Elsykkel på fjellveier i Rondane

Tordis ser litt undrende på meg. Vi diskuterer hvor vi kan få en fin høsttur i fjellet.

Åpenbart er ikke Folldal noe som har vært på hennes radar.

Det har vel ærlig talt ikke vært på min heller, men min kollega Knut kommer fra Folldal og jeg har fått lirket ut litt informasjon av han.

Knut er ikke av de som bruker store ord unødvendig, så når han sier hjemstedet er verdt en tur så forstår vi at det er lurt.

Mens vi studerer kartet, veier og høydekoter oppdager vi raskt at det går noen fine transportstrekninger innover i fjellet til flotte utgangspunkt for enklere gåturer.
– Skal vi ta med elsykler, spør jeg.
– Til en fjelltur?
– Nettopp! Det må jo være perfekt. Vi kan bruke elsyklene som anmarsjredskap for å ta oss til stiene. Opp til Venabygdsfjellet mot Muen, inn mot Breisjøseter, ja også veien inn til Dørålseter. Kartet sier jo at det er fine veier, annonserer jeg.

Vi starter høsthelgen på typisk norsk vis med tidlig avreise fredag formiddag.

Det er meldt gnistrende høstvær på Østlandet denne helgen, og stimen som beveger seg nordover ut fra hovedstaden er tiltagende.

På Ringebu vinker vi farvel til E6 og setter kursen mot Folldal via Venabygdsfjellet.

Veien snor seg rett over og under tregrensa hele veien videre, før den dupper ned noen hundre høydemeter til den lille prikken på kartet med navnet Enden.  

Her ligger Rondane Gjestegaard, og innehaverne tar oss vel i mot og tildeler oss hytta som ligger lengst ned mot elva. I den dype dalen er vi utenfor mobildekning, tv og internett, selv om nettsiden til gjestegården annonser med snorløst internett. Uvant deilig, tenker vi.

Og finner oss sakte men sikkert vel til rette med den avslappende følelsen av å ikke ha tilgang på omverden. Kvelden brukes til analoge kart, Ludo og tre omganger Yatzy.
Sola blir aldri høy på denne tiden av året, men neste morgen klarer den akkurat å knipe seg over toppen av Finnsjøvola (1201 moh.) og skinne ned på oss i det vi våkner til lyden av sildrende vann i elva.

Bakken er frosthvit og luften så ren bare fjelluft kan være. Vi får på oss turtøy, pakker sekkene og skraper isen av displayet på elsyklene. Lydløst ruller vi ut av hyttetunet og setter kursen langs riksveien opp til Venabygdsfjellet. Stigningen er snaue 300 høydemeter fordelt på en drøy mil. Å følge hovedveien er problemfritt, trafikken er nesten fraværende og man føler seg tett på naturen når man sykler, selv om det er langs en asfaltert riksvei. Det stiger jevnt oppover i lange, rette strekk. Motvinden vi får på kjøpet er nok til å kunne tukle med selv en Tour de France-klatrers sinn.
– Det er aldri motvind med elsykkel, sier Tordis.
Kloke ord, tenker jeg. Vi ruller jo faktisk ganske så uanstrengt oppover. Ikke raskt, men vi har heller ikke dårlig tid. Ikke uten å bli litt varme, men vi er jo kledd for en aktiv dag.

LES OGSÅ: Fjelltur i Rondane

– Hvor mye hjelp bruker du, spør Tordis.
– Nå er jeg på «Sport», svarer jeg.
– Ha, jeg er bare på «ECO», kontrer hun, og godter seg over at hun bruker mindre motorhjelp enn meg.
– Du veier halvparten av meg!

Jeg forsøker å parere, snakke om watt per kilo og andre rasjonelle argumenter.

Det faller for døve ører. Brått var vi midt i en klatrekonkurranse som ikke handlet om fart og tid, men hvem som kom frem med mest batteritid igjen.

Ladefrykten ligger latent i enhver som er vant til å leve med mobile duppeditter i hverdagen.

Frykten for å gå tom er glemt få minutter senere. Foran oss stiger Muen (1424 moh.) opp.

Vi har kun sett kart og noen varierte internettbilder på forhånd, men formasjonen er ikke til å ta feil av.

Muen (1424 moh.) kunne vært Norges svar på Kheopspyramiden. I det minste når man skuer mot fjellet med dugg på brillene. I det vi parkerer syklene for å gå mot toppen møter vi et par lokale fjellfolk. De kan fortelle at turen opp til Muen akkurat nå er veldig glatt på grunn av litt nedbør forrige dagen, kombinert med nattefrost. Det er fint med planer, og det er fint å justere planene etter humør og forhold. Vi snur oss 180 grader, ser rett nordover mot Rondane, og ser at det går en fin grusvei innover. «Mer sykling», tenker vi. Perfekt!
Følelsen av å rulle uanstrengt innover i fjellet, på en grusvei i slakk oppoverbakke, omgitt av farger bare høsten kan servere, er rett og slett en utrolig opplevelse. Vi smiler begge to. Prater. Peker. Ler.

Og tenker at dette er en fantastisk måte å bevege seg i fjellet på.

Man kan se, oppleve og erfare så mye med en slik rekkevidde. Fjellet er ikke en arena for hastverk.

Vi drar til fjells for å finne roen og trår derfor lett i pedalene.  

Grusveien leder oss til Ramshytta, som ligger idyllisk til rett ved siden av et lite tjern.

Her slutter veien og stiene starter mer eller mindre rett ut fra setra, der også den usynlige grensen til Rondane Nasjonalpark går.

Vi halvveis gjemmer syklene ulåst bak noen busker. En rask risikovurdering sier oss at sjansen for sykkeltyveri her inne er fraværende.
Vi velger den tydeligste stien av flere stier videre. Den som går opp og inn i retning Rondeslottet, et sted ganske langt der inne i nasjonalparken. Ikke det at vi skal gå dit, men vi tar gjerne en titt fra avstand her fra sørspissen av Rondane. Underlaget er snilt, men steinete. Noen ganger er det rart hvor nære de store opplevelsene kan være. Vi har ikke gått mange høydemeterne før stien gradvis flater ut mellom to topper, og Rondane åpner seg opp foran oss som et maleri. Lag på lag, med de hvite toppene lengst unna. Vi finner en fin sofa av lyng og stein i le for vinden, og både den rykende varme toddy-en og melkesjokoladen får omsetning.
– La oss forsøke å komme oss opp dit i morgen, sier jeg.  Og peker retning Rondeslottet (2178 moh.). Vi bestemmer oss der og da for å gjøre et slags toppstøt neste dag mot en av 2000-meterne vi ser i det fjerne. For her vi sitter har vi virkelig har fått smaken på «trå og gå» som konsept.

Kanskje er det slik verdens beste syklister har det hver gang de sykler, de har jo kraft i egne lår som tilsvarer den våre Bosch-motorer leverer på Trek-syklene vi har med på reisen.

Neste morgen slenger vi syklene på bilen for å transportere de til dagens startsted. Å sykle hele veien fra Enden til Dørålseter tenker vi kan bli både langt og skummelt, vi tar derfor bil langs riksveien frem til avkjøring til Dørålseter. Her finner vi en ledig plass å parkere bilen på. Av med sykler og på med sekker. Det er bilvei hele veien inn, og parkeringsplasser vel fremme, men selve veien inn dit er en flott sykkeltur i seg selv. Man følger elva det meste av veien, og gigantene Høgronden (2115 moh.), Midtronden (2060 moh.) og Digerronden (2016 moh.) gir en makaløs kulisse til turen. Det er jo egentlig her, rundt tregrensa, at omgivelsene er på sitt mest fargerike.  Den hvite grusveien går etterhvert lettkupert innover dalen når de første stigningene er unnagjort. «Strade Bianche», tenker jeg.

Sykkelklassikeren som tar verdens beste syklister gjennom de hvite grusveiene, «Strade Bianche», i Italias kjente vindistrikter. Med målgang i Sienna der den over 800 år gamle Duomo di Sienna er et midtpunkt.

En katedral med lag på lag med detaljer, utført i svart og grønn marmor og sten. Når man entrer den har de gamle arkitektene laget vinduer høyt oppunder himlingen som gir et unikt lysspill og dybdefølelse i rommet.

Den samme følelsen får vi når vi beveger oss videre til fots innover fra Dørålseter der vi har parkert syklene.

Her inne i denne delen av Rondane er vi i bunn av fjellsidene på 1200 meter, med ruvende topper rundt oss.

Det er lysspill, skygger og store kontraster som i en katedral fra middelalderen. 

Følelsen av å sykle uanstrengt innover i fjellet, på en grusvei i slakk oppoverbakke, omgitt av farger bare høsten kan servere, er rett og slett en utrolig opplevelse. 

Været vi så fra det fjerne i går ligger på akkurat samme sted, skydotter med nedbør som ligger trygt limt fast på de høyeste toppene. Rondeslottet, Digerronden og vårt planlagte turmål, Veslesmeden (2015 moh.) er alle offer for det samme været.

Et stykke inn sier vi farvel til elva Dørålen som har fulgt oss den første biten innover.

Stien svinger sørover og mot Rondvatnet, der man på motsatt side finne populære Rondvassbu.

Jo nærmere vi kommer, jo dårligere blir været der oppe. Når vi ser mot målet vårt ser vi solid vind, tåke og vekslende snø- og regnvær. Når vi ser tilbake, mot Folldal i vest, er det sol og blå himmel.
– Skal vi la topp være topp, spør Tordis.
– Tror det er lurt. Ser ut som en helt annen klimasone der oppe i dag, svarer jeg.
– Vedtatt. Det er jo noe med å snu i tide, konkluderer hun videre.

Å snu i tide i vårt tilfelle handler ikke så mye om å overleve i fjellet, men å rekke en tur til før solen går ned. Med retrett nå rekker vi en tur vi har blinket oss ut der borte vi nå ser at solen skinner.

Min kollega og lokalmann Knut anbefalte veien inn til Breissjøseter fra Atna som en perfekt elsykkeltur.

Vi går derfor tilbake til Dørålseter der syklene fortsatt ligger urørt.

Setra er dessverre stengt, men vi setter oss på terrassen og nyter utsikten i høstsola.

Et par fotturister med tunge sekker kommer slentrende inn.
– Jøss, har dere syklet innover her, undrer de.

– Vi sykler masse stisykling hjemme i Trondheim, forklarer de videre.
– Vi har syklet veien hit, også har vi gått videre. En fantastisk tur, og det å sykle innover på de stiene ville uansett ikke vært noe å strebe etter med syklene våre. De stiene er best til fots, forklarer vi.

Vel nede ved bilen går smilene rundt ørene. Den kroniske batteribekymringen er definitivt på vei til å avta.

Vi har fortsatt over 50 prosent batterikapasitet igjen. Dagens andre tur, og helgens tredje er innenfor rekkevidde. Vi må bare først svinge innom et av stedene man må besøke i Folldal.
– Sjokoladelåven?
– Å ja, svarer jeg. Du har da aldri sagt nei til god sjokolade?
Vi velger blant fristende lokalprodusert sjokolade i alle varianter og får med oss en passe stor dose sjokoladeniste med ut på tur.
– Elsyklister har lov til å spise sjokolade, har de ikke? spør Tordis retorisk.
– Selvsagt, det er bare en myte at man ikke trener når man sykler elsykkel. Jeg var passe andpusten da vi syklet oppover mot Dørålseter, bekrefter jeg.

Å snu i tide i vårt tilfelle handler ikke så mye om å overleve i fjellet, men å rekke en tur til før solen går ned. 

Klokken tikker mot 1600 før vi drar fra sjokoladeplassen og vi har i praksis vært mye i aktivitet – rett nok ganske rolig aktivitet – siden tidlig på morgenen.

Vi er på det punktet vi nok hadde vendt tilbake til hytta igjen på en normal tur. Men denne er ikke normal. Vi er på vår første fjelltur med elsykler, og det er rett og slett supermoro.

De nye over 300 høydemeterne med stigning opp de bakkene fra Atnsjøen i Folldal mot Breisjøseter i Alvdal er ikke avskrekkende på våre nye elektriske turvenner. Snarere er de morsomme. Man får av en eller annen grunn en barnslig glede av å kunne trå opp en bratt stigning med letthet. Kanskje er det slik verdens beste syklister har det hver gang de sykler, de har jo kraft i egne lår som tilsvarer den våre Bosch-motorer leverer på Trek-syklene vi har med på reisen.

De færreste av oss er verdensmestere, men jammen er det godt å føle seg som det i noen øyeblikk. 

– Wow, sjekk utsikten til venstre, sier jeg.

På vei oppover får vi nok en gang panorama mot Rondane. Denne gangen fra enda en ny vinkel. Og igjen, det slår meg at på en vanlig sykkel så hadde vi på dette punktet hatt blikket ganske stivt rett frem, mens vi gispet etter mer oksygen og svetten rant fra pannen. Nok en gang får vi beviset at elsyklene ikke øker farten vår, den øker bare evnen til å ta inn omgivelsene.

Vi har mer kraft til rådighet, og det gjør at vi tar det hele enda mer med ro.
– Skal vi gå en tur til en av disse toppene, spør Tordis.
– Ikke for min del. Jeg ruller gjerne bare litt rolig innover veien her, svarer jeg.
– Bra, jeg synes det var deilig å bare sykle her. Også har vi en del sjokolade vi må prøve.
– Da blir det elsjokk og sukkerkick til solnedgang!