Fjellfotografen

Han er en rastløs fyr. Ganske høy og slank, akkurat som man forventer av en tindebestiger står han og venter. Ute regner det, i kjent Sunnmørs-stil, et høstregn som føles som om det har vart i noen uker i strekk. Men det plager ikke Håvard nevneverdig. Denne gutten er så glad i Sunnmøre, at da han tok seg et år fri for å jobbe som fotograf, ble han sittende å vente på at folk skulle komme rennende på besøk. Det gjorde
de i og for seg også. Bildene hans er nemlig blitt godt mottatt, og det er stadig flere som oppdager hjemfjellene hans.
– Jeg trives aller best på Sunnmøre, og jeg har funnet ut at fjellene er mitt område, med alt man kan gjøre her. 

Det første kameraet fikk han til jul i 2008, og det ble brukt flittig.
– Jeg er hundre prosent selvlært, og har heller ingen kurs, forteller han.
– Jeg bruker se og lær- metoden. Men jeg har lært av de beste, og sett på deres bilder for å prøve å forstå hva de tenker og vil formidle i bildene sine. Mattias Fredriksson tar mye bra bilder og har et godt øye for dette. Will Wisman og Grant Gunderson er eksempler på andre fotografer som inspirerer meg.

Om du tar en titt på bildene til Håvard, ser du en tydelig rød tråd. Fjell og fjord. Mennesker i aktivitet i naturen. Klatring, skikjøring og løping er favoritter. 
– Når jeg ferdes såpass mye i fjellene, synes jeg det er veldig spennende å kunne formidle noe ikke alle andre har sett eller kan oppleve. Samtidig tenker jeg også litt jobb, og det er mange som vil ha både solnedgangsbilder, sjøbilder og bilder fra sitt nærmiljø, forteller han, mens han kikker ut på regndråpene som dekker vinduet med harde plask. Det er ikke alltid det er drømmevær på Sunnmøre, men det er en del av gamet.
– Man kan få fine væromslag og spektakulære endringer underveis på turen, smiler han. 

En kald og vindfull januarmorgen er Håvard og en kamerat på veg opp en renne på nordsiden av Store Brekketind. Håvard står og sikrer, mens kameraten leder, da han i øksingen på vei opp løsner noen store isklumper. En av dem treffer en noe uoppmerksom Håvard i armen.
– Det svartnet og jeg var på nippet til å svime av. Det gikk bra og vi kom oss opp, men i ettertid har jeg tenkt på hvordan det ville gått om jeg ble borte en stund. Vinden gjorde kommunikasjon og sikt vanskelig, og i utgangspunktet ville ikke han vite at han gikk usikret, og hvorfor jeg ikke slakket tau. Håvard tenker seg om. Han er en allsidig fyr, som liker alt som har med fjell å gjøre. Samtidig er han fokusert på sikkerhet. Når han er på jobb som fotograf har han ofte en plan med bildene.
– Jeg foretrekker å ta bilder av folk, men skikjøring er nok det vanskeligste, der man hele tiden må vurdere forhold og skredfare. Jeg komponerer bildene, og har en viss følelse av hvordan jeg vil ha det, og må få det til uten at det går ut over sikkerhet. Det viktigste er å formidle turopplevelsen. 

«Det gikk bra og vi kom oss opp, men i ettertid har jeg tenkt på hvordan det ville gått om jeg ble borte en stund.»

Det startet slik det ofte gjør. Med ivrige friluftsforeldre, der faren tok han med på langrennsturer. Han gikk kretsrenn til han var 17 år, et år på videregående på Stranda med langrennsfokus, og mye løping og fjellturer om sommeren. Etter hvert ble han lei av den statiske treningsplanen, og begynte å løfte blikket oppover, til alle variasjonene, nye topper og nye utsikter.

De to siste årene på videregående tok han i Volda, før turen gikk til Ålesund og studier som byggingeniør.
Og det var her det ballet på seg. Telemarkskiene ble brukt til topps på den ene turen etter den andre, før han ble inspirert av medforfatter av den nye toppturboka, Stig Helset. Han bor også i Volda, og konkurrerte aktivt i skibestigning noen år tilbake.
– Utstyret så forbausende lett og ledig ut, så etter å ha konvertert til randonne, og lette ski var kjøpt inn, fristet det å prøve ut et par konkurranser. Men det var først i 2014 jeg trente seriøst og målrettet for Norgescup-rennene, som det er fem-seks av i løpet av en vinter.

Foruten seier i konkurransen i skibestigning Xtind under X2-festivalen i 2015, vant Håvard en tredje og fjerdeplass i Norgescup i Sogndal i 2014. 

– Jeg håper å kunne henge med å kjempe om en pallplass i år også, selv om konkurransen blir hardere for hvert år ettersom deltakelsen og oppslutningen for idretten øker. Og det er jo bra!
I år har det vært ekstra krevende å være disiplinert og få trent nok. Vinteren har ikke spilt helt på lag. Det har blitt mye kjøring for å oppsøke snø. Det er også kun Håvard som konkurrerer aktivt i området. Han reiste blant annet på rekruttsamling på Gaustablikk i høst, men noen stor satsing vil han ikke skryte av.

– Jeg har en åpen holdning, og trener så mye jeg kan – ofte mellom 8000-12000 høydemeter i en vanlig vinteruke – så får jeg ta det deretter, sier han. I sesongåpningen på Norges Cupen i desember ble det en 4. og 5.plass, noe han er greit fornøyd med ut ifra forutsetningene med tanke på snøforholdene. 

OPPVOKST MED FJELL: Det var faren til Håvard som påvirket fjellinteressen fra han lærte å gå. Gjennom trening og langrenn ble han fra første stund glad i fjellet. Foto: Håvard Myklebust

Håvard er over snittet glad i trening og fjell. Og han har også litt for mange baller i lufta samtidig, ifølge han selv.
– De som kjenner meg vil nok si at jeg alltid er på farten med noe. Etter en hektisk periode med økende etterspørsel av bilder, valgte han å ta seg et år fri fra jobb for å satse for fullt som fotograf og på ulike fotoprosjekt. Deriblant bokprosjektet Toppturar i Sunnmørsalpana. Etter to år med intensiv tur- og fotojobbing, er den nye obligatoriske boka for alle sunnmørsfarere nettopp ute for salg. Det har vært fantastiske turer. Korte, lange, vind- og solfylte. Og også mange slitsomme.
– Jeg har gått mest på tur med et sprekt turfølge. Det er hele tida et jag når jeg skal ta bilder av disse. Når jeg legger inn et rykk for å få litt avstand til å ta bilde av de som kommer gående, henger de seg på og tror at jeg skal gå fra dem. Vi er en ivrig gjeng som ønsker å nå flest topper på en dag, og dermed har man dårlig tid, smiler han, og drømmer litt om de dagene han er på tur med de som bruker tungt utstyr.

Men resultatet er han ganske fornøyd med.
– Jeg hadde som mål å få gått mer eller mindre alle turene, selv om jeg har vært på de fleste av dem før. Jeg ville få tatt bedre bilder fra turer der jeg hadde dårlig materiale fra før. Det gikk forsåvidt greit, men rakk dessverre ikke over alt. Jeg har omtrent 90% av bildene i boka, med det er aldri gøy å skuffe noen som har akkurat den spesielle toppen som sin favoritt.

HJØRUNDFJORDEN: Ett av favorittstedene. Foto: Håvard Myklebust

Boka har mottatt gode tilbakemeldinger, og Håvard har hele tiden hatt en rød tråd i jobben med bildene.
– Jeg har prøvd å formidle turen som den er; er det en snill tur skal det være snille bilder. Fra noen turer har jeg ekstreme bilder som jeg er veldig fornøyd med, men det er ikke alltid det egner seg til den turen. Vi skal nå hele bredden med denne boka, fra det enkle til turer der vær
og vind avgjør. Så har vi alltid med oversiktbilder, og det kan være nærbilder av det som er spesielt med den turen. Til sammen skal det være en gode del variasjon i bildene.
Favoritturer vegrer han seg for å snakke om. Strategien er klar; spre folk over hele Sunnmøre. Men til syvende og sist mener han det er vind og vær som er avgjørende.
– Ta for eksempel Blæja. Det er en noe slakere topp, men til gjengjeld er det ofte bra snø. Romedalstind er flott på våren, og den gir en spesiell opplevelse med mange ingredienser som solnedgang i havet, og er en favoritt på den tida. Til tross for at han har gått mye på tur de siste årene, har han fortsatt mye uoppdaget.
– Spesielt på indre Sunnmøre, her har jeg nok mye spennende å se frem til. Men jeg må nok si at fjella på begge sider av Hjørundfjorden er kjerneområdet mitt, der særlig vestsiden har lett tilkomst med bilveier gjennom dalene. Toppene der er lett å rekke over på korte dager med lite lys eller som en rask tur inn i mellom andre plikter. 

Når jeg legger inn et rykk for å få litt avstand til å ta bilde av de som kommer gående, henger de seg på og tror at jeg skal gå fra dem. 

Etter året med fotosatsing fant han ut at det var på tide å komme seg i «normal» jobb igjen. Ikke for det, fotojobben går så det suser. Men han vil gjerne få etablert seg i arbeidslivet som ingeniør, og få brukt utdanningen før den går i glemmeboka. Nå jobber han i Veidekke, der han har en traineestilling i to år. Han er likevel ikke fremmed for at det kan bli «pause» i det vanlige arbeidslivet på sikt for å leve ut fotodrømmen igjen.
– Jeg ble litt fast her, og det var ikke alltid så mange av kameratene som hadde tid til turer når jeg hadde det. Da er det ikke like artig å sitte og vente på fotojobbene. Ellers er det en grense for hvor kreativ man kan være etter flere uker med regn. Neste gang bør jeg nok komme meg mer ut og reise, knytte litt kontakt med kjente profiler og ikke bare vente på at alle kommer hit til Sunnmøre. Jeg er nok litt for glad i Sunnmøre, konkluderer han, men anbefaler likevel kommende fotografer å finne sitt område, og å ha en ide om hva man vil formidle.
– Man kan ikke bare ta bilde av hva som helst og tro det skal selge seg selv. Da har man ikke noe økonomi til å reise rundt, og man er jo avhengig av å tjene på det. Man må velge sin stil, og man kan jo gå for reklamefoto med ulike oppdrag, opplevelsesbilder, artikler og turer, eller tar bilder for bedrifter som liker å ha flott bilder på veggene. Her begynner Håvard å fikle med telefonen. Reiser seg halvveis. Setter seg igjen. Men bedyrer til slutt at han nok må løpe. Han har visst låst alle kollegaene ute i regnet. Og som kjent på Sunnmøre, det er ikke sikkert det slutter å regne med det første. 

LES OGSÅ: Hjørundfjorden rundt

LES OGSÅ: Drømmedag på Sunnmøre