Tur til Styggemann i Skrimfjella

Uansett, Lillefot og jeg kom oss ut på tur. Lillefot er en alminnelig siberian husky. Han peker seg ikke ut på noen måte.

Ikke er han den sterkeste, ikke er han den svakeste. Han er en profesjonell trekkhund som liker seg best bakerst i spannet, der det er lite ansvar.

Han har gått Finnmarksløpet flere ganger, og Femundløpet. Han er en stayer. Gir aldri opp. Han er ikke den som hiver seg over folk, derfor tenkte jeg han ville ha satt pris på oppmerksomheten.

For første gang gjorde det ikke noe at turen ble utsatt, yr meldte fem blide soler. Jeg så for meg lange deilige høstdager, med bål, kaffe og tid til å tenke.

Det ble en slags skattejakt, jeg så Skrimfjella der borte. Først opp på en liten ås, ned en liten dal, over en stor myr, forbi et lite vann og opp på en liten ås igjen.

Vi ble et team. Kløven til Lillefot var i største laget, han kikket på meg hver gang han ikke klarte hoppe opp på en stein eller over gamle trestokker. Men han bar den stolt likevel.

Det ble mørkere og før lyset forsvant gjorde det en ekstra svingom. Akkurat som det sa «see ya´sucker».

Plutselig er Styggemann der, som en del av fjellet. Helt øverst. Urikkelig. Madrassene legges på plass, varmen sprer seg i hytta, det lukter lammegryte. 

Lillefot skjønte hva Styggemann betydde – hvile. Etter en boks kyllingmos ligger han langflat på sengebrisken. 

Vi sovner. Så våkner vi, midt på natta. Vinden har kommet på besøk og tatt med seg ekstra selskap. Jeg ber dem vente og legger meg til å sove igjen.

Besøket står likevel opp før meg, festen er i gang. De hygger seg på utsiden, vi tar det rolig på innsiden. 

Festen vil ingen ende ta, det er som om den feirer oktoberfest, glemt å spise, glemt å sove. Vinteren har kommet til Skrimfjellet. I hvert fall i dag.

Lillefot skuer ut sluddværet, og jeg må overtale han ut. Den tøffe huskyen og jeg sklir vekk fra Styggemann. Vi vasser ned i en dal, over våte myrer, over store bekker, over sleipe åser og ned i våte bekker igjen. Snøen har dekket til stiene så jeg går fra blått merke til blått merke. Pluttselig stopper Lillefot opp, han kikker på meg og snur.

Jeg velger å følge etter for å se hva det var. Ser han en rype kjenner jeg igjen reaksjonen. Kjenner han lukta av større dyr kjenner jeg igjen det også. Men dette var annerledes. Nå tok han ansvar.

Han merket at jeg ikke var på sti og ledet meg bestemt tilbake.  

Vi så ikke noe til de andre hyttene, vi så ikke til noen soler, men vi fikk hilst på Styggemann og hans uventa selskap. Lillefot fikk oppmerksomheten han trengte og jeg fikk tenkt. 

Styggemann, du gjorde inntrykk. Solid, trygg, fin, stygg og sjarmerende. Det ble bare deg, denne gangen.

Skrimfjella 

• Skrim er et fjellområde i Buskerud, mellom Kongsberg og Skien. Høyeste punkter i Skrimfjella er Styggmannsknatten (872 moh.) og Skrim (859 moh.).   

• Styggemannshytta er en sjarmerende og enkel hytte. Det er ei uisolert steinbu med to sengebrisker som kan huse tre små mennesker eller to store. Hytta kan brukes hele året, men er låst med spesialnøkkel som kan leies av Tønsberg og Omegn Turistforening. 

• Startsted: Omholt, Langlidalen eller Ravalsjø. 

• Pris: 450,- per natt.