Det er helt grått. Steinene er sleipe og regndråpene slår brutalt mot goretex-jakka. Det er en sånn dag det ikke er trivelig å være ute. Men det er en sånn dag du må være ute, hvis du skal gå fjellturer på Færøyene. Været snur raskt, var det siste vi hørte da vi noen timer tidligere kjøpte turkart i bokhandelen i Klaksvík på veien fra Torshavn. Etter det har været endret seg ved at tåka blitt tettere og skydekket lavere. Regndråpene har blitt større og faller raskere. Likevel snørte vi fjellstøvlene, dro opp hetta og strammet mansjettene på jakkeermene. Drøyt 800 høydemeter nedenfor her vi står, i Vidareidi, har vi satt bilen i veikanten. Derfra gikk vi oppover gresslettene og fulgt steingjerdet i retning Villingadalsfjall. Lenge var det lett å gå på det myke underlaget og følge et av sauetråkkene oppover. Et stykke under toppen ble gresslettene erstattet med stein og ur, og når vi nå står på Villingadalsfjall, som med sine 844 meter er et av de høyeste på Færøyene, er alt helt grått og veldig, veldig vått.
Den opprinnelige planen var at vi fra toppen skulle følge ryggen utover mot Enniberg – det nordligste punktet på Færøyene. Der skulle vi legge oss på magen og sakte krype fram til kanten av det drøyt 750 meter høye fuglefjellet som stuper rett ned i Nord-Atlanteren. I guideboka sto det at turen krevde godt vær og god sikt. Kartet viste at det var tett mellom stupene på vei ut til klippen. Selv om alle vi snakket med hadde sagt at været skifter raskt Færøyene, er det ingenting som tyder på at regnet skal gi seg med det første. Det har i stedet gått fra vondt til verre. Vi setter derfor kurs for Vidareidi og de tørre ulltrøyene som ligger i bilen.
Allerede på innflygningen til Færøyene får du et godt innblikk i hva som venter deg på den lille, avsidesliggende øygruppa midt mellom Norge, Skottland og Island. Når kapteinen ber deg feste setebeltet, har det sannsynligvis ristet en god stund.
På utsiden av flyet sklir regndråpene raskt over de små vindusrutene, og innimellom tåkeskyene skimtes svarte stup og opprørt sjø. Så, helt plutselig, blir alt utenfor grønt og vakkert. Kontant slår flyhjulene bakken og begynner umiddelbart oppbremsningen på den korte rullebanen. Vága Floghavn på øya Vága, en drøy times kjøretur utenfor hovedstaden Torshavn, er definitivt ikke et sted du har lyst til å lande hvis du har flyskrekk. Problemet på de 18 øyene som utgjør Færøyene er at det ikke er andre steder med flate nok områder til å anlegge flyplass.
Vi skifter til tørre ulltrøyer og skrur varmeapparatet i bilen på full effekt. På kartet har vi sett at vi kan få tid til en kveldstur til fyret på nordspissen på naboøya Kalsoy. Det er god plass når den lille fergen ruller utover fra Klaksvik i dønningene som slår inn Karlsoyarfjørdur. M/F Sam bruker tjue minutter ut til Syorad på Kalsoy. Øya har drøyt hundre innbyggere, men fergen har et rutetilbud som ville garantert gjenvalg til enhver lokalpolitiker i en norsk øykommune.
Vi setter kurs mot Trøllanes på nordspissen av øya, og rekker å kjøre inn på den smale hovedveien før bussen som sto klar på kaia for å ta i mot de tre andre fergepassasjerene.
Fem tuneller og snaut tretti kilometer senere, svinger vi oss ned mot Trøllanes.
I den lille bygda nyter de tre familiene som bor der godt av kveldsåpen kiosk. Til tross for at turen til fyret på Kallur ikke er spesielt lang, fyller vi opp med sjokolade og kaloriholdig drikke. I lettgåtte, knallbrønne gressbakker følger vi sauetråkk utover mot nordspissen av øya. Det blåser sterkt, men sauene som tusler langs stupene er uberørt av den vindkulene. Vi er derimot redd for å bli blåst langt ut i Atlanterhavet og legger ruta godt inn på trygg grunn. Det slutter å regne når vi kommer ut til fyret og fra den røde og hvite fyrlykten 239 stupbratte meter over havet har vi utsikt til fem av de 18 øyene som utgjør Færøyene. Innimellom tåka som raskt driver opp langs de loddrette fjellsidene, får vi også et glimt av Enniberg på Vidoy – turmålet vi ikke nådde tidligere i dag.
Når vi etter turen slår opp teltet i le for et gammelt steinhus i utkanten av Trøllanes, er regnet tilbake.
Regnværet viser en imponerende utholdenhet når vi dagen etter våkner og hører at det drypper på teltduken. Vi sjekker fergetidene og forlater Kalsoy og setter kurs vestover i retning Torshavn. Et par steder stopper vi og går turer fra veikanten, opp på noen av småtoppene langs veien eller vi følger bratte og tidvis luftige ryggformasjoner. Det er lett å bestemme seg for turmål, for mangelen på vegetasjon gjør at det nesten bare er å se seg ut en topp, finne et sted å parkere og så begynne å gå. Vi legger inn en omvei til Gjogv, byen som i Johan Harstads knallsterke roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?», før vi passerer Slættaratindur (882 moh), Færøyenes høyeste fjell, og kjører tilbake til Torshavn for å planlegge nye turer på øyene som utgjør de vestlige delene av Færøyene.
Den siste dagen kjører vi til en demning noen hundre høydemeter ovenfor Vestmanna på Streymoy. Vi har fått tips om at det er fint å gå opp mot Bøllufjall og fortsette ryggen utover mot fuglefjellene på vestkysten av øya. Fra sjøsiden er disse opptil 600 meter høye klippene en av de største turistattraksjonene på Færøyene. Også fra oversiden skal de by på spektakulære naturopplevelser, og selv om sola tidvis skinner gjennom skydekket, er det ingen andre mennesker på tur. I stedet møter vi sauer, men de dukker til gjengjeld også her opp forholdsvis ofte. Opp fra demningen går vi nok en gang på lettgåtte, grønne gressletter – som stedvis har så kort gress at de kunne minnet om golfbaner. Men på andre siden av toppen stuper fjellet flere hundre høydemeter ned i en trang dal, og landskapet får en helt annen karakter når vi fra toppen følger en rygg ut mot fuglefjellene. Det er bratt og luftig, men før vi kommer helt ut til klippene over Nord-Atlanteren, pakkes alt nok en gang inn av regntunge skyer. Det eneste vi da kan skimte i tåka, er et sted vi gjerne vil besøke igjen.
UNIK NATUR: I 2007 ble Færøyene kåret til den mest innbydende øygruppa i verden, foran Azorene, Lofoten og Hawaii. Foto: Matti Bernitz
FÆRØYENE
Færøyene er øygruppe i Nord-Atlanteren, omtrent 600 kilometer vest for Bergen. Øygruppa består av 18 øyer, med totalt 50.000 innbyggere. Færøyene har indre selvstyre, men regnes som en del av Danmark. I en kåring av verdens mest innbydende øyer, ble Færøyene 2007 kåret til det beste reisemålet av National Geographic Traveler, foran Azorene, Lofoten og Hawaii.
REISEN DIT: Atlantic Airways (www.atlantic.fo) er flyselskapet på Færøyene. Atlantic Airways flyr daglige rundturer mellom Vágar (flyplassen på Færøyene) og flere danske byer. Dersom du har flyskrekk, er det ikke sikkert øygruppa midt i Nord-Atlanteren er noe for deg – innflygningen til Vágar er ofte humpete! For nordmenn går den beste forbindelsen via København (inntil fem daglige rundturer). Flyreisene er forholdsvis dyre, beregn omtrent 3500 kroner t/r. Om sommeren (juni til august) flyr selskapet også fra Stavanger (to ganger i uken). Vil du ha med egen bil, går Smyril Line (www.smyril-line.com) i rute mellom Hirtshals i Danmark og Torshavn på Færøyene. Overfarten tar snaut 40 timer.
REISE RUNDT: Dersom du vil se mest mulig av øygruppa og velge fritt blant fjell og mulige turmål, anbefales leiebil. De fleste store bilutleie-selskapene (Avis, Hertz etc) har kontor i Torshavn og på flyplassen. Det er mange tuneller og stedvis svært smale veier. Mellom de største byene går det også busser og det går rutebåter til de ulike øyene. En ukesbillett (reis så mye du vil) med buss- og fergeselskapet Strandafaraskip (www.ssl.fo) koster 600 danske kroner. Helikopter-transport på Færøyene er langt fra så lukseriøst som i resten av verden, og mellom flere av øyene går helikopteret i rutetrafikk. Billettprisene er sterkt subsidiert og prisene starter på 100 danske kroner for de korteste strekningene.
SESONG: Vær forberedt på tåke, regn, mye vind og raske væromslag - uansett når på året du reiser til Færøyene. Om vinteren er gjennomsnittstemperaturen tre plussgrader og om sommeren ligger den bare åtte grader høyere. Tursesongen er lenger enn i fjellene i Norge, og det er grønne og fine turforhold fra april.
OVERNATTING: I Torshavn finnes et godt utvalg av hotellet og gjestehus. UTE overnattet på Kerjalon Hostel, som lå i gangavstand fra sentrum. Hostelet er nabobygget til Hotel Føroyar, som er det beste på øygruppa – og som skryter av at Bill Clinton bodde der for fire år siden. Utenfor Torshavn er det vanskeligere å finne innendørs overnatting, men reisebokforlaget Bradt har en god guidebok for Færøyene (Faroe Islands, Bradt, 2008) som har oversikt over alternativene. Mange av stedene er kun åpent i høysesongen (juni, juli og august).
Allemannsretten finnes ikke på samme måte på Færøyene som i Norge. For å slå opp telt, må du derfor spørre grunneier om lov.
MER INFORMASJON: Turistkontoret på Færøyene har nettadresse www.faroeislands.com og www.visit-faroeislands.com. Coastzone (www.coastzone.fo) er en turoperatør som arrangerer fjell- og kakjakkturer. Skal du ha med en eneste bok på tur, er det Johan Harstads suverene roman ”Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?” fra 2005 som gjelder. Handlingen utspiller seg på Færøyene. Boka er filmatisert, og skal vises som serie på NRK i 2011.
LES OGSÅ: Familietur til Færøyene
