– Det er godt vi er akklimatisert for varmen, sier guiden Aleksander Steurenthaler.
Vi har ikke kommet lenger enn til den klamme, klaustrofobisk varme tuben på vei inn i flyet på Gardermoen, men turen har liksom startet likevel.
Det er noe naturstridig å forlate Norge i fjellstøvler på vei til India – samtidig som Norge opplever sin varmeste, tørreste sommer noensinne.
Men helt personlig, har Nord-India vært en drøm lenge. Hvorfor? Min beste forklaring er at lengst nord i India, på grensen mellom Pakistan, Kina og Tibet ligger Ladakh-regionen, også kjent som «Lille Tibet». Et område berømt for sin særegne, avsidesliggende fjellnatur og en levende buddhistisk kultur. Det høyeste fjellet er Stok Kangri (6153 moh.), turen er omtalt som en av de vakreste trekkingturene i India.
Ikke like kjent som Kilimanjaro, Elbrus og Aconcagua, men kanskje også enda en grunn? En tur som egner seg når man vil prøve seg på høye fjell uten å ha masse erfaring med høyde fra før?
Jeg har hatt noen turer over 4000 meter riktignok, og jeg takler ikke høyden superbra –men det er utrolig hvor fort man kan glemmer.
Etter et par dager i den hektiske millionbyen Dehli er ankomsten til fjellandsbyen Leh, 3500 meter over havet, befriende på alle måter.
Her er lufta frisk og behagelig å puste i, samtidig som det fortsatt er t-skjorte og shorts-temperatur. Fra Leh kan vi skimte Stok Kangri «fjellet med snø», beliggende i en uendelig fjellrekke.
Vi kan nesten ikke vente med å komme i gang.
Men dagens oppdrag er likevel ikke annet enn å ta det helt med ro og la kroppen venne seg til den nye høyden. Smart. For bare det å gå opp trappen til hotellrommet gjør oss andpustne.
Vi finner skygge under aprikostrærne i hotellhagen og får servert te. Aprikosene er ennå ikke modne. Men kanskje er det det når vi kommer tilbake etter endt fjelltur?
Når vi legger oss til å sove denne kvelden, gleder vi oss allerede til å våkne igjen. Vi vekkes i totiden av ulende løshunder som gauler som om det stod om livet. Ved soloppgang noen timer senere runger bønnesang over landsbyen.
Jeg elsker å se byer våkne, og går en liten morgentur ved daggry. Ser barna på vei til skolen. Løshundene som døser i skyggen etter nattens hva-det-enn-var. Noen menn frakter store vanntønner på slitne rygger. Hellige kuer tusler dovent langs gaten. Småbarn i skoleuniform. En munk krysser gaten med den ene hånda hvilende på ryggen. Er vi ute i samme ærend, han og jeg?
Selve vandringen til Stok Kangri er ikke teknisk krevende, men god tilpasning til høyden er avgjørende for at det i det hele tatt skal være mulig å nå toppen. Derfor inngår en jeep-tur opp til Khardung La inn i forberedelsene. Khardung La er verdens høyeste motoriserte fjellovergang, 5602 meter over havet, ifølge suvernirbutikkene. Noen hundre meter lavere ifølge våre høydemålere. Selve stedet er strengt militært bevoktet og det stinker diesel av bilene som har lirket og slitt seg oppover fjellsidene, men utsikten mot Karakoramfjellene er upåklagelig. Mantraet når høye fjell skal bestiges er «Go high, sleep low». Vi tvinger oss til å gå noen ekstra høydemeter mens vi likevel er her oppe før vi returnerer. Det er snakk om lett klyving, men det er likevel ikke mange skrittene vi skal ta før kortpustheten slår inn og hodepinen kommer krypende.
Gruppas yngste er 27. Den eldste er 63. De fleste i turfølget har bra med høydeerfaring fra før. Over halvparten har vært på Kilimanjaro tidligere, noen på Elbrus, Everest Base Camp, Mont Blanc.
To i følget tar turen som en oppvarming til Aconcagua senere samme år. Det er som nevnt ikke første gang jeg kjenner på høyden, jeg heller. Høyeste og siste opplevelse var på besøk hos en venninne i Nepal for noen år tilbake, der den naive planen var å sykle deler av Annapurna Circuit i stedet for å gå.
Vi fikk enda færre dager på grunn av dårlige flyforhold, og på litt over 4000 meter sa det bom stopp for min del. Den som har lest sin Krakauer kan ikke annet enn å bli fascinert over å kjenne litt på høydesymptomene. Samtidig er det frustrerende når kroppen ikke spiller på lag med hodet og hjertet.
– Husk å drikke nok og gå sakte, så går det nok bra, sier vår tysknorske guide Alexander.
«Selve stedet er strengt militært bevoktet og det stinker diesel av bilene som har lirket og slitt seg oppover fjellsidene, men utsikten mot Karakoramfjellene er upåklagelig».
Vi har vært i India i seks dager når vi begynner trekkingen. Dagen før vi skal begynne selve vandringen, så er to i gruppa nede for telling på grunn av mageproblemer. Vi er likevel fullt lag idet vi forlater Leh, kjører til Chilling og krysser Zanskar-elven hvor vi skal gå et par timer mot Skiu og første leirsted. Vinterstid kan det være ned mot 30 kuldegrader her. Nå er det nærmere 30 varmegrader.
Vi går den lange ruten for å få bedre akklimatisering, målet er at alle skal opp. Personlig synes jeg tempoet er passe. De mest høyde-erfarne i turfølget synes det går for fort og signaliserer om det til guiden.
I første teltleir er det særlig en som sliter med magen. Morgenen etter er han i såpass dårlig forfatning at det besluttes at han må på sykehus. Han har to valg: Det ene er å gå fire timer på tørre, humpete krøtterstier i solsteika, det andre er å sitte på et muldyr. Hva ville du valgt om du slet med magekramper? Hans venninne som også er med er sykepleier og hun følger med han til sykehuset. Det er en trygghet for oss alle. I beste fall vil han komme raskt til hektene og de vil kunne møte oss igjen i Rumbakdalen, en annen og kortere vei opp til Stok Kangri Basecamp.
De neste dagene spiser vi høydemetre sakte, men sikkert. Ferden går langs Shingtielven til landsbyen Shingo. Hele tiden med fjell på alle kanter. Dagene er preget av øvelsen av å gå sakte nok. Tro meg, det er anstrengende nok når terrenget i utgangspunktet er lettgått og flesteparten takler høyden bedre enn deg. Hver morgen våkner jeg til dundrende hodepine. Pulsklokka hjelper for å regulere marsjfarten. Jeg drikker og drikker, men tydeligvis ikke nok, for øynene er hovne og vanskelige å åpne om morgenen. Hver natt er jeg oppe mellom 3 til 5 ganger for å tisse. En konsekvens av all drikkingen, som jeg likevel ikke er flink nok til. Jeg har ikke troen på meg sjøl. Men det hjelper forbausende mye å se opp og fram. Ikke bare for å få lettere tilgang til luft, men fordi det faktisk er ganske vakkert rundt oss.
«Jeg har ikke helt troen på meg sjøl. Men det hjelper å se opp og fram. Ikke bare for å få lettere tilgang til luft, men fordi det faktisk er ganske vakkert rundt oss.»
Det ørkenaktige landskapet vi startet i har gått over til golde fjell som skifter fargenyanser etter hvordan sola treffer dem. Det er et fargespill mellom grønt, fiolett, rødt og gyllengult. Det er fantastisk å se på og å være omgitt av.
Vi ser lemurer, blue sheeps eller bharal – en type fjellgeit som lever i disse områdene.
Det er utrolig hvordan de beveger seg.
Jeg minnes fjellklatreren som sa at det ikke er tilfeldig at gamle damer når toppen av Kilimanjaro, mens spreke unggutter må gi seg. For gamle damer kan kunsten å gå sakte nok. Framtidsoptimismen utløses her og nå.
Vi passerer en rekke buddhistiske symboler, og passer på å gå med klokka rundt dem for hell og lykke videre på veien. De trofaste muldyrene frakter kokekar, telt og bagasjen vår. De lokale hjelpekarene lager mat og bærer sekker om noen skulle ha behov for det. Nesten litt for mye luksus for norske fjellfolk. Det vi selv har i sekken er literne med vann, barer og snacks, vindtøy og ellers nødvendigheter for en dagsmarsj. Hygienen settes høyt, ingen er tjent med at vi blir dårlige av maten. Et godt rykte betyr mye for businessen videre. Hver morgen våkner vi til vaskevannsfat og te som serveres i teltåpningen. Det er nesten for bra. På dagens oppsummeringsmøte snakker vi om motivasjonen for å være her.
– Å jobbe mot et mål, svarer en.
– Nysgjerrig på verden og på dette fjellet, svarer en annen.
– Å ha egentid og å kunne gjøre bare noe for meg selv, svarer en tredje.
– «Simple life». At dagene består av å spise, sove, gå og bare være, svarer ei, før hun korrigerer seg selv med at det å komme til ferdig oppsatte telt og bli servert alle måltider, attpåtil treretters middag – muligens ikke faller inn under det enkle liv…
Vi vandrer videre gjennom et område hvor National Geographic gjentatte ganger har vært og filmet snøleoparder. Vi ankommer den veiløse fjellandsbyen Rumbak, og treffer noen av de fastboende. En liten gutt får noen medbrakte
ballonger og blyanter. Optikeren Britt har tatt med seg briller, som hun gir til en dame hun har møtt før, da hun var her på vintertur. For en gave!
Innunder Stok La-passet, et imponerende fjellmassiv slår vi leir. Stok La-passet ser heftig og uoverkommelig ut herfra, men der skal vi altså over neste dag.
Langt der nede sender sola sine siste stråler over Rumbakdalen. Vi blir stående og se på at det skjer. Kjenner oss heldige.
Den mest gledelige beskjeden denne dagen er at gruppas deltaker som måtte på sykehus er friskmeldt, og på vei opp til oss. Gjensynsgleden er stor for oss alle. Vi er blitt et lag. Det er både imponerende og rørende å se han igjen. Det er ikke mange dager siden han var fullstendig nede for telling. Neste dag flyter vi videre på den gode følelsen. Opp det tilsynelatende uoverkommelige fjellmassivet, sett nede fra teltleiren. Bratta gjør at det går sakte med alle. Faktisk gjør brattheten det enklere å gå sakte nok.
Vi tar en hvilepause på toppen av passet, 4850 meter, før vi begynner å gå nedover igjen. Utsikten over Stokfjellene er enorm, og samtidig er det helt vindstille her. Det blir en god og lang pause der ingen sier stort, det er et kollektivt velbehag.
På vei nedover den andre siden er det fristende å løpe – så vi løper.
Så går det oppover igjen, og vi må gå sakte. Men nå er det bare en camp igjen før topptstøtet. Finalen.
På vei opp til Stok Kangri Base Camp passerer vi steiner med påmalte slagord:
«Worry dries up the blood sooner than age».
«Everything is walkable, if you have the time».
«Never never never give up».
Det er utrolig, men akkurat nå hjelper det.
«Innunder Stok La-passet, et imponerende fjellmassiv slår vi leir.»
Vel framme i Stok Kangri Base Camp er det overpriset sjokolade, cola og øl å få kjøpt.
Øl har aldri vært mindre fristende. Cola, derimot, og potetgull går ned på høykant.
En norsk gruppe som var her forrige uke har lagt igjen en pakke med knekkebrød og kaviar til oss. Du vil ikke tro hvor godt noe slikt kan smake. Her.
I over en uke har vi gått og møtt svært få mennesker og trekkingturister.
I basecamp møter vi flere andre grupper som forbereder seg eller har vært oppe allerede.
Vi skal ha en hviledag for å tilpasse oss høyden, og smake litt på starten av finaleetappen.
Det er et bra opplegg på alle måter, for alle er spent på hvordan den vil bli.
Slik får vi forberedt oss og visualisert ruta så godt det lar seg gjøre.
Vi starter klokka ett om natta og beregner å være tilbake i leiren etter 12-14 timer.
Starten er bratt, før det flater noe ut. Vi skal over en bre og videre bevege oss høydemeter på høydemeter opp til toppen, 6153 meter over havet.
De siste 150 høydemeterne går langs ryggen av fjellet, og her kan det bli behov for stegjern og isøks. Det er spent stemning i leiren dagen før toppnatta. Hva skal man ta med? Hva skal man gå i?
Jeg tenker ikke så mye på det, jeg er mest spent på hvordan kroppen vil takle det vi har foran oss. Matlysten er dårlig, jeg tvinger i meg det jeg klarer. En snau time senere kommer hele måltidet opp igjen. Det høres ikke bra ut, men det er faktisk det. For det løsner noen nå. Jeg føler meg superklar. Skallebanken er borte. Betyr det at dette faktisk kan komme til å kunne gå?
Jeg setter fram støvler, sjekker nok en gang at hodelyktbatteriene er fulle, pusser tennene og kryper ned i soveposen. Det har gått en drøy uke siden sist jeg hadde kontakt med de hjemme.
Jeg skal være ærlig, det er ikke lett å ta farvel med sin 1,5 år gamle sønn for å gå på fjelltur så langt hjemmefra. Heldigvis har han verdens beste pappa og han stortrives i barnehagen. Men det hadde det vært fint å få fortalt dem at jeg også har det fint akkurat nå. Gitt dem et lite signal, bare. Jeg tenker på dem og sovner godt.
Klokka ringer 00:30. Vi har en halvtime på oss før avmarsj. Fire timers søvn holder i massevis, jeg kjenner meg helt uthvilt for første gang på lenge. Helt klar.
Det er bekmørkt der vi vandrer sakte oppover mot Stok Kangri. Og det er stille i rekka igjen. Alle har nok med seg selv. Det er en egen sone, å gå slik som dette. Tilfredsstillende å gå slik, få tenkt sine tanker ferdig.
Vi har allerede gått i et par timer idet månen dukker opp på den høye himmelen.
Først i firetiden ser vi en lysrand i horisonten. Sola stiger sakte, men sikkert over fjellrekkene. Det er fantastisk å være vitne til at nok en skyfri og vakker dag venter oss.
Idet dagslyset kommer og vi allerede har gått i timevis, ser vi også hvor langt vi har igjen. Vi har krysset en bre i bekmørket.
En av gruppas deltakere har slitt med magen på vei oppover. Hun har kjempet så langt det gikk likevel. Når vi får beskjed om at hun dessverre må snu, er det nesten like ergerlig som å måtte gi opp selv.
For det kunne skjedd med hvem som helst av oss.
Han som var på sykehuset for få dager siden, henger fremdeles godt med. Når det gjenstår omtrent 300 meter igjen til toppen, er jeg så trøtt. Det er ikke langt igjen, jeg kan se det, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil klare det. Jeg føler meg litt patetisk. For sammenlignet med Everest, Ama Dablam, Aconcagua, virkelig ekstremt høye fjell, er veien til Stok Kangri som en tur i parken å regne. Men, også her består jobben av å ta ett steg av gangen. Lufta er merkbart tynn. Takten innebærer et stopp for hver 20. meter.
Innsatsen betaler seg til slutt. For endelig når vi toppen av Stok Kangri – fjellet med snø.
Og ja, det er faktisk noen snøflekker her. Og over oss skinner sola og himmelen er skyfri, 6153 meter over havet.
Herfra er vi omgitt av fjelltopper i alle himmelretninger. Vi har nådd 70 prosent av Mount Everest sin høyde. Vi skimter K2 i det fjerne. Vi ser landsbyen Leh, som er nært, men som samtidig er så veldig mange fot unna.
Og nå kommer Odd. Odd kommer. Han som bare for noen dager siden lå på sykehuset. Vi omfavner hverandre og hikster av gjensynsglede. Brede smil. Slitne smil.
Vi tar de obligatoriske bildene, før tiden er inne for å bevege seg ned igjen.
Nede på 5800 meter er det hvilepause. Selv sovner jeg, sittende.
Det er så godt å duppe litt, inntil jeg raskt blir vekket av en tysknorsk røst. Det er guiden, Aleksander:
– Du må fortsette å gå. Det er ikke bra å oppholde seg for lenge så høyt, sier han, vennlig streng.
Jeg vakler videre nedover, stavene er gode å ha nå. En av bærerne peker på sekken min og insisterer på å ta den. Det sitter langt inne å gi den fra seg, jeg vil klare det selv, men innser at jeg med fordel kan legge stoltheten til side. Dette er jobben hans, og jeg takker han. Det gir noen ekstra krefter å slippe å ha noe på ryggen.
Vel nede igjen har det gått 12 timer siden vi startet. Vi feirer med bløtkake etter middag.
Det er rart hvordan en slik tur føles etterpå. Selv om det å nå toppen var en begivenhet, er det så mange andre øyeblikk som fester seg så sterkt.
Hvilepausen på 4850 meter da det var fullstendig vindstille.
Den lille guttens nysgjerrighet da han fikk en ballong til i Rumbak.
Da Odd kom tilbake nådde toppen.
Soloppgangen etter timevis med vandring i mørket.
At aprikosene hadde blitt modne da vi kom tilbake til Leh.
Alle bildene som ikke ble tatt.
Tilbake i sivilisasjonen og intense Dehli, er det blitt lørdagskveld før hjemreise. Bussen til flyplassen går klokka 2 på natta.
Det står mellom noen timers søvn eller å danse.
Det er et enkelt valg.
Vi danser.
Stok Kangri
Stok Kangri (6153 moh.) betyr «fjellet med snø» og er det høyeste fjellet i Ladakh-regionen, nordvest I India. Turen er ansett som en av de vakreste Himalaya-turene i Ladakh, med rolig vandring gjennom uforstyrrete områder, med få turister og spektakulær utsikt til Stok- og Karakoramfjellene.
Selve trekkingturen innebærer vandring på sti og i steinete terreng, elvekryssinger, snø og is. Det er ingen teknisk klatring underveis.
Grunnen til at turen anses som krevende er primært høyden, nesten 70 prosent av Mount Everest.
Varighet: Det er anbefalt å oppholde seg minst ti dager i fjellene i Ladakh før toppstøtet. Vi brukte ni dager på trekkingturen. Det finnes en kortere rute på fem-seks dager, men det kan være utmattende og risikabelt fordi kroppen trenger akklimatisering for å tilpasse seg høyden.
Når: juli-september.
For hvem: Anbefalt for folk som har noe erfaring med høyde fra før.
Hvordan: Det finnes mange guideselskaper som kan ta deg hit. Vår reise var gjennom Hvitserk, som innebærer både norsk og lokal guide. Andre aktører: Exodus (exodustravel.eu) Trek & Mountaineering (peakmountaneering.com) Tourmyindia.com. Gyldig visum til India, samt trekking- og campingtillatelse kreves. Sørg også for nødvendige vaksiner.
Overnatting: Våre hotell var Hotel Kang-lhachen i Leh, og Taj Vivanta i Dehli. Begge kan anbefales.
