Nærøyfjorden. Stian Aadland og jeg var de eneste som hoppet av, omtrent med seiersrop fra amerikanerne på båten. I slike dype fjorder, strekker fjellene seg høye og bratte. 25 kilo på ryggen i sommervarme, her var det bare å stålsette seg.
Nærøyfjorden er ikke et tilfeldig valg. Det er et ukjent sted for mange nordmenn, men det er faktisk på verdensarvlista til Unesco.
En slik status innebærer et ansvar og plikt om å ta vare på unike verdier som ligger i kultur, historie og natur. Det er steder som er skapt av mennesker og naturen som krever arbeid og kunnskap for å forbli slik i framtida. Verdensarvlista inneholder i dag over tusen steder, både kultursteder og naturområder, og Nærøyfjorden er på samme lista som pyramidene i Egypt og The great Barrier Reef i Australia. Unesco er som å få en Oscar. Minst.
Vi hadde vel ikke kommet mer enn hundre meter opp bakken. Jeg innså at målet var litt lenger unna enn disse beina var forberedt på. Men så kjører Tor forbi, i en gammel Land Rover og spør om vi vil sitte på. Ikke et sekund tvil, der det allerede ser ut som vi har løpt maraton. Det humper og bærer seg oppover de bratte bakkene, Tor kunne gjort dette i blinde og bilen klatrer stødig og sakte opp til gården Drego. Kona hans inviterer oss til frukt og vann og en omvisning. Her er det mye historie og tegn på en gård med et stort sosialt liv, tross den avsidesliggende plassen.
- Er det du som er Stian med sekken, spør Liv?
- Ja, det er det, svarer Stian.
Stian har allerede blitt kjent for sine bilder og turer fra Nærøyfjorden. Vi blir sittende lenge og prate. Det viser seg at det er meldt rufsete vær de neste dagene, så Liv og Tor tilbyr oss selet deres lenger opp i dalen.
– Bare ta dere til rette, sier de og vinker oss avgårde.
Mens vi rusler videre diskuterer vi dette og blir enige om at vi er på tur med telt, dette er vi vant med. Trenger ikke en seter-sel for å klare oss vi. Nei.
Heldigvis er det midtsommer, og lange lyse dager. Det er mye snø i fjellet som har blitt bløt i sommersola. Jeg er så sliten de siste meterne opp til Breiskrednosi. Stian har kommet opp, satt fra seg sekken og venter. Han gleder seg mest til å se min reaksjon av utsikten.
Krabbende opp siste kneika og reaksjonen er omtrent slik: «Shit. Wow. Ååååhåhå, så sykt fett. Det er jo spinnvilt. Herregud!»
Stian gliser, jeg gliser. Det er en ekstrem tur og en enorm utsikt. Langt der nede seiler et cruiseskip forbi helt uvitende om at 1189 meter over sitter to luringer og dingler med beina. Vi setter opp teltet, en meter fra kanten. Stian får lov til å ligge ytterst.
Vi våkner og ser et gråvær på vei mot oss. Stian sjekker værmeldinga.
– Det er jo litt tøft at vi kan låne et sel av noen vi nettopp har blitt kjent med, sier jeg.
– Ja, det kan jo bli en fin historie det, sier Stian.
– Vi har jo ferie.
– Vi skal jo kose oss. Nyte fjellet.
– Skal vi gå ned til Vassete igjen, spør Stian?
– Ja, hvorfor ikke, sier jeg.
Nøkkelen henger der vi ble forklart. Vi etablerer oss i den lille hytta vi raskt blir enige om at må være drømmehytta. Helt perfekt var den.
Vi spiste lunsj, spilte kort og tok oss en lur på hver vår sengebrisk. Vi fant en fiskestang og to par gummistøvler og gikk ut i regnværet og fiska. Søkkvåte fra topp til tå. Ull, skallklær og sure sokker ble hengt til tørk. Vi tente telys, spilte mer kort og spiste sjokolade.
– Tor hadde sikkert spandert en kork akevitt om han var her, sier Stian.
Så tok vi en kork akevitt.
Etter en lang natt søvn og god frokost bestemte vi oss for at dette livet var så fint at vi rett og slett ble en dag til i regnværet. Vi tok på oss gummistøvler igjen, stod mellom noen gresstuster og sauer og pusset tennene. Så kommer en gjeng turister fra Canada og Amerika. De skulle til Breiskrednosi, og vi kunne skryte av den ubeskrivelige utsikten og «Norway in a nutshell». Vi hadde hørt fra Tor og Siv om en gruppe som skulle overnatte på Drego, som brukte gå innom seter-selen på vei til Breiskrednosi. Litt lenger bak kommer guiden. Han går rett forbi oss, til et annen sel, finner nøkkelen og låser seg inn.
Jeg glemmer å pusse ferdig tennene. Dulter borti Stian.
– Stian. Vi har bodd på feil sel.
Det tar litt tid før Stian også skjønner det.
– Men visst faen, vi har bodd på helt feil sel, reagerer han.
Vi kikker på hverandre. Desperate i blikket bestemmer vi oss for å holde oss helt rolige til turistene har gått videre før vi i en helvetes fart rydder tingene våre, rydder på plass stolene, feier ut av hytta og setter gummistøvler og den nå reparerte fiskestanga på plass.
Vi setter oss ned ved bordet på den riktige selen. Ler litt og er letta over at vi ikke skreiv i hytteboka. Vi aner jo tross alt ikke hvem sitt sel vi har bodd i.
Dagen etter går vi opp forbi Breiskrednosi og setter camp. Vi vil utforske området mer så vi pakker to mindre sekker for å fyke rundt og ta bilder. Vi setter oss musestille ned ved en stein og ser unghjorten leke seg i fjellet. Vi går til fossen øst for toppen og tilbake til campen seint på kvelden. Vi oppdager at vi har en nabo. En liten fugl som surrer rundt teltet. Den flakser og bakser.
– Jeg lurer på om det er en slags forsvarsmekanisme, sier jeg.
Men vi kan ikke se noen egg. Fuglen holder seg rundt oss og vi døper han derfor til Egil. Vi legger madrassene ut i sola og spiser middag der. Plutselig holder jeg på å tråkke på tre små flekkete egg.
– Det er eggene til Egil!
– Vi må flytte oss!
Stakkars Egil. Vi døper henne til Mor Egil. Hjemme igjen googler jeg og finner ut at hos fjell- og tundrafuglen boltit er kjønnsrollene snudd på hodet i forhold til normalen i fugleverdenen. Her er det hannene som står for ruging og ungepass, mens hunnene flakker rundt og danner gjerne par med mange hanner. Reiret ligger på tørre moserabber, og fuglen trykker på eggene helt til man uforvarende holder på å tråkke på den. Spiller ofte såret når den blir forstyrret på reiret av mennesker og opptrer da usedvanlig uredd.»
Det viste seg at Mor Egil fremdeles passet.
Sankthans-natten ble brukt til å gjøre siste etappe ned til Gudvangen litt kortere.
I en pastellfarget kveld kløv vi oss ned langs bekk og snøskavler, møtte på en mink og sov et par timer før de siste, men veldig tunge, høydemeterne ned til fjorden igjen.
Langt der nede seiler et cruiseskip forbi helt uvitende om at 1189 meter over sitter to luringer og dingler med beina.
Nærøyfjorden
Selve Nærøyfjorden strekker seg som en liten hale fra Sognefjorden og inn til Gudvangen. Den unike fjordarmen er 17 kilometer lang, kun 250 meter bred på det smaleste og fjellene strekker seg opp mot 1800 meter over havet. Som et av to vestnorske fjordområder, ble Nærøyfjorden i 2005 registrert på UNESCO sin verdensarvliste. Geirangerfjorden er den andre på lista.
Adkomst: Ta toget til Voss. Fra Voss går det regelmessig busser til Gudvangen. Fra Gudvangen kan du enten gå utover mot Bakka, og opp Rimstigen. Eller ta båten ut til Dyrdal, gå opp forbi Drego, Vassete til Breiskrednosi og ned Rimstigen.
