Eventyrer-professoren

Du kaller det ferdselsetnografi, hva er det?

– Kanskje kan man kalle det læren om den gode reisebeskrivelsen? Ferdselsetnografi er et nyord i grenselandet mellom reiseskildring, kulturstudier, reportasjejournalistikk og storytelling. Og friluftsliv og naturopplevelser selvfølgelig. Friluftsstudentene skal ut på tur. Egentlig snakker vi om en revitalisering av den gamle oppdagelsesreisen, den gang eventyr, vitenskap og formidling var ett. Studentgruppene skal selv ut på en ukes tur i Finnmark. Turen skal resultere i en ferdselsetnografisk presentasjon, som også blir en viktig del evalueringen til slutt. 

Hvorfor har du jobbet for å få oppdagelsesreiser inn i akademia?  

– Det var egentlig universitetet som tok kontakt etter at jeg i 2013 ga ut en bok Finnmarksvidda – en skietnografisk ferd gjennom Sameland. Boka var basert på flere lange skiturer sammen med tre historikere. Vi kalte metoden vår, litt uhøytidelig, for «skietnografi». Selv var jeg ganske skeptisk og prøvde å forklare at dette er ikke noe annet enn det jeg har gjort hele livet. Men nå er det altså blitt et universitetsfag, og tilbakemeldingene fra studentene har vært utrolig positive.

Hva synes friluftsstudentene er det mest krevende?

– Det mest krevende, enten du er student eller profesjonell er å flette sammen de gode turopplevelsene med kunnskap og refleksjon. Hvordan går jeg fram for å finne informasjon om det jeg er på jakt etter? Hvor leter jeg hvis ikke Google har svaret?

Hvordan er tilnærmingen deres til friluftsliv sammenlignet med hvordan du selv hadde det da du var på deres alder? 

– Det fantes ingen friluftsstudenter i «gamle dager». At det skulle være mulig å ta en universitetsgrad i friluftsliv var helt utenkelig på min tid. Det er helt andre muligheter i dag til å velge en yrkesvei relatert til friluftsliv og naturopplevelser.

Hva er du opptatt av at de skal sitte igjen med?  

– Jeg vil at de skal få et mer reflektert forhold til friluftslivet sitt. Jeg vil at de skal bli mindre opptatt av selfie-stanga og sine egne såkalte bragder. Jeg ønsker at de skal heve blikket fra egen navle og gnagsår og evne å formidle noe om kulturen og menneskene der de ferdes. Jeg vil at de skal ha noen tanker om livet i fjellet – som gjør at leserne også får noe å tenke på, ikke bare noe å bli imponert av.

Hva har du selv lært gjennom de tre semestrene dere har holdt på?

– Rent personlig har jeg sett at jeg har faktisk noe å lære bort. Livet mitt har blitt et universitetsfag. Og det er jo, hva skal jeg si.. litt kult. Og så ser jeg at dette faget har stor overføringsverdi til en rekke andre områder. Evnen til å innhente informasjon, se sammenhenger, finne de gode «storyene» og formidle det på en fengslende måte, det har en verdi uavhengig av friluftslivet. «Fargerikt fellesskap» var virkeligheten i Finnmark hundre år før det ble et begrep sørpå.

LES OGSÅ: Finnmarviddas ukjente hjørne 

LES OGSÅ: Stein P. Aasheims ukjente forgjengere