En moderne pelsjeger

I mars landet han på norsk jord igjen, etter å ha levd 227 dager i det arktiske Canada, der hverdagen bestod av å hogge ved, bygge hytte, jakte mat og sørge for å holde varmen. Han husker fortsatt hvordan det var i ankomsthallen på Gardermoen.  

– Det var tusenvis av lyder, folk og stress på alle kanter. Og når du er hjemme igjen, må du plutselig ingenting. Du har varmt hus og kjøleskapet er fullt. Det skaper en viss rastløshet. Men det var fint å se igjen fjellene igjen. Det er ikke så mange av dem der, forteller Haakon Vang Aas, som kommer fra Surnadal på Nordmøre.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Sammen med kameraten Bersven Røkkum ble han i august i fjor flydd ut fra Yellowknife i Canada og sluppet ned førti mil derfra ut i ødemarka, i nærheten av Store Slavesjø. Her bygde de en gamme og levde sjølforsynt, et eventyr de har drømt om lenge. De to har vært mye på tur i lag, blant annet har de gått Nordland på langs sammen.   

– Både jeg og Bersven har vokst opp med å lese Pelsjegerliv av Helge Ingstad, så det var en liten drøm å leve selvforsynt i det villmarksområdet som er beskrevet der. Den villmarka finner du ikke i Norge lenger hvor det er infrastruktur overalt. Det stod mellom å reise til Canada og Russland. Vi ville til det samme området som Ingstad beskrev, forteller han. 

De to brukte omtrent et halvt år på å planlegge turen, og måtte blant annet lære seg hvordan de skulle bygge gamma.    

– Vi satt og spekulerte i sommer på hvordan vi skulle gjøre det. Bestefar til Bersven hadde mye kunnskap, og vi satte opp en prototyp som vi håpet at vi ville få til med øks. Skulle vi lafte, ville det stilt mer krav til tømmeret og vi visste ikke om vi ville ha nok tilgang. Med motorsaga hjemme brukte vi to dager, og det hadde vært fristende å ha den med, men da hadde litt av poenget vært borte. 

Hvordan var arbeidet når dere kom i gang? 

– Det var ganske tungt, for vi ville gjøre det likt som de gjorde det på den tiden. Det var begrenset med hva vi kunne ha med oss, så det var sag og øks. Det var 200 tømmerstokker som måtte til, og ganske mange kilo med torv. Vi brukte vel nesten en måned i skogen og felte tre og tømret. Vi hadde med en lavvo fra Helsport, som vi bodde i mens vi holdt på, forteller Håkon.   

«Det var fint å erfare hvordan kroppen tilpasser seg.»
Haakon Vang Aas, Årets Rookie 2018

Bersven reiste hjemover før den strenge vinteren satte inn, mens Håkon ville bli. Vinteren var noe av det han hadde gledet seg til å mestre.

– Det var stas for meg å ha med Bersven. Selv om han fikk hjemlengsel og reiste hjem før meg, så hadde det blitt tungt å bygge den gamma alene. Han nevnte det ikke med et ord før vi var ferdige med å bygge den, men så fortalte han det. Da snakket vi sammen og bestemte oss for å prøve å få tak i fly. Det nytter ikke å sitte uti bushen der med for mye heimlengsel, sier Håkon. 

Det de hadde av kontakt med folk var en satellittelefon som de ringte hjem fra gang i måneden og i tilfelle nødstilfeller. De hadde også en spot-tracker slik at de hjemme fikk livsignal. 

– Vi hadde solcellepanel slik at vi kunne lade litt batterier til kamera og slikt, men det var så kaldt på nyåret at det frøys sund. Det sprakk, det var rundt 40-50 minusgrader på det kaldeste. 

Hvordan var det å takle sprengkulda for din egen del?  

– Men man venner seg til det også. Vi hadde gjort så bra arbeid med gamma at vi kunne fyre opp og få litt lunk.  

Gjorde du noen oppdagelser som du ikke hadde ventet på forhånd? 

– Det var fint å erfare hvordan kroppen tilpasser seg. At det gikk an leve på bare kokt fisk, samtidig som du arbeider i tømmerskogen. Det var ikke noe mer enn to måltid om dagen. Etter at Ingrid kom, kunne vi spise både havregrøt og ris. Ellers var det bare kjøtt og fisk og litt bær og slikt. 

Var det mer du vil trekke fram?   

– Det var litt tøft å kjenne på frihetsfølelsen. Det at du kan dra en rett linje som er 200 kilometer i alle retninger, uten at det kommer folk. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg synes det var en veldig god følelse. Så lenge jeg hadde fiskeutstyret mitt, klarte å skaffe mat og ved, så kunne jeg gjøre akkurat som jeg ville. Det var litt godt å kjenne på det, og leve så  tett opp til det som de gjorde på 1920-30- tallet.  

Det er ekstrem ødemark for én mann. Hvordan var rent psykisk for deg å være alene gjennom vinteren?  

– Det er nok litt med hva slags innstilling man har når man skal være der alene. Alle vi som dro gjorde dette for vår egen del. Jeg hadde gledet meg sånn til å være på jakt hver eneste dag. Tankene gikk med til hvor jeg skulle prøve meg neste dag. Det var spesielt å være der når høst gikk til vinter. Jeg hadde slike gode naturopplevelser hver eneste dag. Villrev, moskus og nordlys. Jeg visste også at Ingrid (Grøvdal Røskar red.anm) skulle komme, og kjente at det skulle bli fint å få besøk. Jeg så fram til det.

–  Ingrid kjenner vi jo godt til gjennom ute-bloggen, som har rapport om livet som sauegjeter i Vermedalen i sommer. Er dere kjærester? 

– Nei, det er mange som lurer på det, men jeg tror ikke det hadde funka så bra med kjæreste der, rett og slett. Ingrid er en god venninne og hun har noen sterke sider som jeg ikke har. Hun har gått Norge på langs, bodd på Finnmarksvidda og har mer erfaring med kulde enn meg. Mine sterke sider er fangst og jakt, så vi utfylte hverandre bra. Det var bra å ha den alenetida hver for oss, tror jeg. Vi gikk for oss selv om dagen. Hun tok seg en skitur nordover, mens jeg dro på jakt og så møttes vi på kvelden og prata om sau og drømte om koteletter.  

Når du ser tilbake på turen, hva er det som du husker spesielt godt?

– Det er mye. Særlig kveldene på høsten, når vi var helt utslitt og satt og venta på at gryta skulle bli ferdig. Jeg husker også godt da jeg var alene en dag, det var før Ingrid skulle komme og jeg kikka på solnedgangen. Da gikk det opp for meg at vinteren hadde kommet. Jeg visste at gamma var ferdig, hele matkassa var fylt med kjøtt og jeg følte meg rusta for vinteren, da visste jeg at det ville holde. 

Underveis fikk han erfare mye av det samme som Ingstad skildrer. «Villreinen kommer ingenstedsfra, fyller landet, og forsvinner sporløst».

Vinteren var streng, klarte du å holde deg frisk hele veien?  

– Ja. Vil man holde seg frisk, så kan jeg anbefale sju måneder uten å vaske seg. Og spise kjøtt, sier Håkon.

Han ser ikke for seg en framtid med mange lange turer av en slik art. For tiden studerer han landbruksteknikk på Blæstad Landbruksskole utenfor Hamar og bor i et gammelt kårhus der. I går var han på skogsfugljakt, han bor fint til. 

–  Man skal aldri si aldri. Men akkurat nå synes jeg at det er interessant og viktig med landbruksfaget, sier han.

 LES OGSÅ: Astrid Furholt er Årets Eventyrer 2018