svar er å få fram hva som er Arbeiderpartiets politiske løsninger. Selv beskriver situasjonen innad nå som «grei».

– De store oppgavene skal kunne løses i fellesskap, det er grunntonen vår. Et forslag vi nettopp har fremmet, og som blir viktig denne høsten, er at alle skal tjene pensjon fra første krone. I dag starter pensjonsopptjeningen først når man har tjent 100.000 kroner. Det rammer alle, men spesielt de tjener lite og som jobber på korttidskontrakter og deltid. Det er politikk i alt. Det er lett å tenke at friluftsliv egentlig ikke handler om politikk. At skogen, vannet og naturen bare er der. Til bruk for alle. Men det er ingen selvfølge. Det ligger en politisk beslutning bak at vi kan ferdes fritt i marka, på fjellet og på vannet. 

– Det var SV som først fremmet det forslaget, med støtte fra de største friluftslivsorganisasjonene. Hva er hinderet for at ikke det kan realiseres?

­– Egentlig er det bare å fortsette prosessen. Det krever to tredels flertall i to stortingsperioder. Det skal være vanskelig å endre Grunnloven, sier hun. 

Hun mener at det beste vil vært om man klarte å skape verdier og næringer i samspill med allemannsretten, men erkjenner at det er noen utfordringer. 

– Sist jeg gikk til Preikestolen startet vi tidlig om morgenen og da kunne vi se en del folk. På vei ned igjen møtte vi enorme mengder folk. 

­– Hva tenkte du da?
– For å være helt ærlig så tenkte jeg at det så ikke ut som noen særlig hyggelig turopplevelse. Men vi må huske på at det er veldig norsk å tenke slik, og at det kan godt hende at de hadde det fint. En venninne som jobber mye med reiseliv fortalte at da hun hadde lagt fram brosjyrer til indiske representanter som viste bilder av et par i flott natur, hvorpå de reagerte: But, don´t they have any family? Where is their family? Why are they alone in the mountain, hermer Hadia med indisk aksent.

– For dem var det et tegn på at de ikke kunne ha det bra, som var der ute i naturen. 

Hun har forresten besøkt Trollpikken, Egersunds svar på Trolltunga.  

– Det var løye. Morsomt opp, og om mulig enda morsommere ned. Jeg anbefaler den for barn, sier hun.

– Og det er du helt sikker på?

– Jadå. Det er annet og se på også der, trollsteiner, det er mye, sier hun, og ler den trillende latteren igjen.

«Det virker som at mange tror jeg er en pappfigur.»

På den andre siden av vannet ser vi to telt og noen mennesker, men vi hører dem ikke.  

Vi snakker litt om det politiske klimaet. Hadia synes ikke det er spesielt sunt eller konstruktivt. 

– Debattklimaet er litt sånn at man nesten misforstår hverandre med vilje, og det er ikke nyttig selv om man kommer på tv. En ting er at politikere bruker et språk som skaper avstand mellom folk og mistenkeliggjør grupperinger, men også at det er aksept for å forakte fakta. Da kommer ikke samfunnsutviklingen noen vei. Vi har jo trodd at demokratiets utvikling har kommet langt og at institusjonene står så sterkt at de kan overleve hva som helst. Men når man som i USA har en udemokratisk president som undergraver fakta og med hang til konspirasjonsteorier, så ser man hvor sårbart det er, og at det er kort vei fra demokrati til barbari, sier hun.

Tilværelsen som toppolitiker har ført med seg hatefulle meldinger og drapstrusler, noe som virker virkelighetsfjernt for oss utenfra. 

– Det virker som at mange tror jeg er en pappfigur. Når jeg får meldinger som ikke er slik at det er politiet må ta seg av dem, da prøver jeg å svare dem. 

– Hva skriver du?

– Til en skrev jeg: Hvis moren din leste at du skrev slikt, hva ville hun sagt? 

– Svarer de tilbake?

– Det hender. Det kan også hende at de bare sletter den eller blir flau. Svarer de ikke, kan det godt hende at de slår seg til ro med at budskapet deres kom fram.  

– Blir du herdet av politikken?

– Ja, jeg tror det. Og så blir jeg flink til å ikke ta det personlig.

– Blir du herdet personlig, da? 

– Ja, og det er jo ikke bra, for de private relasjonene man har er annerledes. Tar man det politiske språket med seg inn dit blir det jo helt merkelig. Det var en kollega av meg som hadde diskutert med kona si om en port skulle være åpen eller lukket, og tatt seg selv i å si: Men denne debatten handler jo ikke om det, sier hun og ler. 

«En venninne som jobber mye med reiseliv fortalte at da hun hadde lagt fram brosjyrer til indiske representanter som viste bilder av et par i flott natur, hvorpå de reagerte: But, don´t they have any family? Where is their family? Why are they alone in the mountain?»
Hadia Tajik

Hadia vil mate ender med de medbrakte bollene som ble til overs.

– De var fine, då, sier hun.

– Har de fått cirka likt, spør rådgiveren.

– Det var en som var pågående og fikk litt mer, sier Hadia.

Vi snakker litt om naturens brutale sider.

Alle har sett noe på tv, om usympatiske trekk hos rotter og reinsdyr, og Hadia skyter inn: 

– Jeg har sett et tv-program om delfiner. Hvis de opplever å bli jaktet på, deler de seg i to, der menn drar en vei og kvinner og barn en annen. Det som visstnok skjer er at mennene prøver å tiltrekke seg jegeren, slik at barna i det minste får vokse opp, sier hun.

Å være politiker innebærer mye reising, det er noe av det viktigste en politiker gjør. Hvor mange reisedøgn det blir, vil hun ikke tenke på. Framover vil de prøve å legge opp turene slik at de er litt lengre på hvert sted. Litt mindre hit og dit.

– Hva skal du til for at du føler deg hjemme?

– Eg trenge bare å lukke døra, eg.

– Er du sosial?

– Nei. Jeg er ganske introvert. Mange tror at de største barrierene jeg har brutt hittil er knyttet til det å være muslim, metoo og alt det der, men den største barrieren min var å bli nestleder i Arbeiderpartiet, forteller hun.

– Fotografen lurer på om hun skifter til andre klær når hun kommer inn bak den døra.

– Jaja, på med kosebuksa. Ingen som kommer på besøk til meg trenger å pynte seg, for vi skal jo bare kose oss.

Høsten forbinder hun med noe som varer og varer,  regn som kommer sidelengs. Og vinteren? Vel, sist vinter bestemte hun seg for å prøve å knekke den skikoden, en gang for alle, meldte seg på både langrenns- og alpinkurs.

Foreløpig liker hun alpint best. 

– Det er så intuitivt. Først har du tunnelsyn. Så etter hvert ser du folk som kommer fra høyre og venstre, sier hun.

Trikset med høsten mener hun er å starte forsiktig.

– Vi har lagt opp til litt kortere arbeidsdager nå i starten, forteller hun. 

Selv om denne ferien bestod mest av flytting og praktiske trivialiteter, synes hun at hun fått koblet av, med dagsutflukter til Hovedøya hvor hun har kost seg med venner og badet.

– Vi laget en Facebook-gruppe der alle bare skrev når de dro, og hvem som tar med hva, så var det bare å hekte seg på.

– Mye folk?

– Ja, på ferja er det jo det, men så sprer det seg. Vi fant en plass som vi liksom gjorde til vår, forteller hun.

Vi tar litt bilder. Hadia finner seg til rette i hengekøya, avgir et sukk av velbehag, smilet kommer omtrent samtidig.

Hun spør litt om hengekøyer, kunne tenkt seg en slik, kanskje på kontoret. 

På vei tilbake kunne vi valgt å på på den andre siden av elva, men ender opp med å gå samme vei som vi kom. Innimellom forsvinner Hadia inn i mobilen. Så hever hun blikket igjen og holder det en stund:

– Så rart korleis denne turen endrar seg når ein går andre vegen.

«Det er så mye annet i livet mitt som er prestasjonsorientert. Skulle løpingen vært det også for meg, tror jeg ikke det ville blitt noe hyggelig lenger. Enda mer som jeg må levere på om du skjønner.»
Hadia Tajik