80-åringen holdt det gående som redaktør i tidsskriftet «mestre fjellet» i perioden 1968 til 2000. Da vi spurte han om han ville bli fast spaltist under samme vignett hos oss, takket han raskt ja. Mestre fjellet inneholdt artikler om praktisk friluftsliv og mer hvor de som driver mer krevende former for fjelliv kunne «samtale om felles interesser og oppgaver.»
– Det er mye der som ikke har gått ut på dato. Vi ser hvor tidlig ute vi var, men også hvor kort vi har kommet. Vi kom langt i løpet av 70-årene. Så kom oljeårene som gjorde at vi fikk et kraftig tilbakeslag, sier Faarlund.
Som en del av kretsen rundt Arne Næss Sr. var han med ved oppstarten til øko-filosofien, og hans livsoppgave har siden den gang vært å vinne venner for fri natur.
Arbeidet hans er blant annet verdsatt med æresmedlemskap av Det internasjonale Forbundet for profesjonelle Tindevegledere (IFMGA), Den internasjonale Fjellredningskommisjonen (IKAR) og da han mottok den kongelige St Olavsordenen, Ridder av 1. klasse (2008).
Hva Nils fremdeles er opptatt av, er å følge de frie rytmene i naturen.
Om vinteren skal det være kaldt. Å gå skøyter på en islagt bane om sommeren strider mot det.
Likeså døgnrytmene. Det skal være lyst om dagen, mørkt om natta. Altså går du ikke i fri natur når du går på ski i en lysløype etter Nils sitt syn.
– Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for å gå i skispor, det følger med vår moderne levemåte. Mitt poeng er at det er noen kvaliteter i naturen som er umistelig. Når jeg har holdt på med dette i 50 år er det ikke bare for at naturen skal være noe hyggelig og pent å se på, men fordi vi har en levestil som har en voldsom innvirkning på naturens frie rytmer, sier Nils.
«Når jeg har holdt på med dette i 50 år er det ikke bare for at naturen skal være noe hyggelig og pent å se på, men vi har en levestil som har en voldsom innvirkning på naturens rytmer».
Som tinde-bestiger (å kalle han fjellklatrer blir for begrensende) satte han seg tidlig i respekt, og var blant klatrerne som gikk førstebestigninger og ruter andre ikke våget å prøve seg på.
80-åringen er godt kjent for sine beksømstøvler, nikkers og anorakk, og for at han legger sine skispor utenfor oppkjørte løyper. Han kaller tidens langrennsski for joggemeier og han har aldri vært noen tilhenger av det han kaller sportifiseringen i friluftslivet, med brede traseer og konkurransemotivering.
I et tidligere portrettintervju i UTE mente han at bladet egentlig burde hete INNE, fordi han mener det først og fremst ville vært bra om folk kom seg inn i naturen.
– Hvis vi skal holde i hevd friluftslivets tradisjonelle verdier, så må vi slutte å få folk ut i naturen, slutte å legge til rette. Vi må gi folk mulighet til å ferdes i den naturen som er seg selv. Jeg mener ikke at vi skal leve i et museum, men i dag er det hele kloden som berøres, det er ugjendrivelig og det blir verre og verre hvis veksten får fortsette, sier Nils.
Etter femti års innsats som vegleder synes han at det er oppgangstider nå.
Han trekker fram Speideren, som jobber for at barn som skal få slippe til i fri natur uten for mye voksenstyring. Han trekker også fram aktører i klesindustrien, der resirkulering, reparasjon og miljøvennlig produksjon synes å bli en viktig del av forretningsideen. Svenske Houdini har attpåtil lagt Stetind-erklæringen til grunn for sin forretningsfilosofi.
– Det er også lett å si noe pent om UTE. Dere som driver bladet har selv hatt glede av naturmøtet på ulikt vis og merket at andre har det også. Dere er sjette generasjon som har oppsøkt disse gledene. I 2016 trenger vi mer enn noensinne å vekke den begeistringen og sette folk på gode ideer, sier han.
– Mange har et inntrykk av deg som streng og til tider nådeløs overfor mer moderne friluftslivsformer. Hvordan forholder du deg til det?
– Jeg har funnet veien ut av den gåten. Å forsvare den muligheten mot de som skal tjene penger på natur, og som prakker på oss utstyr som blir dyrere og dyrere. Er du ivrig, så er du der hvor det kommersielle trøkket er. Kanskje er det derfor jeg ikke er så rask, sier han spørrende.
– Jeg er opptatt av å være streng, men jeg har skjønt at folk uansett har sin oppfatning og også at friluftsliv er personlig for folk. Derfor kan du si at jeg kan være streng – uten å formane folk – men med en viss tålmodighet å invitere folk til naturen og dermed utvikle sitt personlige forhold til den, sier Nils Faarlund.
«Det jeg vil av alle krefter er å holde friluftslivets egenart i hevd, at generasjoner etter oss skal få den læringsgleden som ligger i naturen, det er det som står i hodet på meg».
