Den store scenen

Du kjenner nok igjen de intense øynene og det store engasjementet. Fra teaterscenen, norsk film og på tv. Men det du kanskje ikke vet er at for Henrik Mestad har friluftslivet vært en essensiell del for å få det hele til å gå rundt.

– Jeg hadde vært fersk skuespiller i et par år da jeg kjente på et stort behov for å lade skikkelig ut etter forestilling – og det er jo et par måter å gjøre det på. Én av dem er å gå på byen, som kanskje var det vanligste for teaterfolket på 90-tallet, men man kan jo ikke gjøre det hver dag.

Han ler litt.

– Så da valgte jeg rett og sett i stedet å komme i skikkelig god form. Jeg begynte å dra opp i skogen etter forestillingene på Nationaltheatret. De kunne jo være ferdig ganske sent, i 23-tiden, men jeg hadde en Stiga-hodelykt med en svær batteripakke på ryggen som viste vei. Jeg gikk gjerne et par timer på ski, alene i marka og i mørket.

Vi sitter på en benk på St. Hanshaugen. Mestad har gartnerhanskene i baklomma og fri fra jobb. Rundt oss er gresset grønnere enn grønt. Fugler synger tostemt.

Han forteller at gleden over friluftslivet ikke bare startet som et behov for utlading etter forestilling. Det startet lenge før. Med både en mor og far som var oppvokst på Vestlandet og som var store tilhengere av å komme seg ut – var det fra dem han fikk selve friluftlivsgrunnmuren.

– De elsket å fiske, gå på ski og bare være ute. Nå er mor 87 år og blir fortsatt helt yr hvis hun får fisk, sier han og ler.

– Som barn tilbragte jeg alle somrene på mors barndomshjem på Bømlo, der hovedbeskjeftigelsen selvfølgelig var fisking. Det har jo satt sine spor. Mitt forhold til friluftsliv er fylt av kjærlighet.

Mestad sitt engasjement for tur skilte seg likevel fra foreldrenes. Han tok det lenger. Fra han var fjorten år kunne han tilbringe vinternettene alene i marka. Som Oslo-gutt har han gått utallige turer og milevis på ski her.

– Det var svært viktig for meg å bli skikkelig sliten, men også det å være på tur har vært et viktig poeng i seg selv. Der handler alt om konkrete ting som å fyre primusen, smelte vann, lage mat og finne seg en leirplass.

– Det tok meg tjue år før jeg forstod hvor god mental trening det å være på tur faktisk har vært for meg. Komme seg vekk fra det sammensatte bylivet og leve et liv der man sliter seg helt ut for å dekke basale behov. Da verken rekker eller orker man å fylle hodet med stort annet. Det er befriende.

– Hva er ditt aller første turminne?

– Vet du, jeg tror faktisk ikke at jeg husker ...

– Jo! Vent. Det er jo fra speideren!

Øynene lyser opp bak de mørke solbrillene.

– Det var da jeg fikk lov til å være med roverne på vintertur. De var de store speiderne, rundt 16 –17 år, og voksne i mine øyne. Vi lå ute med presenning over oss. Jeg var drittungen som sovnet tidligst på kvelden og våknet først. Det var sikkert 20 minusgrader den morgenen, og jeg klarte ikke å komme meg ut av soveposen uten å nesten fryse i hjel.

Mestad gestikulerer. Viser hvordan han kavet og avslører oppdagelsen han var i ferd med å gjøre.

«Teater handler mye om sjelegransking, og det var jo tidvis ganske krevende for en ung mann.»

– Det endte med at jeg sleit på meg alle klærne mine i soveposen. Da jeg endelig åpnet glidelåsen, forstod jeg det – og jeg husker denne følelsen som helt fantastisk: Jeg hadde lært mitt aller første turtriks. Soveposetrikset! Nå var jo kroppen glovarm og klar for å møte 20 kalde blå uten problem!

Det foregår mye i hodet til den etablerte og anerkjente skuespilleren nå. Det gjør det ofte, forteller han. Kanskje er det nettopp derfor friluftslivet har vært en såpass viktig del av livet hans – for å balansere det hele.

– Når du nevnte det her med barndomsminner kom jeg til å tenke på én ting til. Mitt første turminne med mor. Jeg var bare åtte år da hun tok meg med opp til kanten av Hallingskarvet, eller nesten helt opp da. Hun merket nok at det ble litt langt for meg, så vi stoppet halvveis der oppe og satte oss på en liten nabbe med varm te og spiste brødskivene våre. Jeg husker det som et fantastisk øyeblikk da vi satt der, bare oss to og det storslåtte Hallingskarvet.

VÅTT PÅ TURTEN: Med kone og venner. Dag tre med tåke og regn. Ingen klatring.   

FRI STIL: Det må være innafor å kjekke seg litt. Foto: Privat

I SITT ESS: GJennom Jotunheimen med pulk og i baris. Kan det bli bedre?  

GUTTA PÅ TUR: Henrik og Erling Kagge i ei koie i Nord-Finland 

I 1991 ble Henrik uteksaminert fra Statens teaterhøgskole. Samme året debuterte han på Nationaltheatret og har siden den gang spilt i utallige forestillinger her. Han har skrevet egne teaterstykker – og spilt i tv-serier og norske filmer som «Børning», «Tatt av kvinnen», «Sønner» (som han vant Amanda-pris for), «Helt perfekt» og nå nylig i rollen som Statsminister Jesper Berg i TV 2-satsingen «Okkupert», som snart kommer med sesong 2.

Parallelt har han vært på tur. Masse på tur. Mestad har padlet Nordaustlandet rundt, vært i Himalaya, på Antarktis og har seilt over Sør-Atlanteren, for å nevne noe. Gift og familiemann har han også rukket å bli. Pappa til to små jenter. Det betyr at prioriteringene er blitt noe forandret. Der livet før handlet om å sjonglere mellom skuespilleryrket – med tilhørende festiviteter og friluftsliv, er det nå jobb, familien og turer med dem som blir prioritert.

Da Mestad ble far, bestemte han seg imidlertid for å ta seg fem år der han tok pause fra de mest halsbrekkende turene – og pompøse treningsøkter.

– Når man har små barn har man bare en viss dose med tid. I starten tenkte jeg hele tiden at «søren, hvor og når skal jeg få puttet inn treningsøkta?!». Det stresset meg. Så plutselig én dag slo det meg: «Vet du hva, dette er tid du skal bruke sammen med barna dine. Vær heller hjemme og lek med dem». Og det skal jo sies at det er nok av trening bare det!

Denne sommeren har familien gjort litt av en tur: De har seilt i Stillehavet, fra Papa Ny-Guinea og til Salomonøyene, en tur som etter hvert vil munne ut i sesong 2 av barne-tv-serien Flaskepost fra Stillehavet på NRK Super.

Dobbeltkajakker planlegger de også å kjøpe inn – og langt nord i Oslomarka har familien skaffet seg en koie, hvor ferier og fridager blir tilbragt.

– Det å komme opp dit, pakke ungene inn i dyner, fyre opp, smelte vann – det blir jeg veldig, veldig blid av altså. Det gir meg turfølelse nok i massevis.

– Det har vært viktig for deg å bli skikkelig sliten på tur. Blir du det med barna?

– Det er faktisk ikke noe problem, det er jo bare å ha med seg nok barn.

Han flirer litt.

– Også har jeg en rigg som jeg er veldig fornøyd med. Det er pulken, og bak der – et surfeakebrett. Når minstejenta ligger i pulken og eldstedattera sitter på akebrettet bak, da får jeg slitt meg ut skikkelig. Men det er minst like viktig at turen skal være morsom for barna. Det skal ikke være noe press, de skal bare kose seg – også kan jeg bli sliten.

Fem års «treningsgap» har likevel gått fort. Mestad planlegger å snart gjenoppta sporten han oppdaget i godt voksen alder, og som han ble dypt fascinert av, klatringen.

– Da jeg var rundt 30 år, padlet jeg i Lofoten. Jeg passerte Presten i en vanvittig motstrøm og måtte stoppe og vente litt. Det var da jeg så et par klatrere i fjellsiden.

– Jeg greide ikke å slutte og tenke på det da jeg kom hjem, og jeg er jo ikke en mann som tenker at ting er for sent. Jeg inngikk en avtale med meg selv: Jeg må rett og slett bare sette av litt tid, jeg, og smake litt på de her klatregreiene.

Og med det var han solgt. Før barna ankom dro han på månedslange klatreturer til blant annet Thailand og Italia – og timevis brukt i klatrefelt rundt om i landet. Han har spist kirsebær med de store, som han selv sier det, og han har klatret med ordentlig «flinkinger» som Robert Caspersen, Lars Jones og Jacob Norman. Sistnevnte er daglig leder ved Vulkan klatresenter, og har stor tro på Mestads klatreferdigheter.

– Da jeg var blitt en voksen mann og en temmelig etablert skuespiller, sendte Jacob Norman en e-post til Eirik Stube, som da var sjef på Nationaltheatret. Han skrev at de måtte gjøre noe med arbeidssituasjonen min, slik at jeg fikk satse på karrieren min. Altså klatrekarrieren. Da var jeg vel 33-34 år, tenker jeg. Det var jo bare på gøy, men jeg tok det faktisk til meg. Tenkte at klatringen, den skal jeg fortsette med.

I klatreveggen opplever Mestad at alle tankene og bekymringene blir borte, faktisk i enda større grad enn når han «bare» er på tur.

– Første gangen jeg kom meg ut for å klatre, tror kanskje det var på Hauktjern, så slo det meg at jeg hadde holdt på tjue minutter uten å ha noen andre tanker enn klatreruta gående i hodet. For meg var det en stor opplevelse, for det foregår alltid mye i toppen min. Det er sånn «poff! Instant fokus!».

«Teater handler mye om sjelegransking, og det var jo tidvis ganske krevende for en ung mann.»

Sammen med forfatter og klatrekompis Jo Nesbø har de satt en mål for Mestad. Et mål som skal skje innen to -tre år, ifølge en oppglødd Mestad.

– Jeg sa først til Jo at jeg skal tilbake til det nivået jeg var på i klatring før oppholdet. Men her om dagen ble avtalen litt annerledes. Vi ble enig om at jeg rett og slett skal perse. Jeg skal klatre en rute som 8+, eller 7c, da. Det kommer til å bli veldig slitsomt, men jeg gleder meg!

– Hvis du fikk velge igjen. Kunne du gått for friluftslivet på heltid – fremfor skuespilleryrket?

– Ja, det tror jeg definitivt. Jeg tenkte mye på det da jeg levde det der surrete teaterlivet de første årene etter Teaterhøgskolen. Men det må selvfølgelig presiseres at jeg var og er innmari glad i det livet også da. Ordentlig, ordentlig glad i det. Men jeg husker at det var mange frustrasjoner. Teater handler mye om sjelegransking, og det var jo tidvis ganske krevende for en ung mann.

– Også var det jo flere av turkompisene mine som ble mer eller mindre profesjonelle friluftsfolk. Da tenkte jeg fanker'n heller altså! Hvorfor er ikke jeg på Svalbard og guider turister nå, jeg også?!

Mestad titter opp bak solbrillene før han smiler lurt og runder av resonnementet:

– Men jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Jeg har fått i pose og sekk, jeg. Vært innmari mye på tur, har en super familie, spennende jobb og et meget viktig poeng; jeg vært på tur kun for min egen fornøyelse. Ingen andres.